Avsporing - hvordan tror du miljøet rundt deg i oppveksten påvirker deg som menneske?

Etter å ha sett denne tråden, samt kjørt til Bergen så lurer jeg litt.

Om man vokser opp for eksempel i Eidfjord? Blir man ikke annerledes da enn om man vokser opp ved havet? Eller et sted med masse lys og vidt utsyn? Blir man annerledes av mørketid enn uten?

Det er noe med fjellene og de dype dalene hvor sola nesten ikke rører bunnen der alle bor som gjør at jeg tenker at man kan da virkelig ikke unngå å påvirkes dypt av å vokse opp der? Og man ser jo hvordan de fra små bygder også oppfattes å være. Er det en sammenheng mellom for eksempel fremmedfrykt og mangel på utsyn whatsoever? Eller er det like mange intelektuelle fritenker fra dalbunnene som fra holmene hvor man ser hav i alle retninger?

[Tjorven]

Jeg tror det har uendelig mye å si. Det erjo folka du omgås som former deg som menneske (biologien spiller jo INGEN rolle ).

[Simone]

Landskapet trur eg ikkje har noko å seie i det heile tatt. Menneska rundt deg har derimot mykje å seie.

Og så er det jo ikkje slik at ein person som veks opp innerst i ein dal ikkje veit noko om verda rundt. Dei fleste reiser jo litt ut av bygda av og til

Eg veit om fleire som har vokst opp i tjukkaste Oslo som knapt har sett noko nord for Sinsen-krysset. Trur dei kan vere vel så trangsynte som ein som veks opp i ein trang dal med lite sollys på vinteren.

[Finni]

Jeg tror at menneskene og dermed mijøet rundt deg har mest å si på hvordan du blir som menneske. (og litt gener )

Hvor vi er vokst opp kan nok ha noe å si for hvor du trives best som voksen (men det er selvsagt ingen regel uten unntak). De som er vokst opp ved sjøen har muligens lettere for å trives på Utsira enn de som er fra en fjellbygd - og omvendt. ??
Mulig du har lettere å tilpasse deg bygdelivet om du er vokst opp i en bygd?

[LilleRosin]

Jeg tror landskapet har mye å si. Det betyr i hvert fall mye for meg som voksen.

Ikke dermed sagt at man blir trangsynt av å bo en en trang dal, og åpenhjerta om man bor på ei vidde.

[Syrin]

Folka rundt deg har alt å seie - ikkje landskapet.

Eg kjenner Island litt. Herrefred - dei har avla fritenkarar, store kunstnarar, filosofar og verdensborgarar frå dei mest gudsforlatte plassar. Nobelprisvinnarar også for den del. Eg trur nesten ikkje det eg ser når dei peikar ut plassane der desse folka voks opp.

Samme finn ein forsåvidt i Norge. Ein av våre beste kokkar kjem frå havgavet langt der ute, riiimelig langt frå sivilisasjonen.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Jeg tror landskapet har mye å si.

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Landskapet trur eg ikkje har noko å seie i det heile tatt.

Den over var altså et tilsvar til den under.

Det som har mest å si er menneskene. Men jeg tror landskapet bidrar til hvor du føler deg hjemme, hva som gir ro i sjela. Er det godt å rusle på varm asfalt, eller er det godt å sitte på en fjelltopp.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Folka rundt deg har alt å seie - ikkje landskapet.

Eg kjenner Island litt. Herrefred - dei har avla fritenkarar, store kunstnarar, filosofar og verdensborgarar frå dei mest gudsforlatte plassar. Nobelprisvinnarar også for den del. Eg trur nesten ikkje det eg ser når dei peikar ut plassane der desse folka voks opp.

Du tenker at golde og tomme steder gir grobunn til golde og tomme tanker?

Jeg tenker det nesten er motsatt.

[Che]

Jeg var i et bryllup for en stund siden. Her møtte jeg på en kar som hadde klare teorier om dette. At man f.eks i Trøndelag var åpne og "forblåste" (lite høye fjell og dype daler her i trøndelag) Han kom fra Jæren og mente at man der satt mer på sin egen sten og tenkte.

[Candy Darling]

Akkurat det med landskapet blir litt sånn som Lorentzen som mente at menn var harde fordi de hadde hardt kjønnsorgan (jada, jeg vet at han ikke mente det slik biologene harselerte over det, men det er morsomst sånn ). Det er klart landskapet påvirker humøret ditt, sånn utfra dine preferanser. Liker du å se stormfullt hav, blir du kanskje klaustrofobisk av en overfylt strand, hvis du foretrekker det urbanet, synes du kanskje å gå på vidda er like spennende som å se maling tørke.

[Syrin]

Eit fint ord for dette er "naturdeterminisme", og har til tider blitt brukt til å tolke og forstå ulike kulturar, eller å prøve å forstå forhistoria.

Ellers enig med Scarlett over

Og LilleRosin: joda, lite anna å finne på der oppe kanskje? Men det er langt frå den ytterste odden på Islands utpost til Paris f.eks. Ein del av desse folka var jo godt belest og godt oppdatert på trender i samtiden.

Det kan kanskje hende at en som er fra en smal dal føler trygghet i dette eller noe i den stilen ja?

Jeg kjenner tungsinn sammen med at jeg er turistmessig stort imponert over vakkerheten og storslåttheten i fjellene. Det er flott, rått og nydelig og gjør meg stolt av dette fine landet. Men sammen med dette kommer altså tungsinnet. Følelsen av å klemmes og å nektes lys og luft. Det føles helt unaturlig for meg med dalfører. Med det samme jeg får kjørt videre og kommer opp på fjellet så merker jeg at humøret stiger igjen.

[shute]

Nja. Jeg vet ikke om landskapet har så mye å si i lengden. Jeg fikk alltid en følelse av å få himmelen i hodet når jeg var i østlandske bygder som barn, og er vokst opp i en trang dal med høye fjell rundt. Men det tok ikke så lange tida å venne seg til andre landskap.

Den helt store innflytelsen på folkesjela tror jeg knapt landskapet i seg selv har. De levekår landskapet medfører, vil selvsagt bety noe - sikkert mer i hine, hårde dager enn nå for tiden.