"Frittgående barn"

[Lisa]

Ville bare dele artikkel fra Dagbladet som jeg personlig synes var relevant. Jeg sliter veldig med å "slippe" / gi frie tøyler til min datter som blir 7 år til sommeren. Jeg vet dette er noe jeg må jobbe aktivt med dette året, jeg er veldig rett for at jeg overfører mye av min frykt for at noe kan skje henne over på henne, noe som sikkert vil gjøre henne unødvendig redd på lenger sikt. Jeg ser f.eks at andre 1 klassinger går hjem fra skolen alene allerede, dette er noe jeg overhode ikke kan se for meg at jeg vil klare å tillate på minst et par år enda ... andre eksempler er at hun er igjen alene i leiligheten mens jeg går på butikken, dette "tør" jeg heller ikke å gjøre enda selv om jeg vet hun helt utmerket ville ha taklet situasjonen med å være alene en kort stund.

http://www.dagbladet.no/a/9702120/

[Sitron]

Selvstendige barn er noe iallfall jeg streber etter. Og inkludert i dette er at de må klare selv.

[Susse]

Interessant lesning.
Jeg vil si at jeg heldigvis ikke kjenner meg så veldig igjen i den, men ser jo mange rundt meg som passer inn i beskrivelsen. Kanskje ser jeg ikke realistisk på det for egen del ? men våre barn har hatt langt større frihet en de rundt oss. Eldstemann har fått være alene hjemme fra han selv ønsket det, selvsakt ikke lenge i starten. De får leke fritt ute så lenge vi vet hvor de er og med hvem. Gutta har gått selv til og fra skolen fra første stund. Vi har også stillt større krav til barna enn hva jeg opplever hos andre med jevnaldrende unger både i fht. f.eks matlaging, rydding av bord, plikter osv. Opplever andre mødre som himler med øynene når jeg sier at 10 åringen har ansvar for middagen på fredager. Hvorfor ikke ? Han kan håndtere ovnen, han fikser fint å bruke kniv og skærefjøl til grønnsaker. Jeg er veldig lite hønemor, rett og slett og stoler på at de ordner seg greit selv. De vet at vi voksene er her når de trenger oss, og vet hvor de skal gå om de ikke får tak i oss med en gang.

[Sitron]

Men hvordan var det med en selv? Man fører jo gjerne med seg ting som foreldre har gjort. Jeg reiste alene med båt og fly fra jeg var liten. Og før jeg fikk lov å reise alene, så hendte det at de satt meg på båten med en gamlis fra samme bygd, som jeg aldeles ikke kjente. Jeg var nøkkelbarn fra jeg begynte på skolen, med ansvar for å hente søsken i barnehagen fra jeg var åtte. Og da før min mor var kommet fra jobb. Og ute? Vi var nå ute der det passet oss og kom inn når vi ble sultne.

Nå har jeg riktignok ikke barn som ikke evner å følge beskjeder, stort sett. Hadde det vært slik at jeg ikke kunne stole et snev på en unge, så hadde jo det stilt seg annerledes.

[Libra]

Har et klart ønske om å få et selvstendig og trygt barn. Det innebærer at jeg må slippe taket lenge før jeg selv føler meg klar til det i mange situasjoner. Slipp taket, lukk øynene, og lat som det er verdens mest naturlige ting. Still krav til ungen og smil. Fake it til you make it - har mange ganger vært mitt motto. Jeg slipper ikke alltid taket tidsnok, men forsøker å være våken i forhold til omgivelsene mine. Jeg ser at han på enkelte områder er friere enn andre, og motsatt. Enkelte ganger går det for øvrig ikke på å ville/ønske/tørre å slippe taket - men når man har et barn som er en smule lat - så svelger man noen kameler for å oppnå ønsket sluttresultat. :i transport bransjen:

[Ru]

:hønemor melder seg:

Jeg sliter virkelig med å slippe ungen ut på egen hånd, men det kommer av at vi tidligere bodde i et nabolag der det overhodet ikke var aktuelt. Nå øver både han og jeg oss på at han faktisk kan gå til naboen og leke og slikt, men det er uvant for oss begge.
Han er for liten til at han får lov å være hjemme alene enda, men vi øver av og til på at han kan sitte i bilen om vi skal en snartur på butikken.
Skoleveien er et kapittel for seg, den er utrygg, så der blir det ingen gåing alene med det første i hvert fall!
Men vi øver oss, og det blir bedre. Jeg har ingen planer om å bli noe Nure-mamma.

[Lisa]

Selv vokste jeg opp midt på tjukkeste bondelandet i Norge så vi hadde helt frie tøyler fra vi var veldig små, min bror jeg jeg. Derfor blir det enda mer ekstremt når jeg tenker på hvor lite frihet min datter har i forhold til det vi hadde. Men tidene har jo forandret seg, også i utkantstrøk i Norge men for mitt vedkommende så bor vi jo nå sentralt i Oslo, og jeg vurderer situasjonen ut i fra det selv om jeg vet jeg ikke burde bekymre meg over halvparten av det jeg gjør ...

[Libra]

Jeg og poden vokser opp med så utrolig forskjellige utgangspunkt. Jeg vokste opp på en liten plass på 70 tallet - og min pode i en storby med dagens utfordringer. Jeg synes det er vanskelig å vite hvilke krav jeg kan stille til han i forhold til storbyens utfordringer - det med å transportere seg selv med buss over lengere strekninger f.eks, når jeg har en som i utgangspunktet ikke liker buss. I forhold til hus og hjem så ser jeg at han har det friere enn hva jeg hadde og på mange områder stiller jeg strengere krav til hva jeg forventer av han enn hva som ble stilt til meg.

[allium]

Jeg måtte fikse det meste selv. Til tider ble det litt mye, som da faren min egentlig skulle hente meg etter pianotimer men som regel glemte det slik at jeg måtte gå fire kilometer i mørke vinterkvelder.

Derfor henter jeg fortsatt niåringen etter pianotimer. Men hun har mye kortere å gå, så jeg vurderer å prøve å la henne klare seg selv nå som jeg må jobbe mye overtid fremover.

Ellers har begge bortimot frie tøyler på kjøkkenet. Jeg forventer at de fikser lekser og gymtøy uten å mases på.

[Bloppy]

Jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å gi skikkelig slipp ja
Pompen er jo bare 4 år enda, så det er jo begrenset hvor mye han faktisk kan "slippes løs"

Det er noe ganske annet med snuppa på 11. Og jeg får vel igrunn litt igjen for at jeg ikke har vært tøff nok. For hun er ikke veldig selvstendig av seg, og liker overhodet ikke å være alene hjemme. Lager seg knapt nok en brødskive og kakao selv.. Ovnen rører hun aldri. Hu liker å hjelpe til med matlaging og baking, men spør hele tiden for å være sikker på at det blir riktig.
Men hun sliter litt med selvfølelsen i utgangspunktet. Og det er noe vi jobber mye med. Både hjemme og på skolen. Og det gir resultater Hun trenge å lære seg at hun er god nok akkurat sånn hun er.

Kanskje dette henger sammen?

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Bloppy, her.

Jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å gi skikkelig slipp ja
Pompen er jo bare 4 år enda, så det er jo begrenset hvor mye han faktisk kan "slippes løs"

Det er noe ganske annet med snuppa på 11. Og jeg får vel igrunn litt igjen for at jeg ikke har vært tøff nok. For hun er ikke veldig selvstendig av seg, og liker overhodet ikke å være alene hjemme. Lager seg knapt nok en brødskive og kakao selv.. Ovnen rører hun aldri. Hu liker å hjelpe til med matlaging og baking, men spør hele tiden for å være sikker på at det blir riktig.
Men hun sliter litt med selvfølelsen i utgangspunktet. Og det er noe vi jobber mye med. Både hjemme og på skolen. Og det gir resultater Hun trenge å lære seg at hun er god nok akkurat sånn hun er.

Kanskje dette henger sammen?

Det tror jeg du har helt rett i. Jeg har et barn på 11 som var (og forsatt kan være) slik. På grunn av det begynte jeg å stille en del krav til han som gjorde at han fikk følelsen av å mestre. Jeg har også oppdaget at oppdrag som han får som må utføres før jeg kommer hjem - utføres med stolthet og det er enklere å bare ta sjansen/valget, når jeg faktisk ikke er der å kan svare på noe. Han har for eksempel ansvar for enkelte dager å sette brøddeig (ferdigpose) når han kommer hjem fra skolen.

[Tjorven]

For meg er det litt godt å lese dette. Jeg slipper ungene mine mer løs enn naboene gjør. De får flere anledninger til å teste egne grenser. Snuppa (snart 5) får leke ute uten tilsyn og knerten (2 år) får klatre helt fritt på lekeapparatene. Sånn har ikke de andre naboungene på samme alder. Jeg lurer ofte på jeg er helt på bærtur, men når jeg leser dette så er jeg kanskje ikke det allikevel.

[Sitron]

Ikke i forhold til meg iallfall. Jeg gjør det samme.

[Mandarin]

Akkurat her beundrer jeg Sitron og Tjorven. Jeg vil ikke være overhysterisk og overbeskyttende.

[Hjertensfryd]

Her blir ungane lempa ut. Dei må halda seg på tomta inntil vidare, men eg ser at dei tester dei grensene ein del no. Dei har starta utforsking av skogar og haugar rundt her. Og kvifor ikkje ? ( eg sjekker dei med ujevne mellomrom, slik at eg veit kvar dei held til )

[D'Arcy]

Vi vurderer faktisk å kutte SFO til neste år. Det betyr at han må gå hjem selv, låse seg inn og være alene 1-2 timer på ettermiddagen. Jeg begynner på jobb sånn at jeg kan levere han rett på skolen. Om han skal ha SFO så blir det redusert rett og slett for den sosiale biten. Jeg har ikke kommet dit helt enda, men jeg vil gjerne tørre å slippe såpass. Og han kommer til å mestre det helt superfint. Men da blir det i alle fall anskaffet en ekstra mobil, sånn at han kan få tak i oss om det er noe.

[Røverdatter]

7-åringen her har også hatt rimelig frie tøyler når det gjelder å bevege seg rundt ute. Hun lekte ute alene fra hun var 2,5 (jeg så henne fra vinduet), hun gikk alene til mormor borte i gata da hun var 3,5, og nå går hun til og fra skolen selv og får gå til venninner alene så lenge jeg vet noenlunde hvor hun er. Hun får også prøve seg på det meste hun har lyst til av praktiske ting.

Både bosted og det at jeg alltid har stolt på at hun har mestret friheten har vært medvirkende til at hun er selvstendig på mange områder. Det har mye med personlighet å gjøre og jeg ville ikke umiddelbart gjort det samme med alle andre unger. Vi bor også sånn til at det ikke er særlig traffikert skolevei og heller ikke særlig traffikerte veier til venner. Hun går til skolen på ti minutter og trenger ikke tenke på buss, trikk eller bane. I tillegg kjenner hun og vi mange i nærmiljøet og har på den måten en ekstra trygghet.

Hun er forresten veldig forsiktig av seg og ikke den som klatrer høyest i trærne eller gjør noe særlig risikofylt overhode.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

For meg er det litt godt å lese dette. Jeg slipper ungene mine mer løs enn naboene gjør. De får flere anledninger til å teste egne grenser. Snuppa (snart 5) får leke ute uten tilsyn og knerten (2 år) får klatre helt fritt på lekeapparatene. Sånn har ikke de andre naboungene på samme alder. Jeg lurer ofte på jeg er helt på bærtur, men når jeg leser dette så er jeg kanskje ikke det allikevel.

Jeg er på samme linje.

Artig at du startet denne tråden, Lisa. Jeg vurderte å gjøre det selv i går. Jeg synes den artikkelen treffer ganske godt når det gjelder en del foreldre og måten de håndterer barn på. Det er veldig mye projisering av egen angst og frykt. Datteren min, 4,5 år, var ute og akte sammen med storebrødrene (8, 10 og 12 år), og ble av en mor i nabolaget fortalt skrekkhistorien om jenta som ble påkjørt under aking i Oppdal (?). Hun kommer nå stadig inn på denne historien når hun skal ut og ake. Ellers også, for den saks skyld. Det provoserte meg en hel del at denne moren overførte sine egne skrekkscenarier på datteren min.

[tiddelibom]

Jeg har en 7-åring med et stort behov for å føle trygghet. Hun har ikke det minste lyst til å gå til skolen alene, og jeg skal helst følge henne helt inn, vente til hun har kledd av seg og i det hele tatt.... Så vi går baby steps. Nå kan jeg følge henne inn, men slipper å vente til hun har kledd av seg. Om en stund kan jeg kanskje bare følge henne til inngangen, deretter kanskje bare i nærheten...
Jeg tenker at det er viktig at hun føler seg trygg nok, så får vi ta den tiden det tar. Jeg vil heller ikke bli noen Nure-mamma, men
der føler jeg at det er mammaen som hindrer ham. Jeg forsøker å få datteren vår til å prøve å bli litt mer selvstendig.

[Susse]

Jeg måtte i stor grad klare mye selv fra mamma reiste da jeg var 4. Pappa var veldig ung og mye opptatt med sitt. Vokste opp på landet med masse tumleplass og masser av unger over alt. Jo eldre jeg ble, jo mer styrte jeg i høy grad mitt eget liv, men alltid under oppsyn på et vis, og alltid basert på tillit. Da pappa plutselig fikk kone som skulle styre og bestemme taklet jeg det heller dårlig.
Jeg ble nok litt vel tidlig voksen på mange områder, men samtidig er friheten jeg hadde noe jeg absolutt har ønsket å gi videre til barna mine.