Dugnad og jobb - hvor mye kan man regne med at andre tar hensyn?

[Katta]

Jeg jobber som kjent som lege på et sykehus og har et lite kobbel med unger. Jeg er (heldigvis ) gift med en som ikke går vakter, ellers fatter jeg ikke hvordan vi skulle fått hverdagen til å gå opp. Men det finnes familier med to som har turnusjobber/vakt, det finnes aleneforeldre og folk med partneren på nordsjøen.

Når man er i en slik livssituasjon som er varig (jeg tenker altså ikke på sykdom som går over eller partner som er bortreist en kortere periode), hvor mye kan man regne med at kollegaene/de andre foreldrene i klassen tar på seg ekstra fordi man selv sliter med å få hverdagen til å gå opp? Ofte forventes det at "ikke barnevakt pga partner borte" er et gyldig argument for at andre må gjøre jobben om dette gjelder 1, 10 eller 365 dager i året. Jeg mener vel kanskje at det ikke burde være kollegaenes/de andre foreldrenes problem at man selv har valgt å organisere livet sitt slik at det er knapt med tid. Selvfølgelig strekker man seg for hverandre, men jeg finner det litt snodig at man tar det for gitt at familiesituasjonen skal tas hensyn til når dette gir merbelastning på alle de andre kollegaene. Og at man forventer at barna skal kunne være med på dugnadstunge aktiviteter selv om man selv har jobber som gjør at man ikke kan stille opp.

Hva mener dere?