Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[Carrera]

Jeg sitter og ser på tv her, fra feiringen av 17.Mai rundt om, og her er det blant annet et intervju med Abid Raja og familien hans. Mye av det de snakker om er dette med det multikulturelle her i landet, og da spesielt på en dag som denne.

Abid kommer så inn på dette med å bli spurt om hvor man er fra, og han sier han håper at hans barn en dag skal oppleve at de slipper å få dette spørsmålet, og at de bare rett og slett blir akseptert som norske.

Jeg forstår jo hva han mener, men jeg ble allikevel sittende å tenke litt på dette.

Om jeg kommer i prat med et menneske som tydeligvis ikke har sin opprinnelse her i Norge, enten ut fra språk eller utseende, så blir jeg oppriktig nysgjerrig, og om anledningen byr seg, så spør jeg hvor vedkommende (opprinnelig) kommer fra.

Jeg spør da ut fra en ren nysgjerrighet og interesse, siden jeg er veldig nysgjerrig på andre land og kulturer. Denne nysgjerrigheten og interessen er jo på flere plan. Er det mennesker som nylig har kommet hit, så synes jeg det er interessant å høre om hvor de kom fra og hva de kom fra (om samtalen leder så langt at det blir naturlig å komme inn på det), og er det mennesker som er oppvokst her, så er det interessant å høre om røttene deres.

Jeg har pr i dag aldri opplevd at noen har reagert negativt på at jeg bringer dette på bane, men hva er egentlig regnet som ok her? Er det greit å vise interesse og nysgjerrighet, eller skal man bare holde munn og late som at man ikke registrerer at mennesker har en annen bakgrunn enn oss selv?

[Madicken]

Jeg synes det må være greit å spørre om. For meg er det en naturlig del av det å bli kjent at man spør litt om bakgrunn; det være seg hvor i Norge man er født, eller i hvilket land man er født.

Men det må altså være et menneske jeg er i ferd med å bli kjent med og er oppriktig interessert i å vite mer om, og ikke et mer eller mindre vilkårlig menneske som bare har et litt annet etnisk utseende enn meg.

[rine]

Helt greit. Man blir jo stilt spørsmålet om man bor et sted i landet, men har dialekt fra et annet sted også. No big deal.

[Guava]

Å bli spurt hvor man kommer fra er noe man må regne med. Det er noe som gjøres i de alle land jeg har besøkt og det vitner stort sett om et ønske om å bli kjent og å vie den andre oppmerksomhet. Det som ikke er bra er dersom man spør på nytt om man ikke er fornøyd med svaret (underforstått "du kan aldri i livet komme fra Voss så mørk i huden som du er") basert på at vedkommende har en annen hudfarge.

[Esme]

Om det er noen som snakker helt korrekt norsk sånn at det er klart at de er oppvokst i Norge, så er det vel mer korrekt å spørre hvor familien opprinnelig er fra synes jeg. Ungene til Raja kommer jo opprinnelig fra Norge, men familien/slekta kommer opprinnelig fra Pakistan.

[Polyanna]

Jeg blir også nysgjerrig, men jeg spør sjelden, nettopp fordi jeg tenker at det må være møkk irriterende å bli spurt hvor man kommer fra (og kanskje med oppfølgeren "ja, men hvor kommer du EGENTLIG fra!", hvis de svarer "Bergen") gang etter gang etter gang etter gang. Jeg er også nysgjerrig på kulturer, men tenker at den praten får komme når vi blir bedre kjent og det faller seg naturlig.

[Niobe]

Jeg vil ikke si det er ugreit å spørre om. Men min erfaring er at de som er genuint interesserte i meg som person, sjelden spør om det. Mens de som bare er ute etter smalltalk, og/eller er nysgjerrige, og/eller tror det har noe å si for hvem jeg er, de spør. . Jeg må innrømme at jeg, for min del, gjerne mister interessen for vedkommende, der.

Og jeg kan forstå at noen reagerer på det. Fordi både for meg som adoptert, og for 2. og 3. generasjons innvandrere, så blir det like interessant og har omtrent like stor betydning, som det har om noen er født i Bergen eller Stavanger. De som spør har gjerne en oppfatning som tilsier at de tror de vet noe om meg, om de vet at jeg er adoptert. Som om det eksisterer en felles adopsjonsidentitet. Jeg ser for meg at det føles på samme måte for andre nordmenn med ikke-vestlig utseendet.

[Toffskij]

Jeg er forsiktig med det, og venter som regel med emnet til personen evt. begynner å snakke om relaterte ting selv. Jeg synes det er normal høflighet, nettopp av de grunnene Polyanna nevner. (Unntaket er hvis jeg skjønner at de har et rasende interessant morsmål, men da håper jeg de tilgir meg i min nerdelykke.)

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Og jeg kan forstå at noen reagerer på det. Fordi både for meg som adoptert, og for 2. og 3. generasjons innvandrere, så blir det like interessant og har omtrent like stor betydning, som det har om noen er født i Bergen eller Stavanger. .

Jeg spør jo om folk kommer fra Bergen eller Stavanger også. Så hvorfor skal det å spørre om hvor folk kommer seg fra ikke være noe jeg spør om bare fordi de jeg snakker med har en annen hudfarge?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg spør jo om folk kommer fra Bergen eller Stavanger også. Så hvorfor skal det å spørre om hvor folk kommer seg fra ikke være noe jeg spør om bare fordi de jeg snakker med har en annen hudfarge?

Eh, jo du må gjerne spør om de kommer fra Bergen eller Stavanger? Men om du vet at en etnisk norsk er fra Stavanger, insisterer du på å få vite om de likevel egentlig er fra Bergen? Om de er født der? Antagelig ikke, for det er i grunn lite interessant?

[Kirsebær]

Jeg er også forsiktig med det etter å ha hørt flere ganger at det kan føles ubehagelig for den som spørres.
Egentlig føles det veldig naturlig for meg å spørre hvor folk kommer fra når det er tydelig at de ikke kommer fra Teondheim, uansett om det er hudfarge eller dialekt som gjør det.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg vil ikke si det er ugreit å spørre om. Men min erfaring er at de som er genuint interesserte i meg som person, sjelden spør om det. Mens de som bare er ute etter smalltalk, og/eller er nysgjerrige, og/eller tror det har noe å si for hvem jeg er, de spør. . Jeg må innrømme at jeg, for min del, gjerne mister interessen for vedkommende, der.

.

I de tilfellene der jeg spør om sånt, er det jo nettopp smalltalk. Nå er jo ikke smalltalk noe jeg er "ute etter," egentlig er det jo litt kjedelig/småkleint å være nødt til å småsnakke med et menneske man aldri har møtt før. Samtidig er det jo en del mennesker jeg har blitt god venn med som jeg første gang traff i en small-talk situasjon, og jeg synes det er rart om de skulle avskrive meg fullstendig bare fordi jeg spurte hvor de opprinnelig kom fra. Jeg har bodd flere steder i landet og har aldri følt det ubehagelig hvis noen har stilt meg det spørsmålet.

[Niobe]

Forskjellen er:

Ukjent: Hvor kommer du fra?
Etnisk norsk venninne: Stavanger.
*godkjent*

Ukjent: Hvor kommer du fra?
Jeg: Stavanger.
*ikke godkjent*
Ukjent: Nei, jeg mener, hvor kommer du egentlig fra?

Spørsmålet oppfattes, for meg, ikke som god nysgjerrighet, og det er til tider irriterende. Hvorfor i alle dager har det så mye å si hvor jeg er født?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Eh, jo du må gjerne spør om de kommer fra Bergen eller Stavanger? Men om du vet at en etnisk norsk er fra Stavanger, insisterer du på å få vite om de likevel egentlig er fra Bergen? Om de er født der? Antagelig ikke, for det er i grunn lite interessant?

Jeg spør hvor folk kommer fra. Det er en del av greia med å bli kjent. Noen ganger er svaret Bergen og andre ganger er svaret "foreldrene mine kommer fra Pakistan". Og jeg synes det er interessant å vite begge deler.

Vi omgås mange folk med forskjellige etnisiteter. Jeg liker å høre om andre kulturer og skikker.

[Niobe]

Som sagt; jeg synes ikke spørsmålet er ugreit, og det kan godt hende noen har genuin interesse for folks fødested. Jeg sier bare at spørsmålet ikke nødvendigvis oppleves som god oppmerksomhet for den som spørres. Jeg synes det er befriende med folk som ikke spør.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Forskjellen er:

Ukjent: Hvor kommer du fra?
Etnisk norsk venninne: Stavanger.
*godkjent*

Ukjent: Hvor kommer du fra?
Jeg: Stavanger.
*ikke godkjent*
Ukjent: Nei, jeg mener, hvor kommer du egentlig fra?

Spørsmålet oppfattes, for meg, ikke som god nysgjerrighet, og det er til tider irriterende. Hvorfor i alle dager har det så mye å si hvor jeg er født?

Man kan jo snu på det: Hvorfor i all verden er det så om å gjøre å ikke fortelle noen hvor man er født?

Vel, fra spøk til alvor: Jeg forventer faktisk at dersom jeg spør en person som snakker flytende norsk hvor han kommer fra at svaret et sted i Norge. Det ville nok holdt for meg å vite det, sånn i første omgang. Dersom jeg mot formodning skulle spurt en person med annen hudfarge/utenlandsk aksent hvor han opprinnelig kom fra og han hadde svart Toten, ville jeg tatt hintet og ikke spurt mer. (Men samtidig tenkt at han gjorde seg litt vrang. :innrømmer: )

[Niobe]

Det er ikke om å gjøre. Men i en god, naturlig samtale, så kommer det gjerne frem uansett. Hvorfor det skal være spørsmål nummer to på listen, det skjønner ikke jeg. Om man virkelig ønsker å bli kjent med vedkommende, så må det da finnes mer interessante ting å få vite. Og hvis man ikke ønsker å bli kjent, så er det da vel samme hvor de ble født?

[Tallulah]

Men hvis svaret er "Foreldrene mine er i fra Pakistan" så er jo ikke vedkommende derifra. Hudfarge sier lite om hvor en person er i fra i dag. Verken Abid Raja eller ungene hans er fra Pakistan, de er fra Oslo.

Jeg er med Polyanna og Toffskij på denne, og greier helt fint å smalltalke og bli venner med folk uten å vite slektsrøttene deres i løpet av første samtale.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Verken Abid Raja eller ungene hans er fra Pakistan, de er fra Oslo.

Nettopp. Og jeg kan forstå at det kan føles sårt at "Oslo" ikke er et godt nok svar, da.

[Harriet Vane]

Jeg har hørt lignende ting som det Niobe forteller fra andre som ikke ser etnisk norske ut og kan levende tenke meg at det er irriterende i lengden. Jeg er ikke fra Jæren, selv om oldefaren min var født der.