Når man trenger en helt

[kie]

“Kor e alle helter hen”, heter det i Jan Eggums sang. Og akkurat det var det jeg tenkte da jeg leste om dette skremmende forslaget som er fremmet av Scotland Yard-sjef Gary Pugh.

Han sier bl.a. at:

Sitat:

Hvis vi har midlene til å identifisere folk før de bryter loven, er de potensielle gevinstene ekstremt store. Jo yngre jo bedre, kan man argumentere.

I tillegg prater han om barn helt ned til fem års alder med “kriminelle trekk”, som man altså vil registrere i et permanent DNA-register, og det uten at de nødvendigvis har gjort noe galt. Man bare velger å sette en merkelapp på dem som gjør dem til annenrangs borgere først som sist, virker det som.

Mange foreldre har allerede en terskel for at barna deres skal få en “mappe” i et eller annet hjelpeapparat. Hvordan ville det påvirke foreldre dersom de ved å oppsøke hjelp på vegne av sitt barn “dømmer” barnet til en merkelapp som fremtidig kriminell? Og hva med de familiene der barnas atferd handler om omsorgssvikt og problemer innad i familien? Skal disse barna straffes av samfunnet på denne måten?

Og er ikke det å føle seg som en outsider ingen forventer noe positivt av nettopp noe som øker faren for kriminalitet?

Kan en slik måte å møte barn som har det vanskelig på bli en selvoppfyllende profeti?


Dette er virkelig skremmende. Og da er det godt å tenke på at vi i Norge ikke er helt rensket for gamle helter. En av dem er Georg Apenes, direktør for Datatilsynet.

En kritisk røst til det han kaller totalitært svermeri og en kriger mot Store Mor.

Sitat:

Storebror ser deg, jamret vi før i tiden. Det totalitære samfunnet var den store skrekken. Idag er vi i Store Mors favn. Georg Apenes kjemper imot hennes klamme trygghet.

Hele portrettintervjuet med Georg Apenes, “En kriger mot Store Mor”, er så absolutt leseverdig.

At vi som samfunn heldigvis ikke har utviklet oss til å fungere som England, der den kriminelle lavalder er bare 10 år og der barne- og ungdomskriminaliteten er høyere enn i sammenlignbare land og land som har en mer terapeutisk og “velferdsorientert tilnærming”, er noe jeg er svært glad for.

Og vi er heldige som har folk som kjemper for at det fortsatt skal være slik.

Vi har noen helter igjen. Tross alt.