Ta seg nær av forespørsel om arvetøy

[Tjorven]

Jeg lurer på så mye rart. Vi har en nabo som er halvannet år yngre enn knerten. Vi kjenner dem ikke egentlig så godt. I går tok vi heisen sammen, og jeg lurte på på om de hadde lyst til å arve noe tøy. Knerten har vokst ut av den størrelsen gutten så ut til å være. Det viste seg å stemme og de ville gjerne arve, for de hadde ikke så mange å arve fra.

Etterpå tenkte jeg: Kan noen finne på å ta seg nær av å bli spurt om man ønsker å arve tøy? Kan noen ta det finne på å ta det som en "du som ikke har råd til å kjøpe tøyet ditt selv"? Disse folka ser slett ikke ut til å ha dårlig råd, men jeg ble redd for at de skulle ta det som et signal.

Eller er jeg nå bare redd for tulleting?

Snuppa har ingen å arve av, men jeg kjøper jo mye brukt her inn på FP. Men det betaler jeg jo for, så det føles litt anderledes. Snuppas klær gis videre til broren min og hans tre døtre, men det er jo anderledes siden det er slekta. For egen del synes jeg det er stor stas at klærne som ikke er utslitt kan brukes videre av andre barn. Jeg liker konseptet med resirkulering.

[Maxine]

Jeg hadde absolutt ikke blitt fornærmet av at noen hadde spurt om det.

[Embriksmamma]

Jeg hadde blitt kjempeglad hvis noen hadde spurt meg om det!

[jane]

Den normale reaksjonen er vel bare lykke? Ja altså, om man blir fornærmet over et slikt spøsmål, så er man litt merkelig, synes jeg.

[Skilpadda]

Jeg ville ikke tatt meg nær av det, og jeg har spurt folk jeg ikke nødvendigvis kjenner veldig godt (kolleger og slikt) om de ville arve, uten å bekymre meg for å fornærme. Som du sier, så er det fint at fine klær kan brukes av andre barn - jeg tenker egentlig mer på den vinklingen enn på "spare penger"-vinklingen, og prøver gjerne å formidle det når jeg spør også ("det hoper seg opp i boden, det er jo helt bortkastet at klærne bare står der, og det ville jo være synd å kaste dem").

[sindrome]

Jeg synes at da er man urimelig hårsåre.

Å spørre om noen vil arve tøy er veldig hyggelig, samtidig som det er miljøvennlig og praktisk for begge parter. Hvis noen velger å tolke det som indirekte kritikk så tror jeg at det ligger mer til grunn enn en enkel forespørsel om arvetøy.

[Kanina]

Jeg har mottatt arvetøy fra en av naboene, og hun la det frem på en fin måte: " jeg har en del tøy etter XX, vil du ha noe av det, kanskje som skiftetøy i barnehagen?" Da insinuerer man ikke at noen er fattige, i alle fall.

Dessuten, i den alderen min er i nå, er skiftetøy både hjemme og i barnehagen alltid mangelvare. Fy søren så lei jeg er av vaskemaskina nå! : bleieslutt:

[Lykken]

Jeg forstår nesten ikke spørsmålet. Jeg synes det er überteit at det i tilfelle skal være noe skam eller flaut å arve tøy. Vi arver masse rundt i familien, det har alltid vært en greie hos oss og jeg kjøper gjerne brukt tøy. Det arves også til og fra barn og voksne blant venner. Hvis en venninne har ryddet i skapet til seg selv eller ungene så blir det spurt rundt om noen vil ha. Jeg ga bort klær til en mor i klassen til eldste som selv spurte om jeg hadde guttetøy til hennes tredjemann. Vi har fått skøyter og fotballsko etter barnas venner/søsken. Vi har ikke dårlig råd, men jeg ser ikke helt poenget med å skulle kjøpe alt nytt når det florerer av tøy som er fint og brukandes.
Jeg husker jeg ble helt himmelfallen når ei på "Luksusfellen" for lenge siden ble tatt med i en bruktbutikk for merkeklær og rynket på nesen og sa hun ikke kjøpte brukttøy av prinsipp.

[Mariss]

Jeg blir SUPERGLAD når jeg får arve barneklær!

[rine]

Jeg hadde kanskje tatt meg litt nær av det hvis det var tydelig at vi trengte tøy, (selv om jeg hadde bruk for det, hvis du forstår) men sånn som ståa er nå, tror jeg bare jeg ville blitt glad. Jeg har også spurt naboer om de er interessert i å arve, håper ikke noen har tatt det ille opp.

[tiddelibom]

Jeg synes det ville være rart å ta seg nær av det. Jeg gir klær videre, og får noen ganger. Alltid fulgt av "ta det du vil ha, resten kan du gi videre - enten til andre eller til Fretex" eller noe sånt.
Klær som er veldig slitt eller flekkete blir jo uansett ikke gitt videre, og så lenge klærne er helt greie, ville det være rart å reagere på det, synes jeg.

[Inagh]

Jeg elsker at folk spør meg om jeg vil arve tøy til gutta!

Og behøver jeg det ikke, eller som i tilfellet der jeg visste, av erfaring fra første arverunde, at tøyet kom til å være så gjennomsyret av tobakksrøyk at lukta ikke engang gikk bort etter to runder i vaskemaskina, da sier jeg pent nei takk, nå har gutta så mye tøy at jeg rett og slett ikke trenger mer.

[Kanina]

Ja, også synes jeg også at det ikke bør være flaut eller skamfullt å motta arvetøy. Enten man har det trangt eller ei.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg husker jeg ble helt himmelfallen når ei på "Luksusfellen" for lenge siden ble tatt med i en bruktbutikk for merkeklær og rynket på nesen og sa hun ikke kjøpte brukttøy av prinsipp.

Så den... Det er alltid bra å være prinsippfast, tydeligvis

Jeg kjøper f.eks ikke ting på kreditt av prinsipp.

[Molo]

Så lenge det ikke oser "Jeg ser at ungene dine har hull på klærne fra HM og grønske på obs-buksene sine, kunne det være av interesse å arve noe pent tøy av oss, kanskje?" så ser jeg ingen grunn til at det å bli tilbudt arvetøy skulle være noe fornærmende.

[mammami]

Her hvor jeg bor er det veldig vanlig at man arver tøy (og annet utstyr) av naboer, andre mammaer i bhg, bekjente osv.
Det er ingen forskjell på de med høy og lav inntekt når det gjelder arving tror jeg. Jeg oppfatter det mer som et uttrykk for bevissthet rundt at tøy bør brukes dersom det kan brukes.

Likevel synes jeg det er veldig omtenksomt av deg å ha en liten bekymring knyttet til hvordan folk oppfatter en sånn forespørsel. Noen få vil kanskje ta seg nær av det. Da er det sikkert lurt å pakke tilbudet inn i noe av typen"vi har så lite skapplass, så nå må jeg til Fretex med minstens klær. Med mindre dere kunne tenke dere å arve noe? Dere kan jo se gjennom det og ta det dere vil først?" for eksempel.......

[Daisy]

Naboen spurte meg i forrige uke og jeg takket glad ja jeg! Vi har i overflod, men hvis vi får i litt større størrelser kan jeg ta det med i beregningen når jeg handler senere...

Ikke feil å spørre på en ok måte. Hvis man sier "klærne deres ser slitt ut, vil dere arve litt av våre godt brukte klær som ser bedre ut?" Såå blir det feil.

[Tjorven]

Hun tok det på ingen måte fornærmlig opp altså. Og hun virket veldig glad for de 4 stappfulle bæreposene jeg litt senere leverte på døra hennes. Grunnen var jo rett og slett at klærne var blitt for små for knerten, og det var akkurat det jeg sa. Jeg kastet det som hadde flekker som ikke gikk bort eller var stygt. Med ulltøyet var jeg ikke like kritisk, for det brukes innerst og er så dyrt å kjøpe. Og så ga jeg bare beskjed om at hun kunne gjøre hva hun ville med det som hun ikke ønsket allikevel.

Jeg var bare glad til over å omsider ha fått ryddet i skapet. Ungene mine har skremmende mye klær. Hvor får de det fra? Jeg handler da ikke så mye?

[Alfa]

Eg anser det vel heller, tvert imot, som ei form for ære å bli spurt om ein ønsker å arve. For meg er det eit uttrykk for anerkjenning av relasjonen mellom den som har arvekle og den som blir spurt om å arve. Litt symbolsk, på eit vis. Men sjølvsagt er det eit førehald at klea er av ein viss kvalitet og at ein ikkje vert brukt som søppelbøtte for nuppete, utvaska, holete og flekkete kle.

Eg synest absolutt at det er kjekkast å få gi vidare kle etter barnet til andre barn som eg har ein viss relasjon til, og spør gjerne veninner om dei har lyst til å arve. Ikkje fordi eg trur dei treng det av økonomiske grunnar, men fordi plagg eg har minner til har ein viss affeksjonsverdi for meg. På same vis ser eg at dei vi arvar frå synest det er fint å sjå att "sine" plagg på mitt barn. Det er ikkje det som binder oss saman, men det blir likevel eit uttrykk for relasjonen, på eit vis. :rar:

Men det heng kanskje saman med at vi har hatt ein tradisjon for arv av baby- og barnekle i vår familie?

[Inagh]

Jeg dumper med jevne mellomrom en haug med tøy på trappa til nabodama, som, praktisk nok har en sønn et år yngre enn Lillemann. Hun, og guttungen, er alltid like fornøyde, og jeg ser rett som det er ungen vandre rundt i tøy jeg kjenner igjen.

Begge syns dette er en flott ordning. Lillemann sliter jo ikke på tøyet, og han har pinlig mengder klær, da dette er hva han får til jul og fødselsdag. Dermed får nabogutten masse flott tøy, og jeg vet det blir brukt videre.

Som jeg sier, det hun evt ikke vil ha, det dumper hun bare, eller gir videre til andre.