Spinoff: Behovet for noe åndelig

[Acsa]

Dette er en spinoff trigget av Skolegudstjenestetråden, men temaet har jeg grublet over lenge. Så HI blir litt Acsasentrert, beklager.

Som kjent for en del, så befinner Ulvefar og jeg oss i hippieland dette året. Det innebærer at i motsetning til i en del andre regioner i USA så er det ingen som spør oss hvilken kirke vi går i. Men jeg hadde ikke vært i homeschoolingmiljøet mange ukene før noen ba meg med på en seremoniell spirituell kvinnesirkel. Da hadde jeg allerede vært hos magedanslæreren min på spirituell lysestøping av kortreiste bivokslys med positive erklæringer om eget liv, andres liv og jordas framtid. (Stikkord: The Secret)

For her i hippieland ligger det en slør av generisk moderne åndelighet over alle. I kvinnesirkelen min (ja, jeg går på den. Hver tirsdag kveld.) er det to halvveis frafalne katolikker, en protestant, en generisk kristen som ikke liker kirka, ei med shamantro og ei agnostiker. Men vi er alle "welcome to sacred space", vi viftes med brennende søtgras og chanter sanger om mor jord og holder hverandre i hendene og påkaller himmelretningene. Og det er ingenting som blir sagt som er provoserende eller feil for noen - ikke engang for en beinhard ateist fra Norge - og det synes jeg er virkelig fascinerende.

Hvis vi ser bort fra et kvarters åsatru i elleveårsalderen har jeg vært ateist helt siden jeg kom hjem fra barnehagen og fortalte om en mann som kunne gå på vannet, som jeg mente het Chaplin. Et opphold på en dypt religiøs pikeskole i Zimbabwe drev meg inn i Hedningesamfunnet da jeg kom hjem til Norge, sånn av den typen uspiselig femtenåring som med glede bærer jakkemerket "Jesu lever i fløtesaus". Jeg har aldri følt et behov for å tro på noe, søke trøst i tanken på at noen over meg styrer eller avgjør ting. Fellesskapsfølelsen som jeg ser kan finnes i en menighet har jeg funnet i politikken. Når jeg helt frivillig oppsøker en seremoniell kvinnesirkel er det fordi det egentlig er en form for gruppeterapi, en lomme med egentid, et kvinnefellesskap og en motvekt til ekstremt shallow amerikansk smalltalk. (Jeg kan fortelle mer om sirkelen dersom det er ønske om det, altså, jeg bare ser at dette blir langt).

Åpen, søkende og udogmatisk har aldri vært mine kjennetegn. Jeg har dette året oppsøkt en del arenaer, fora og situasjoner (shamanismeworkshop og sånt) for å utfordre litt denne siden av meg, men jeg skjønner fortsatt ikke et skvatt av religion.

De av dere som har hatt en religiøs oppvekst, men forlatt dette, er det noe dere savner? Andre ateister, hva tenker dere om dette? Hva betyr åndelighet, spiritualitet, for dere som har en religiøs tro?