Sykemelding ifm sorg

[Skremmern]

Nå har stormen roet seg litt etter forrige sykemeldingsdebatt, så da spør jeg dere dette. Hvordan ser du på sykemelding ifm sorg? Er det feil og et misbruk å sykeliggjøre sorg, eller det noe legen bare må avgjøre baser på helhetstilstanden til den som sliter etter et stort tap?

[Go\jenta]

Noen blir såpass nedslitt, deprimerte og søvnløse av sorgen at de simpelthen trenger en sykemelding. Noen er så og si i sjokk etter å ha brått mistet sine kjære, og kan overhodet ikke fungere på jobb.

Hvis det er tilfelle, synes jeg selvsagt at man må kunne få sykemelding en periode.

[Perhonen]

Jeg syns man skal få sykemelding, samtidig som jeg ser det som legens ansvar å være med og dytte vedkommende tilbake i jobb. Veldig forsiktig, men på sikt tilbake i jobb, slik at man ikke blir værende i sorgen og ikke kommer seg ut av den.

[Ru]

Enig med Go\jenta og Perhonen.

Det hjelper nok ikke å gjemme seg hjemme, men å få litt tid på seg er nok lurt. Tror jeg.

[kokosbolle]

Sykemelding med god oppfølging rettet mot jobb igjen synes jeg må være riktig. Som flere sier, det hjelper ikke å sitte hjemme altfor lenge heller.

[Ole Brumm]

Ja for en periode tror jeg det for enkelte vil være riktig med sykemelding.

[Amelie]

Enig med Gojenta. Det kan være godt å komme på jobb, men om det dukker opp ekstra byrder som angst og søvnløshet er det ikke alltid like lett.
Om sykemeldingsperioden varer lenge, blir det oppfølgingsmøter med NAV og forslag til hvordan en lettere kan komme seg tilbake i arbeidslivet. Det kommer f.eks konkrete tilbud om psykolog (utenom vanlig psykolog-kø) og evt tilrettelegging på arbeidsplassen, deltidsjobb, fleksibel arbeidstid etc.

[amo]

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Som jeg skrev i en annen tråd så opplevde jeg dette tre ganger i 2009. Det var utrolig godt opp i alt og bare få beskjed om at du kan bare ta permisjon med lønn, ikke tenkt på jobben,sykemeldinger el.

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Jeg tenker som Amo at permisjon med lønn ville vært optimalt.
Det ville det i alle fall vært for meg da vi mistet i januar i fjor.
Jeg var absolutt ikke i stand til å jobbe, og det tok litt tid og faktisk, og når jeg startet opp på jobb igjen var det dager jeg rett og slett bare måtte dra hjem da jeg ikke fungerte.
Det at jeg var sykemeldt de ukene gjorde at jeg fikk en ekstra bekymring med det å bli gravid igjen raskt, fordi jeg kunne risikere å bli like dårlig som jeg nettop hadde vært i svangerskapet som ble avbrutt, og at jeg da mistet rettigheter.

Nå ordnet det seg med svangerskapspenger for min del, men jeg vet at mange som mister sent i svangerskapet føles seg veldig presset til å gå raskt tilbake til joben pga dette.

[Polyanna]

Jeg syns det er et vanskelig tema, fordi det vil være så inviduelt hva man trenger, og jeg ønsker meg VIRKELIG ikke en automatikk i at hver gang en besteforelder eller onkel går bort, så har man "krav" på x dager eller uker fri. Slike ordninger fester seg utrolig for som noe man bare kan "ta".

NOEN trenger 3 dager når faren dør, noen trenger faktisk 2 uker når bestemoren som egentlig var den som oppdro deg og som er den nærmeste du har i verden, blir borte.

Det må i hvert fall behandles veldig, veldig skjønnsomt av legene.

[kokosbolle]

Enig med Polyanna at det ikke bør være noen automatikk i dette. Det må gå på skjønn. Jeg klarer fint å jobbe den dagen mine besteforeldre dør, men om mannen min eller foreldrene mine plutselig dør blir det noe helt annet.

[Dixie Diner]

Eller barna, jeg hadde ikke orket å tenke på jobb engang om noen av dem hadde dødd.

[Anne C]

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, jeg har ikke noen erfaringer. Men jeg må si at jeg stusset litt over en sak som var i media for noen uker siden. Et foreldrepar mistet den voksne sønnen sin (rundt 20 år eller noe) for tre år siden i en fæl ulykke. Ingen av de klarte å jobbe lenger og hadde altså ikke vært i jobb siden ulykken.

[Blondie]

Jeg synes sorgmelding burde være noe annet enn sykemelding. Jeg var sykemeldt ifbm med sorg i to omganger og følte et press til å komme tilbake fordi jeg hadde brukt opp mye av mine sykemeldingsrettigheter. (jeg var sykemeldt i svangerskapet forut for at sønnen min døde også).

Man er ikke syk når man sørger. Det er naturlig å ha en sorgprosess og selv om det er forskjell fra person til person hvordan man sørger, så burde det likevel ikke klassifiseres som noen sykdom. På min sykemelding sto det "Depressiv reaksjon - voksen", noe jeg selv syntes var veldig misvisende.

Jeg synes en sorgmelding bør innvilges etter konsultasjon med lege, og selvsagt ha strenge kriterier.

[him]

Jeg er enig med de fleste her. Jeg skjønner godt at man i mange tilfeller ikke greier å gå på jobb etter dødsfall. Men jeg er ikke så sikker på om sykemelding er det riktige alternativet. Hvis det hadde vært meg personlig det gjalt hadde jeg nok gjort det som var mest praktisk der og da, sykemelding, ferie med lønn, ferie uten lønn, velferdspermisjon med lønn, velferdspermisjon uten lønn. Jeg tror nok jeg hadde blitt veldig prisgitt arbeidsgivers rutiner og oppfølging.

[Teofelia]

Jeg synes helt klart man bør få fri med lønn for å komme seg etter et dødsfall i den aller nærmeste familie, men jeg synes ikke det bør hete sykemelding. Det kan godt være skrevet ut av lege, siden de har brukbar kompetanse på slikt, (Det bør ikke være noe som arbeidsgiver kan velge å innvilge eller la være.) men det bør være en permisjon med lønn og ikke en sykemelding.

Inntil en slik ordning foreligger, kan man godt bruke sykemelding der det trengs, synes jeg. Jeg synes ikke folk skal tvinges på jobb de første dagene etter at ens nærmeste er død om de ikke selv føler at de klarer det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, jeg har ikke noen erfaringer. Men jeg må si at jeg stusset litt over en sak som var i media for noen uker siden. Et foreldrepar mistet den voksne sønnen sin (rundt 20 år eller noe) for tre år siden i en fæl ulykke. Ingen av de klarte å jobbe lenger og hadde altså ikke vært i jobb siden ulykken.

Det stusser jeg ikke over i det hele tatt, jeg ser for meg at det kunne skjedd meg meg også. Farlig å ramle ned i sorgen på den måten, men jeg kan tenke meg det kan være et rent helvete å grave seg opp igjen også, spesielt når man ikke har andre gjenlevende barn. Jeg skjønner dilemmaet med økonomi, men jeg synes ikke det er rart at verden ikke går videre for enkelte foreldre etter å ha mistet et barn.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, jeg har ikke noen erfaringer. Men jeg må si at jeg stusset litt over en sak som var i media for noen uker siden. Et foreldrepar mistet den voksne sønnen sin (rundt 20 år eller noe) for tre år siden i en fæl ulykke. Ingen av de klarte å jobbe lenger og hadde altså ikke vært i jobb siden ulykken.

Er det noe å stusse over da? Det er da på ingen måte uhørt at man blir arbeidsufør etter et traume, og det å miste et barn i en fæl ulykke må da være et av de største traumene folk kan oppleve.

Jeg sier ikke at det er normen å ha det slik, men jeg synes ikke det er noe å "stusse over", nei.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Inntil en slik ordning foreligger, kan man godt bruke sykemelding der det trengs, synes jeg. Jeg synes ikke folk skal tvinges på jobb de første dagene etter at ens nærmeste er død om de ikke selv føler at de klarer det.

Enig. Men jeg tror faktisk at det finnes en slik ordning, arbeidsgiver kan gi velferdspermisjon med lønn i spesielle tilfeller. (Jeg har fått det i en tidligere jobb. Nå vil jeg tro det varierer fra bedrift til bedrift på hvordan de ordner seg, men i teorien skal det være mulig.)

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Er det noe å stusse over da? Det er da på ingen måte uhørt at man blir arbeidsufør etter et traume, og det å miste et barn i en fæl ulykke må da være et av de største traumene folk kan oppleve.

Jeg sier ikke at det er normen å ha det slik, men jeg synes ikke det er noe å "stusse over", nei.

Jeg stusser over at begge foreldrene har vært ute av stand til å jobbe.
Men jeg aner jo selvfølgelgi ikke hvordan jeg ville reagert selv. Men det var det første som slo meg når jeg leste om det. Og jeg stusser fremdeles over det selv noen her mener at det ikke er noe å stusse over. Jeg aner jo ikke noe mer enn det som kommer frem i media. Og det behøver ikke akkurat å være det som er riktig.