Artikkel om gjenglemte barn i bil

[slaraffen]

Dette er et tema som har vært diskutert flere ganger her inne, og nå kom jeg over en fantastisk artikkel som forteller historiene til flere av foreldrene. Den går også inn på hvorfor dette skjer, hvem det skjer med, samfunnets reaksjoner og mulig grunner til samfunnets reaksjoner. Det er vond lesning, men jeg vil allikevel anbefale den. Den vant en Pulitzer i 2010:
http://www.washingtonpost.com/wp-dyn...T2009030602446

[Najade]

Tusen takk for at du linket denne artikkelen, veldig interessant (og trist) lesning!

[Harriet Vane]

Hjerteskjærende, men helt uforståelig. Til og med for en distré sjel som meg.

[lucifine]

Utrolig bra skrevet artikkel, jeg orket bare ikke lese hele for det ble for sterkt for meg.. Første gangen ever at jeg har måttet gi meg over noe som stod skriftlig føre meg.. Det sier sitt.

[Annki]

Jeg har lest hele, og tårene bare renner...
Jeg vet hvordan det er å miste ett barn, og lever med det hver dag, jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det ville være å i tillegg skulle tenke at det var min skyld.

Dvs. har også dager hvor jeg føler skyld og tenker om jeg kunne gjort noe annerledes el.l., men det er jo ikke noe jeg kunne ha gjort. Disse skal leve med at de (i teorien) kunne ha gjort noe annerledes, selv om de de selvfølgelig ikke kunne noe for at de glemte...

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Hjerteskjærende, men helt uforståelig. Til og med for en distré sjel som meg.

Jeg orker ikke lese mer enn noen linjer, det ble for sterkt. Men for meg er det forståelig. Jeg tror faktisk at absolutt alle kan gjøre en slik feil. Og det er nettopp det som er så ubehagelig å tenke på at jeg blir helt kvalm.

[Kirsebær]

Jeg tør ikke begynne å lese artikkelen. Venter til jeg er hjemme fra jobb.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg tør ikke begynne å lese artikkelen. Venter til jeg er hjemme fra jobb.

Ja, om du ikke vil gråte på jobb er det lurt.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg orker ikke lese mer enn noen linjer, det ble for sterkt. Men for meg er det forståelig. Jeg tror faktisk at absolutt alle kan gjøre en slik feil. Og det er nettopp det som er så ubehagelig å tenke på at jeg blir helt kvalm.

Jeg tror også det. Og når det kanskje skjer andre ting enn de faste rutinene en morgen (som var et eksempel helt på slutten av artikkelen). Jeg kan liksom ikke se for meg at jeg hadde klart glemme av en av barna mine, men samtidig tror jeg ikke at jeg kan si at det aldri aldri aldri kunne ha skjedd meg heller.

Jeg glemte jo snuppa i bilen en gang (da var hun 6 år da), fordi jeg trodde hun var gått ut. Og så låste jeg. Men jeg fant jo det ut etter en liten stund, da jeg ikke fant henne på fotballbanene (trening). Men fytti grisen for en vanvittig vond følelse det var å finne henne gråtende i bilen.

[mkj]

I dag fikk jeg følelsen av at jeg kunne ha glemt igjen knerten hjemme alene. Vanligvis er det pappan som leverer, og jeg ordner meg og drar helt på egen hånd.

Jeg glemte han ikke, men fikk en sånn følelse - hva om!

Jeg glemmer alt mulig rart, men har *bank-i-bordet* ikke glemt igjen ungene ennå.

[safran]

Utrolig fæl og fantastisk artikkel.

[Inagh]

Jeg klarte ikke lese den ferdig, den ble for sterk for meg, jeg fikk hodet fullt av litt for mange "hva om-" tanker.

[Dixie Diner]

Har ikke orket å lese artikkelen enda, skal gjøre det når jeg har litt mer fred og ro rundt meg. Jeg så et Oprah-program om dette for noen år siden, der noen foreldre stod frem og fortalte sine hjerteskjærende historier, jeg tror aldri jeg har grått så mye i hele mitt liv, og jeg fikk for første gang medlidenhet med foreldrene, jeg skjønte at man aldri kan si aldri, og de har jo ikke akkurat glemt barna i bilen med vilje. En ting er å gå fra barna i en glovarm bil for å shoppe, feks, da gjør man det jo med overlegg, på en måte. Men når man glemmer at barna ER der pga. en utrolig stresset situasjon eller lignende, da blir de jo litt annerledes enn i det andre eksempelet. Jeg gråt og gråt, fortvilelsen til foreldrene var så ekstrem (selvsagt), jeg kjente den helt ned i tærne, og i tillegg får de jo all fordømmelsen fra samfunnet og i tillegg kanskje fengselstraff også.

[tink]

Triste greier. Jeg orker ikke gå rundt og tenke på at det kunne vært meg. Men det kunne det sikkert i følge denne artikkelen.

Men hvorfor skjer ikke dette i Norge?
* Er det ikke mange nok varme dager om sommeren?
* Er barna lengre hjemme med mor eller far, sånn at når de skal i barnehagen så lager de for mye lyd til at vi rekker å glemme dem? Vet jo om mødre som glemmer barnevogna inne i butikken de første månedene.
* Er vi mindre stresset på vei til jobb? (neppe)
* Er vi rett og slett færre mennesker, sånn at det nesten aldri skjer? /Det blir dysset ned om det skjer.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Triste greier. Jeg orker ikke gå rundt og tenke på at det kunne vært meg. Men det kunne det sikkert i følge denne artikkelen.

Men hvorfor skjer ikke dette i Norge?
* Er det ikke mange nok varme dager om sommeren?
* Er barna lengre hjemme med mor eller far, sånn at når de skal i barnehagen så lager de for mye lyd til at vi rekker å glemme dem? Vet jo om mødre som glemmer barnevogna inne i butikken de første månedene.
* Er vi mindre stresset på vei til jobb? (neppe)
* Er vi rett og slett færre mennesker, sånn at det nesten aldri skjer? /Det blir dysset ned om det skjer.

Det er jo både færre varme dager og adskillig færre folk her, så sjansen for at det skjer er mindre, og sjansen for at det går bra når det skjer er større.

Man hører jo hvert eneste år om små barn som må brytes ut av biler i Norge også. Kanskje forskjellen mellom 22 grader stekende sol og 32 grader stekende sol kan være forskjellen mellom liv og død for noen av dem?

[Tallulah]

Interessante spørsmål Tink. Jeg orker ikke lese artikkelen, men er det snakk om babyer eller eldre barn?

Jeg tror virkelig ikke dette kunne skjedd meg. Jeg tror heller ikke det er sånn at siden det skjer med noen, så kan det skje "alle".

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er jo både færre varme dager og adskillig færre folk her, så sjansen for at det skjer er mindre, og sjansen for at det går bra når det skjer er større.

Man hører jo hvert eneste år om små barn som må brytes ut av biler i Norge også. Kanskje forskjellen mellom 22 grader stekende sol og 32 grader stekende sol kan være forskjellen mellom liv og død for noen av dem?

Kanskje? I artikkelen står det om en ni måneder gammel baby som døde på den måten. Det var rundt 20 grader ute, men temperaturen i bilen var over 40 grader.
Det kommer jo også an på hvor lenge barna sitter der.

[tink]

Jeg tror virkelig at temperaturen og folketallet har mye å si for vår statistikk.

I de eksemplene jeg leste var det snakk om babyer på under eller rett rundt ett år. De fleste barn i Norge er jo hjemme på heltid med mamma eller pappa til de er ca ett år eller litt mer. Kanskje den ekstra tiden sammen gjør at man er mer bevisst på barnet som sitter i baksetet? Samtidig som en halvannetåring gjerne skvaldrer litt mer på vei tilbarnehagen. Jeg vet ikke altså, bare grubler litt.

[Ruslebiffen]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg tror faktisk at absolutt alle kan gjøre en slik feil. Og det er nettopp det som er så ubehagelig å tenke på at jeg blir helt kvalm.

Jeg er fullstendig enig. Jeg vil så gjerne tro at dette er noe jeg aldri kunne gjort, men jeg klarer ikke helt å overbevise meg selv om at det ikke kan skje i en svært stressende situasjon. Tanken på det setter meg helt ut, og gjør at jeg blir fysisk dårlig.

Jeg klarte forøvrig ikke å lese den siste siden, dette ble for sterkt for meg.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Triste greier. Jeg orker ikke gå rundt og tenke på at det kunne vært meg. Men det kunne det sikkert i følge denne artikkelen.

Men hvorfor skjer ikke dette i Norge?
* Er det ikke mange nok varme dager om sommeren?
* Er barna lengre hjemme med mor eller far, sånn at når de skal i barnehagen så lager de for mye lyd til at vi rekker å glemme dem? Vet jo om mødre som glemmer barnevogna inne i butikken de første månedene.
* Er vi mindre stresset på vei til jobb? (neppe)
* Er vi rett og slett færre mennesker, sånn at det nesten aldri skjer? /Det blir dysset ned om det skjer.

Vel, det er definitivt mindre varmt her. Der jeg bodde i USA var stort sett de kaldeste vinterdagene varmere enn en norsk sommerdag. I tillegg er kanskje ofte avstandene større i USA - man kjører mye lengre mellom hus og barnehage, hus og butikken osv. Mange opplever å måtte pendle godt over timen før de er på jobb, og har barnehage i nærheten av jobben. Lengre tid å glemme på. Når mange (i alle fall i staten jeg bodde) kjører rundt i gedigne syvsetere, så er det lettere at barnesetet "forsvinner", enn i de små bilene vi kjører rundt i i Norge.

Dessuten så er det også mange flere mennesker i USA. Bare Houston, som jeg bodde i, hadde flere mennesker enn det som bor i Norge.

Og om vi er mindre stresset? Tja. Vi jobber i alle fall vesentlig mindre. Barnehagene der jeg bodde var åpne fra 07-19. Og svært mange brukte dem hele åpningstiden. Selv for babyer (man har 4 uker permisjon om man føder vanlig, 6 uker ved keisersnitt...).

Jeg kan jo bare fortelle om vennene mine. Deres datter begynte i barnehage da hun var 3 mnd - de var heldige og fikk henne i begynnelsen av sommeren og moren er lærer. Moren hadde 70 minutter reise til jobben, og begynte klokken 07. Faren leverte barnet i barnehagen klokken 07. Moren hentet barnet i barnehagen mellom klokken 18 og 19, etter jobb. Faren var sjelden hjemme før klokka 21 om kvelden. Det er ganske mange steder man ikke går hjem fra jobb før sjefen i USA.

Det er forøvrig forbudt ved lov, i alle fall i Texas, å gå fra barn i bilen. Jeg kjenner rimelig mange norske mødre som har blitt truet med politet fordi de har latt ungene sitte i bilen mens de løper inn kjappe ærend.

Jeg er veldig for å ikke være skråsikker på at man aldri kunne gjort noe selv, jeg har litt for mange ganger opplevd at man ender opp med å gjøre ting man aldri trodde man skulle kunne gjøre.