Er dere gode på å lyge og å være falske?

[nam]

Bruker dere å lyge og være falske? I hverdagen, til vanlig? Jeg er rimelig elendig på det. Et eller annet med oppveksten min, eller noe i meg, har gjort at jeg har sperrer for å lyge og å være falsk. Jeg har vanskelig for å si noe annet enn det jeg faktisk mener, så fremt det ikke er for å være snill med noen. Da kalles det jo en hvit løgn, og det er greit i mitt hode.


Jeg har lest at det er vanlig å lyge veldig mange ganger pr dag. Og jeg ser at det er lettere å gli pent gjennom livet for de som er flinke til å jatte og spille med andre. Det er ikke ekte av de, men det er fornuftige valg de tar ved å gjøre det. Men jeg, klarer det altså ikke. Nå når jeg har blitt mer bevist det og ringvirkningene falskheten har, så ønsker jeg å klare det. Jeg har det slik at det stritter rett å slett i meg, om jeg skal prøve å være noe annet enn ekte. Men jeg ønsker altså at jeg skal få kontrollere det, slik at jeg mestrer å være falsk og lyge jeg også.



Hvordan er det med dere? Er det mye lyging og falskhet i hverdagen på dere? Og har dere noen tips for hvordan jeg kan klare å få forandret dette grunnleggende i meg?

[Ulvhedina]

Det er vel ikke akkurat ønskelig at noen er falske eller gode å lyve? :merkelig spørsmål i grunnen:

[Kirsebær]

Jeg er veldig dårlig på å dra en konkret løgn.
Men jeg er generelt forbausende flink til skuespill og det å late som for å passe inn, for å få jobb, for å få goodwill, og slikt.

Når man snakker om at folk lyver og er falske hver dag så er det jo ikke snakk om direkte løgner.

Hvis du ønsker å forandre deler i deg selv så du kan spille skuespill på hverdagslig måte så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gi deg råd om det. Man er som man er. En del ting kan man forandre, men når du kaller denne delen av persoligheten din for en grunnleggende personlighet så tror jeg ikke et sekund på at det er mulig å gjøre det om.

Når du velger ord som lyve og falskhet så forundrer det meg at du ønsker å opparbeide deg slike evner. For meg har det lite med lyving å gjøre, det har med tilpassning, og det å ta de letteste valgene å gjøre. Hadde jeg sett på det som løgn og falskhet hadde det ikke vært de trekkene i meg selv jeg hadde satt mest pris på, akkurat.

[Dixie Diner]

Er det virkelig noen her inne som kommer til å svare JA på dette? "Ja, jeg er sjikkelig falsk og lyver hver dag".

[Kirsebær]

Jeg kan godt si det.
Ja, jeg er falsk og lyver hver dag. For det tror jeg alle er/gjør. Men jeg kaller det ikke det.

[Pelen]

Mener du slik "høflighestlyving" eller hva snakker du om? Generelt så skal man selvsagt ikke lyve og jeg kan ikke si at jeg lyver mye. Men det skjer. Som i følgende situasjon. En venninne eller noen jeg ikke kjenner så godt sier: "Åhhhh jeg er sååååå fornøyd med de nye buksene jeg har kjøpt, syns du ikke de sitter utrolig godt?" Om jeg da syns at de ikke als sitter godt så svarer jeg kanskje ikke det for å gjøre vedkommende lei seg. Om situajsonen tilsier at jeg kan svare noe annet som så kan det bli noe som: "Så gøy med nye bukser!" Men om jeg føler at jeg må svare direkte på spørsmålet så kan jeg si "Ja, de satt jo greit." Noen ganger så kan jeg lyve på den måten når noen allerede har kjøpt tingen, hadde vedkommende stått i butikken og spurt meg før kjøp, hadde jeg derimot sagt hva jeg syntes.

Litt for trett for å skrive bra i kveld tror jeg, men jeg håper at det ble forståelig. Det skjer heldigvis ikke ofte, men det at jeg skal være helt ærlig i en slik eller tilsvarende situasjon føler jeg som mindre viktig enn at jeg kanskje får vedkommende til å føle at hun har gjort et mislykket kjøp.

[Kirsebær]

nam: Det er gjerne ikke sånn at folk bevisst går inn for å lyve eller være en annen enn den man er. Det er bare små detaljer, små nyanser av ting som automatisk kommer.
Til deg også. det er jeg rimelig sikker på.

[Kirsebær]

Men forsøker du å si noe mer enn det du egentlig skriver her?
For det virker så meningsløst å si : Jeg ønsker å lære meg å lyve og å være falsk.

Er det egentlig en beskyldning, eller noe i den løypa?

: prøver å forstå:

[nam]

Opprinnelig lagt inn av Ulvhedina, her.

Det er vel ikke akkurat ønskelig at noen er falske eller gode å lyve? :merkelig spørsmål i grunnen:

Vel. Reflekterer du litt, så ser du vel at å være ærlig, sann og ha vanskelig for å lyge, vil gi litt problemer i livet. Det er mer fornuftig å kunne velge å lyge noen ganger og å oppføre seg falskt.

Ikke fordi man skal være ond. Men fordi det er fornuftig både for en selv og omgivelsene. Selv om det kanskje snakkes om som et ideal å være ærlig, ikke falsk og ikke lyge, så er det jo ikke idealet i det praktiske liv.

[Ulvhedina]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Vel. Reflekterer du litt, så ser du vel at å være ærlig, sann og ha vanskelig for å lyge, vil gi litt problemer i livet. Det er mer fornuftig å kunne velge å lyge noen ganger og å oppføre seg falskt.

Ikke fordi man skal være ond. Men fordi det er fornuftig både for en selv og omgivelsene. Selv om det kanskje snakkes om som et ideal å være ærlig, ikke falsk og ikke lyge, så er det jo ikke idealet i det praktiske liv.

Vel, jeg går aldri inn for å være falsk, og synes ikke falskhet er en god egenskap. Hvordan noen kan etterstrebe den, forundrer meg.

Jeg lyver ytterst sjelden, for det er fryktelig unødvendig. Jeg strekker kanskje sannheten noen ganger med noen hvite, men der er det også stopp.

Er nok ærlig og hjerteløs og har i grunnen ikke hatt mye problemer pga det.

[Divine]

Jeg fikk lese en rapport om meg selv fra skolen en gang. Da var jeg elleve. Divine er for ærlig, sto det. Jeg tok det veldig til meg, og var veldig løgnaktig av meg resten av barne- og ungdomsårene. Helt til jeg snudde på hælen, og ville gjøre bot med å være superærlig, noe som kanskje heller ikke var særlig bra. Jeg er fortsatt veldig ærlig, men prøver å ikke være en sannhetens bulldozer heller.

[nam]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Men forsøker du å si noe mer enn det du egentlig skriver her?
For det virker så meningsløst å si : Jeg ønsker å lære meg å lyve og å være falsk.

Er det egentlig en beskyldning, eller noe i den løypa?

: prøver å forstå:

Hehe.. Nei, det er ingen skjulte agendaer her.


Jeg kan prøve å ta noen eksempler.
-Det er en del som prioriterer å si de tingene som blir fordelaktig når de kommuniserer med andre. Istedenfor å si meningen sin så sier de det som gir dem mer begunstigelse. De spiller andre litt. Med en liten agenda bak der de tenker resulater.
-Det er en del som er gode på å overse ting istedenfor å reagere ekte.


Det er nyttig. Det er gunstig. Det er jo ikke det beste å være mest ekte..

[LiKa]

De som er det, vil vel si nei her? Og dermed være "god på å lyve og være falske" ?


*****

Siden jeg har vært liten har alle sagt inkl mine foreldre, at det lyser lang vei når jeg drar en løgn. Så nei, da er jeg nok ikke god på det. Men det er vel heller ikke noe jeg akkurat ønsker å være god på.


Er det noen som ønsker å være god til det liksom ?

[Che]

Jeg suger på å lyve, men har evnen til å pakke inn sannheten de gangene jeg anser det som nødvendig.

jeg synes faktisk det er like tåpelig å til enhver si AKKURAT hva man mener som det å lyve.

[Anuk]

Vet du, så lenge du ser på det som "å lyge og å være falsk", så vil du nok aldri greie det. Jeg tror det handler mest om å snu litt på måten man ser ting på, kanskje til sin egen fordel, og så fokusere på det. Jeg tror veldig få direkte tenker at "her er det bare å lyve i vei og være skikkelig falsk"... Jeg tror mange som er god til slik, faktisk greier å overbevise seg selv om at de har rett / snakker sant.

Jeg har en venninne som også sa at hun greier ikke lyve. Hvis noen kom til henne og spurte "hva synes du om den nye kjolen min", så ble hun helt perpleks for hun greide ikke si "joda den er fin" når hun egentlig ikke likte den. For meg blir det helt merkelig og mangel på innlevelse. Må man da kunne finne EN positiv ting å si om kjolen som man faktisk kan stå inne for?

Jeg var som du, skikkelig dårlig på å si noe som helst som jeg følte ikke var 100% sant og ekte tidligere. Jeg har etterhvert sett at det er en missforstått "dyd" og sett at i de fleste tilfeller finnes ikke en eneste sannhet, man kan vinkle det fra flere sider og det handler ikke om å lyge eller å være falsk. Jeg er ikke 100% ærlig lenger, men jeg lyver sjelden og er aldri bevisst falsk.

Det blir litt det samme som at man trenger ikke si sin 100% ærlige mening i enhver sammenheng, noen ganger må man bare holde kjeft.

[Retz]

Jeg tror jeg kunne vært ganske bra å jatting/småløgner/falskhet i korte perioder av gangen, men jeg ser ikke helt poenget med det. Jeg velger heller å holde kjeft. Får jeg et direkte spørsmål om f.eks. jeg liker ditt eller datt svarer jeg ærlig.

[Floksa]

Jeg er svært god på å "blende" inn og bruke de siden av meg som trengs i gitte situasjoner, og dempe andre. Men jeg greier ikke å se at det er å være falsk eller å lyve? I min verden heter det å tilpasse seg og være sosialt inteligent ( inntrelegn? inntellegent?? )
Jeg er en hovnerd av dimensjoner. Ser jeg et hestebilde så er hoven det første jeg ser. Om den er frisk, om den er veltrimmet, om den er skodd osv. Jeg kan også mye om høver, men dette demper jeg bevisst når jeg er sammen med andre hestemennesker som ikke er hovnerder. Fordi høver og hovstell er brennbart bateriale i hesteverden. Og det har lite for seg å dra temaet på bane og det ganger som regel slettes ikke hesten. Så sånn kan jeg reagere forskjellig etter hvilke mennesker jeg er med. Er jeg i en vanlig setting med vanlige hestemenneser og ser en hest med stygge hover, får jeg bare vondt i magen, men sier ikke noe. Er jeg i en setting med hovnerder ligger jeg på bakken med kniv og rasp og kamera før det er gått 2 sek

[Hasselnøtt]

Dersom jeg får direktespørsmål av personlig karakter som jeg synes er ubehagelige (eks vedr graviditet/barnløshet, hva jeg tenker videre mht jobb osv), så har jeg ingen problemer med å feie de bort med enten en hvit løgn eller et bablesvar, dersom det er noe som inngår i det du beskriver som falskhet. Jeg føler på ingen måte at jeg MÅ svare ærlig og oppriktig på alt. Jeg klarer også utmerket å spille på ulike sider av meg selv i ulike situasjoner, og viser på ingen måte hele registeret hele tiden. Jeg klarer med andre ord å tilpasse meg. Men nei, jeg er ingen lystløgner som går rundt og forteller skrøner støtt.

[Dragen]

Nei, jeg er helt elendig på å lyve og på å prøve å passe inn. Jeg er skikkelig dårlig på smalltalk også.

Til gjengjeld øver jeg meg på å lukke igjen munnen.

[Kirsebær]

Jeg er best i verden på smalltalk, finne "min rolle", tilpasse meg mennesker og situasjoner, men aldri i verden om jeg er falsk.

Jeg kommer til å gruble litt på dette. For jeg tror virkelig ikke de fleste er falsk flere ganger pr dag. Men at de holder igjen sider i seg selv og fremhever andre mer eller mindre bevisst for å oppnå goder, det kan jeg være med på.