Hva er du redd for?

[Pøblis]

En av mine barndomsbestevenninner var redd for mange ting - ulykker, veps, edderkopper, fremmede hunder og tordenvær. Hun hadde en mor som var akkurat lik - og da jeg var på besøk hjemme hos denne venninnen blr jeg helt forskrekket over at en voksen dame hylte av skrekk når det kom en veps inn i hagen - var helt opprørt hvis venninnen kom fem minutter senere hjem enn vanlig - da hadde hun sett for seg de fæleste scenarioer og var vettskremt. Denne mammaen satt skjelvende i trappen midt i huset når det var tordenvær.
Selv trodde jeg at mamma og pappa ikke var redd for noe - og det er de nok ikke heller, egentlig.
Venninnen min har tatt med seg disse redslene inn i voksenlivet, og har kjempet ganske hardt for å ikke overføre dem til egne barn.
I går var barna i klassen til datteren min med på noe som jeg hadde regien på som blant annet gikk ut på at de skulle de sykle fra ett sted til et annet. En av foreldrene var så engstelig for hvordan dette skulle gå at hun ringte flere ganger underveis for å forsikre seg om at alt var gått bra og at datteren hennes var kommet vel frem. Barna er 10 og 11 (femteklassinger) og har tatt sykkelprøve på skolen denne uken.

Hvordan er det med deg? Hva er du redd for? Påvirker det hva du lar barna dine få lov til å gjøre?

[Tallulah]

Jeg er mørkredd/husredd. Sønnen min er det også, men jeg er usikker på om det er en overført redsel, eller at vi bare er det begge to. Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke oppfører meg unormalt når vi er alene hjemme, jeg viser ikke redsel, men han kan nok ane at jeg ustråler noe annet. Samtidig har jeg fortalt ham at jeg kan være redd for å være alene hjemme om kvelden, selv om jeg rasjonelt sett vet at at det ikke er farlig. Dette som i et ledd i prosessen for å lære ham at det ikke er alt man er redd for som er farlig. Og at eneste måten å håndtere dette på er å gjøre det likevel, og på den måten enten utrydde redselen, eller lære seg å leve med den.

[Røverdatter]

Jeg kan ikke komme på noe som påvirker hva barna får lov til. Barna mine, særlig eldste naturlig nok, får lov til veldig mye.
Jeg er ikke redd for at det skal skje farlige ting mens barna beveger seg rundt på egenhånd. Da er jeg mer redd for å undervurdere barna mine og sette begrensninger som hindrer dem i å utvikle seg til selvstendige mennesker som tar gode valg på egne vegne.

Jeg er redd for edderkopper da, men ungene får lov til å være med inn i vaskekjelleren for det om. Begge er skeptiske til insekter og jeg kan sikkert ta det på min kappe at de har blitt det.

[Esme]

Jeg er redd veps, det skriver seg fra da jeg var ett år og en sverm med flyvemaur landet på meg og kravlet overalt, inn i munn og ører (etter hva mor forteller). Triggeren er summelyd nærme øret. Jeg kan tenke rasjonelt at dette er bare et lite insekt som i verste fall kan gi meg et lite stikk. Men får jeg summelyden nærme øret så kan jeg hoppe over to kafébord i et spensthopp fra sittende stilling.

Jeg jobber hardt med at barna mine ikke skal få samme fobi og sier at det er tullete og irrasjonelt. Ingen av dem er redd veps ennå heldigvis.

Ellers er ikke så mye tror jeg.

[Toffskij]

Jeg er redd for veps, høyder, høy fart og for å være påtrengende. Ellers er jeg ikke redd for stort. Jeg vokste opp i et veldig lite fobisk hjem.

[LilleRosin]

Barna mine får ikke lov til å ta berg- og dalbane sammen med meg. Jeg prøvde den minste på Djurs sommarland i fjor (sammen med Punktum), og hylte hele veien og klarte ikke å åpne øynene.

Spøk til side - jeg har mine små greier, som innbefatter høyder/ting som går rundt (her er jeg ikke så redd, det er bare fryktelig ubehagelig), trange rom og sånt. Men jeg prøver ikke å overføre det til ungene. De får kjøre karusell og klatre i trær.

[Einhyrningur]

Jeg er livredd orm og slanger. Såpass redd at jeg ikke kan gå barfot på plenen i tilfelle.. Helt latterlig. I tillegg er jeg redd tannlegen. Barna er ikke redd orm, men da jeg var med mellomsten til tannlegen merket han min redsel og ble redd selv. Dette har vi løst med at mannen nå tar med ungene dit.

I tillegg er jeg redd minstemann skal dø når han sover, så han sov sammen med oss til han var ganske stor og han deler enda rom med oss. Dette jobber jeg veldig mye med slik at barna ikke skal merke dette. Dette er en veldig lei ting å være redd for og det begrenser meg i ganske stor grad. Mitt ønske er at barnet selv aldri merker noe til dette og heller ikke søskenene. Jeg merker at det smitter over på mannen, han blir urolig i søvne når jeg stresser med å sjekke at barnet puster.

[Luftslottet]

Jeg er redd for mus, etter mye eksponering i barndommen. Det tror jeg ikke barna mine vet, men vi snakker uansett en del om at det ikke er farlig å være redd, selv om det føles sånn.

[IzziCreo]

Fobi for edderkopper. Fullstendig irrasjonelt. Har vært veldig viktig for meg å ikke overføre det til mine barn, og det har gått fint. Er opptatt av at de har fått lære endel om de beistene - gjennom pappaen selvsagt Og at jeg ikke legger skjul på at jeg er redd, at det ikke er normalt og at jeg selvsagt sier at jeg vet at de ikke er farlige, men at hjernen min ikke kobler rett når jeg støter på en.

Ingen andre redsler - verken for dyr, insekter eller hendelser.

[Bomull]

Jeg er redd for én ting, hvis man kan kalle det redsel (for jeg er fullstendig klar over hvor irrasjonelt det er), og det er edderkopper. Jeg har blitt mye bedre da, nå får jeg ikke åndenød av de små av sorten, og jeg klarer å hanskes med de større ved hjelp av støvsuger og digre kataloger - dog ender jeg fort i fosterstilling etter et "angrep". Men jeg gjør veldig mye for å ikke overføre dette til barna. Jeg har skreket et par ganger, men de har gjerne ikke vært i nærheten, og har de vært det så har jeg forklart at de ikke er farlig osv., men at mamma bare skvatt litt og sånn. Jeg vet jo at de ikke er farlige, i alle fall ikke her til lands, men jeg klarer bare ikke å få et "naturlig"/avslappet forhold til dem. På generelt grunnlag er jeg ikke spesielt begeistert for insekter av den sorten. Jeg er jo egentlig ikke redd heller, jeg synes bare det er så forbanna ekkelt/guffent.

Det er vel det eneste som "plager" meg, sammen med tang- og bunnskrekk (som er en problemstilling jeg svært sjelden møter på), men det hemmer meg ikke på noe måte føler jeg. Jeg er ytterst lite påvirket av denne skrekken til vanlig og det er ikke noe som påvirker hva barna får lov til og ikke - altså, det de får lov til og ikke har i aller høyeste grad andre årsaker til grunn enn hva evt. jeg måtte være redd for.

Edit: Jeg opplevde forresten for første gang å være litt husredd i vinter. Det var et par netter det var fryktelig kaldt og mørkt, og det knaket og brakte i huset, og jeg fikk helt hetta. Men det er borte igjen nå.

[Bomull]

Opprinnelig lagt inn av IzziCreo, her.

Fobi for edderkopper. Fullstendig irrasjonelt. Har vært veldig viktig for meg å ikke overføre det til mine barn, og det har gått fint. Er opptatt av at de har fått lære endel om de beistene - gjennom pappaen selvsagt Og at jeg ikke legger skjul på at jeg er redd, at det ikke er normalt og at jeg selvsagt sier at jeg vet at de ikke er farlige, men at hjernen min ikke kobler rett når jeg støter på en.

Ingen andre redsler - verken for dyr, insekter eller hendelser.

Jeg kan vel egentlig signere denne.

[Bergensis]

Eg er redd for kveps etter å ha havna i ein sverm av jordkveps som barn. Det resulterte i fjorten stikk. Heldigvis har eg blitt rolegare i vaksen alder. Eg er også redd for mørket. Og edderkoppar hatar eg intenst. Ikkje redd for dei, men dei er så ekle at det gir meg alldeles noia. Og så likar eg ikkje å lande når me flyr. Eg ser jo at det er nødvendig, men eg sveittar alltid litt under landing.

Regelrett angst har eg for oppkast, eller egentlig smertene som følger med oppkast for min del. Den er virkelig invalidiserande til tider.

Edit:
Eg likar ikkje høgder heller, og blir smårar av å stå på ein krakk, for ikkje å snakke om stige.
Eg er heller ikkje glad i å våre åleine med barna, men det går på angsten for at dei eller eg skal få omgangssjuke ++

[Retz]

Jeg er redd tannlegen. Mine barn har under sterk tvil likevel fått innvilget et og annet tannlegebesøk.

[Tåtti]

Jeg er redd for edderkopper, nedoverbakker på ski, flyturer og telefon (å ringe, jeg har ikke problemer med å snakke meg folk som ringer til meg), men jeg utsetter meg for det om jeg må, så fobier er det vel ikke.

[Neket]

Edderkopper og tannleger.

Jeg har prøvd å skjerpe edderkopp-greiene for å ikke overføre det til ungene, og nå hyler jeg ikke lenger. Jeg liker de fortsatt ikke, men kan tolerere dem så lenge de er ute. Det kan jeg forsåvidt med tannleger også.

[emm]

Høyder, på tak og høye stiger osv. Men jeg jobber med saken, vi maler huset.

[Fløyel]

Jeg er redd hunder som løper løst, spesielt det som ansees som kamphunder, jeg er ikke hysterisk, men jeg tenker kjapt på hvordan jeg evt. skal komme meg ut av en situasjon. Slanger er jeg også redd, da blir jeg irrasjonell, samme med grevlinger og alligatorer. Jeg vår skrekkslagen i Everglades i fjor når alligatoren lå under en halv meter fra ståljolla vi satt i og guiden kunne fortelle at alligatorer lett kom seg opp i båten og ca 50 personer ble drept hvert år av alligatorer. Men ungene lo av sin mor, men samtidig, det er på en måte en skrekkblandet fryd, jeg hyler ikke, jeg blir bare veldig veldig stille. Jeg har ikke overført dette til ungene. Frøkna var redd løse hunder, men det etter ett ublidt møte med en som veldig liten. Men den redselen har vi klart å jobbe oss ut av.

Jeg var også kjapt ut av solstolen når vaktmesteren rotet i buskene bak meg sa: " Relax it's only a snake ..." Jeg klarer ikke å slappe av i sånne situasjoner.

[Carrera]

Jeg har faktisk ikke så mange redsler. Det eneste jeg kommer på som jeg har jobbet med med tanke på barna, det er torden. Det var jeg livredd før, men var veldig klar på at dette skulle jeg ikke vise barna, så dette har jeg jobbet med. Er vel der i dag at jeg synes torden er litt kult.

Jeg var husredd som ung, men det har gått seg til, heldigvis.

Veps og edderkopper er ikke noen favoritter for meg, men nei...jeg er ikke redd dem. Kan hyle litt og løpe unna når de kommer for nær, men det går mer på at jeg ikke liker at noe svirrer så tett innpå meg.

[Harriet Vane]

Veldig redd tannleger, litt redd edderkopper, redd for å bli holdt fast eller stengt inne.

Ellers er jeg ikke redd for noe særlig.

Edderkoppangsten har jeg elegant overført til de to eldste ungene, dessverre.

[Flubby]

Jeg er redd for høyder, og jeg er redd for å fly. Jeg kan ikke klatre i stiger, for eksempel. Jeg blir helt gele i føttene, og føler jeg mister kontrollen og styrken i kroppen, det er utrolig ubehagelig. Flyskrekken er såpass ille at jeg velger bilferie framfor å fly noe sted, og gruer meg syk foran hver flytur jeg må gjøre. Og hver gang flyet lander, er jeg adrenalinhøy, og føler jeg har fått livet i gave