Er du flink?

[him]

Driver å leser om pedagogikk, hvor de skiller en del mellom det å ha et potensial for å prestere og det å faktisk prestere.

Og plutselig slår det meg: Jeg er ikke spesielt flink i noe som helst! Jeg er opp som en løve og ned som en skinnfell, jeg har en læringsprofil som gjør at jeg har litt kunskap om veldig mye. Bred, men grunn. Og så kjenner jeg noen som er utrolig dyktige, men veldig smale. De er bare interessert i en ting og dette mestrer de fullkommet.

Selv savner jeg ikke å være flink (man skulle jo tro det, i dagens samfunn opplever jeg det å være flink som veldig sterk statusmarkør?) Det hender selvfølgelig jeg treffer noen som er utrolig dyktige og som jeg beundrer sterkt, men jeg kan ikke huske å ha opplevd at jeg misunner de eller ønsker jeg var slik selv.

Hva tenker du? Er du flink til noe? Mye? Er det en stor del av din identitet? Skulle du ønske du var flinkere til noe? (NB! Ser at "flink" er litt upresist)

[Blondie]

Jeg synes det er vanskelig å definere selv. Jeg er veldig interessert i nye ting og liker godt både bredde- og dybdelæring. Tidligere hadde jeg en jobb hvor jeg ikke fikk utforsket i like stor grad som nå, det endte med at jeg kjedet meg. Jeg kan mange ganger lengte etter færre daglige ufordringer, men jeg vet jo at jeg blir sløv og sur av det. Når det er sagt, jeg vet ikke om det gjør meg særlig flink. Interessert er et bedre ord.

[frukt]

Jeg er interessert i så mye forskjellig at jeg kommer nok ikke til å bli veldig flink til noe. Det har vært et savn det å ikke være veldig flink til noe, men jeg har kommet fram til at jeg liker bedre å prøve mye forskjellig enn å bare fokusere på en ting. Og da får jeg bare være fornøyd med det.

[Katta]

Nei. Ikke bredt og ikke dypt.

[Simone]

Eg blir i allefall oppfatta som flink i jobben min og blei også oppfatta som flink på skulen og då eg var student. Får stadig høyre at eg er flink av kollegaer på jobb og eg er den folk kjem til når dei lurer på noko. Men eg tenker ofte at dei trur eg er flinkare enn eg faktisk er. Når eg skal sette meg inn i eit nytt tema er eg flink til å raskt trekke ut essensen frå relevant litteratur berre ved skumlesing og googling. Men eg kan ikkje detaljane. Likevel høyrest eg då veldig flink ut i ein samtale med ein som ikkje har peling i det heile tatt.

Eg er også ifølge mannen min ein streber. Hatar å levere frå meg arbeid som er dårlig utført, så eg kan gjerne sitte i timesvis på kveldstid og jobbe med ting før eg leverer det fra meg til andre. Dette er ikkje synlig for kollegaer på jobb, så når eg neste dag sender arbeidet mitt til andre kan det sjå ut som om eg har klart det på kort tid.

Sjølv om eg kanskje ikkje er fullt så flink som folk skal ha det til, så er eg nok flink i jobben min, ja.

Men eg er dessverre ikkje flink til noko særlig anna. Derfor er det også veldig viktig for meg at eg fortsetter å bli oppfatta som flink på jobb.

[Pelle]

Jeg har en bred utdanningsbakgrunn, men jobber med et ganske smalt og uvanlig tema i min bransje. Dette har jeg gjort i mange år. Jeg regnes nok som ganske flink nasjonalt. Ihvertfall nok til at nasjonale instanser bryr seg om det jeg gjør. Jeg har til dags dato ikke tatt feil i saker mot meg. Jeg føler meg flink.

Ulempen er at jeg ikke tør bytte jobb. Jeg har glemt alt annet og jeg liker positiv feedback.

[Isprinsessen]

Klart jeg er flink, og alle andre er idioter.

Neida, jeg føler selv jeg har god bredde på kunnskapen enn at den er dyp. Kan fikse mange ting eller finne ut av hvordan jeg fikser eller løser en oppgave.
Når det kommer til husarbeid og slikt er jeg en skikkelig sjuske og ikke flink i det hele tatt.

[Candy Darling]

Jeg har ikke noen spesielle skills der jeg skiller meg veldig ut, nei, der jeg er på et nasjonalt nivå?

Men jeg regnes som flink i jobbsammenheng, særlig fordi jeg er kjapp i hodet, analyserer raskt, leverer raskt og er en over snittet god formidler. Siden vi nå blåser egne horn.

[Fersken]

Jeg er flink til å ignorere rot rundt meg.

[GydaG]

Nope. Ikke flink til noe som helst egentlig.

[tink]

Flink og flink?

Jeg oppfatter de fleste av dere som har svart over som flinke folk. Tenker ikke på flink som det samme som å være eksepsjonell. Flinkhet har mye med vilje å gjøre, at man er villig til å gi litt ekstra, konsentrere seg og å gå inn i de sakene som kommer.

Selv er jeg en typisk flinkis, jeg mestrer mye av arbeidshverdagen og foreldrerollen som er viktig akkurat nå. Selvsagt får jeg utfordringer, kjipe overraskelser og føler mangel på mestring ganske ofte. Jeg er ikke eksepsjonell på noe plan, men har flere emner som jeg behersker godt både praktisk og teoretisk. Akkurat passe flink.

Det er da mange som er flinke, uten å være på et nasjonalt eller internasjonalt nivå.

[Bluen]

Jeg var veldig skoleflink gjennom hele skole- og universitetssystemet, og det hender jeg savner det lille selvtillitsløftet og bekreftelsen som toppkarakterer ga. En gang var jeg ganske flink til å spille ymse instrumenter også, men gadd jo selvsagt ikke ta det videre. Jeg er dessverre mye mer lat enn flink, og er i dag høyst middelmådig på det meste - bortsett fra rettskrivning, kanskje. Og så er jeg flink til å ta meg sammen og trene, men det er jo mer stahet. De "idrettslige" prestasjonene er labre.

Jeg savner flinkheten litt, men er doven og eier ikke ambisjoner. Jobben min er jeg ikke spesielt flink i. Jeg mangler engasjement, og tenker nok at det er tusenvis av andre som kunne gjort en vel så god jobb.

Den fallerte flinkheten har jeg kjent mest tydelig på kroppen da jeg begynte i korps igjen i 40-årsalderen. At skolekorpset mitt vant NM og Nordisk mesterskap flere ganger, og at jeg var en av de mange flinke og arbeidsomme, er det ingen som ville ha ant når jeg har kommet tilbake etter 17 års pause. Der veit de knapt mer om meg enn det middelmådige de kan høre. Det er både en befrielse og tidvis litt sårt.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Den fallerte flinkheten har jeg kjent mest tydelig på kroppen da jeg begynte i korps igjen i 40-årsalderen. At skolekorpset mitt vant NM og Nordisk mesterskap flere ganger, og at jeg var en av de mange flinke og arbeidsomme, er det ingen som ville ha ant når jeg har kommet tilbake etter 17 års pause. Der veit de knapt mer om meg enn det middelmådige de kan høre. Det er både en befrielse og tidvis litt sårt.

Her vi veldig forskjellige. Jeg begynte å spille i korps i vinter etter 25 års pause, og er imponert over meg selv, over at det ikke står verre til. Synes rett og slett jeg er flink som får det så raskt til igjen. Selv om jeg overhodet ikke er flink, sånn objektivt sett, og langt i fra det nivået jeg var, dit kommer jeg nok aldri igjen, for jeg har ingen ambisjoner eller planer om å øve veldig mye. Jeg spiller med på det jeg klarer, og hvis det blir alt for høye noter tar jeg bare en liten kunstpause og overlater dem til de som greier dem. Korpset jeg spiller i er ikke med i konkurranser, for å si det sånn.

Jeg er nok mye bedre i jobben min enn jeg er i korpset, men her kjenner jeg ikke på samme følelsen av flinkhet, selv om jeg egentlig ganske ofte får tilbakemeldinger om at jeg er flink. Men flink, nei, der tenker jeg at det ikke er mer enn det bør være egentlig. Jeg får jo betalt for det på et vis.

Objektivt sett er jeg en større ressurs på jobb enn jeg er i det korpset, men det er korpset som gir flinkhetsfølelsen. Merkelige greier.

[Toffskij]

Jeg er internasjonalt ansett spesialist på noe (temmelig smalt). Men mitt største fortrinn er egentlig å være Pippi-aktig jack of all trades.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg har ikke noen spesielle skills der jeg skiller meg veldig ut, nei, der jeg er på et nasjonalt nivå?

Men jeg regnes som flink i jobbsammenheng, særlig fordi jeg er kjapp i hodet, analyserer raskt, leverer raskt og er en over snittet god formidler. Siden vi nå blåser egne horn.

Ca det.

Jeg er flinkest til å være litt flink til mye.

[Niobe]

Nordmenn er jo ikke så flinke til å snakke om hva vi er flinke til.

Jeg har flere ting jeg er flink til. Ikke i den grad at jeg er på aller høyeste nivå eller best i noe, men jeg synes ikke det er nødvendig for å regnes som flink. Jeg tror forresten ikke jeg kjenner noen som ikke flink til noe i det hele tatt. Alle har et eller annet.

[Albertine]

Jeg er som poteten, passer til nesten alt. Er ganske flink til veldig mye, og begynner å se at jeg faktisk er flink på områder der jeg ikke ante at jeg hadde kompetanse. Kommer aldri til å bli verken internasjonalt eller nasjonalt anerkjent i det jeg er aller mest flink til, nemlig jobben min. Men det er helt greit.

[Karamell]

Nope, jeg er average og lever godt med det.
Jeg opplever mange av dere som har svart som flinke, da.

[Harriet Vane]

Tja. Jeg er jo flink. Ganske skoleflink, flink til å spille, tegne, flink i å tilegne meg kombinasjoner av teoretisk og håndbåren kunnskap, som matlaging eller hage. I jobben min er jeg på nasjonalt toppnivå på noen felt, faktisk. Jeg er den som kan - om ikke mest - ganske mye på noen områder av det jeg jobber med og blir invitert til å holde innledninger eller fortelle om hvordan vi løser ting fra inn- og utland.

Jeg er regnet som flink på jobben fordi jeg er kjapp, sterk strategisk og analytisk og gjerne ser konsekvenser av ting et par hakk videre enn de fleste. Jeg leverer raskt, jeg er til å stole på, formidler godt, er en trygg sjef. Jeg er ikke spesielt redd for å prøve noe eller lære meg noe nytt, og det lønner seg.

[Bokormen]

Nei.

Det eneste jeg kommer på er at jeg er ganske god på kjedelige rutineoppgaver. Det blir veldig synlig på en arbeidsplass hvor det er en del store personligheter som er opptatt av å konkurrere, være på hugget, og generelt synes de er flink-flink-flink-flink-flinke. Og som derfor bruker lite tid på å fullføre ting, ordne opp i papirer fra avsluttede prosjekter og andre ting som tar tid, men gir lite heder og ære.