Når barnet ikke får til det sosiale livet

[Geir1]

Hei!
Legger her inn en føler dersom det er noen som har noen tips til vår sitauasjon hjemme.
Vi har en liten jente hjemme som ofte synes tilværelsen på skolen er vanskelig. Hun har nylig rundt åtte og er en sprudlende glad jente sammen med voksne, men dessverre er samværet med andre barn annerledes. Hun opplever tilværelsen som frustrerende siden hun føler seg kontrollert og ikke sett i det sosiale livet. Barn i sosiale aktiviteter er som kjent ikke alltid enkelt for alle. Noen finner sin rolle enkelt, og er flinke til balansere mellom å "bli med på leken" og "bestemme leken" på en OK måte for sine venner/venninder slik at deltakerne stort sett føler jeg inkludert og sett. Andre har mye større vanskeligheter med å akseptere reglene/kodene i den sosiale barneverdenen og føler jeg fort oversett og forbigått av andre som setter føringen. Barn er ofte såre i slike situasjoner, noen mer enn andre, og når sårheten når et visst punkt kan det ta overhånd og snu enhver sosial situasjon til murvegg av fortvilelse og frustrasjon fordi de føler at andre ikke tar hensyn til vedkommende. I en gitt lek/aktivitet er ikke barn alltid de flinkeste til å ta hensyn til hverandre, men de fleste finner en balanse i seg selv slik at dette stort sett går greit (vi har alle vært fredsmeklere i enkeltsaker, men dette føler jeg annerledes), mens noen få opplever slike situasjoner nedbrytende og vanskelige. For oss utenforstående så sees helheten veldig annerledes. I dette eksempelet er jenta vår en populær jente blant mange i klassen, men hun har en veldig høy terskel for å ta kontakt å være med. Vi opplever ofte at det virker som hun er mer interessert i selve leken, enn med menneskene, og dermed oppleves det så vanskelig å se henne når hun er så ulykkelig over å ikke finne sin rolle blant de andre vennene. OVer tid har selvtillitten hennes blitt svekket betydelig, og hun har en virkelighetsoppfatning som vi foreldre ser, ikke harmonerer med den virkelig verdenen. Ofte er de andre barna opptatt av å leke med hverandre, med fokus om å være sammen, mens jenta vår virker mer opptatt å være sammen med noen som vil leke hennes lek. Jeg har en teori om at hun frastøter seg venner, for hun er så redd for at de vil noe annet enn henne, og dermed føler seg forbigått. Hun har blitt mer og mer sår, og den minste ting kan velte en ellers god dag.

I slike situasjoner leter man etter de rette tingene å si. Hvordan åpne verdenen for henne og få henne til å se mange av de bekreftelsene som allerede ligger der, bekreftelser på at andre liker deg og vil være sammen med deg. For henne virker dette vanskelig, og likeledes for oss. Jeg tenker mer og mer på om det er noen tips til coaching, litteratur etc. Som kan være behjelpelig med å snu en utvikling og bygge opp en selvtillit til en som absolutt burde vært der.