Dikt og sitater

[frukt]

Jeg har i årenes løp samlet på dikt og sitater som har truffet meg på ulike måter. Er det andre her som har noe de kunne tenke seg å dele?

Jeg kan jo begynne med et dikt av Dorothy Parker. Det har fulgt meg helt siden tenårene. Jeg kjente meg veldig igjen i det første verset, og ønsket, og ønsker forsåvidt fortsatt, å kunne være mer som i det andre.

Indian summer

In youth it was a way I had
to do my best to please.
And change with every passing lad
to soothe his theories.

But now I know the things I know
and do the things I do.
And if you do not like me so
to hell my love with you.

[Høst]

Dette er det siste jeg la ut i bloggen, og det er en favoritt (av mange, elsker dikt )

Invictus

By William Ernest Henley

Out of the night that covers me,
Black as the pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.

In the fell clutch of circumstance
I have not winced nor cried aloud.
Under the bludgeonings of chance
My head is bloody, but unbowed.

Beyond this place of wrath and tears
Looms but the Horror of the shade,
And yet the menace of the years
Finds and shall find me unafraid.

It matters not how strait the gate,
How charged with punishments the scroll,
I am the master of my fate,
I am the captain of my soul.

[kamp]

Her er et jeg skrev i 2007, 16 år gammel. Rett etter feilbehandlingen på psyk startet

Dikt fra 2007

Tårer triller ned
Fra et uskyldig lite fjes
Følelser kommer frem
Og lengselen etter å komme hjem

Alene på ny plass
Bak låste dører av tjukt glass
De ukjente spurte går det bra
Jeg svarte ofte ja

Munnen sa et ord
Hode et annet
Munnen sa ikke alltid
Den fulle sannhet

Jeg viste det ikke da
At det var begynnelsen på tre år med smerte
Enn de tretten årene før
Det var det ingen som sa

Du skal få hjelp
Alt skal bli bra
Det var det de sa..

Kamp, 2007

[Pegasus]

Trygve Skaug:

[frukt]

Så fine dikt. Takk for at dere deler.

[frukt]

Her er et av Tor Jonsson. Nynorsk egner seg av en eller annen grunn veldig godt til dikt synes jeg.

NÅR DU ER BORTE
Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

[Input]

Jeg elsker dikt! Men det må være på norsk, jeg er veldig morsmålskjær. Det treffer ikke like godt når det er på andre språk.

Mitt ene favorittdikt har jeg med i signaturen min, Halldis Moren Vesaas.

Du går fram til mi inste grind,
og eg går óg fram til di.
Innafor den er kvar av oss einsam
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma iblant
som no over knatrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Det andre er også en favoritt, av Hanne Aga. For mange er nok dette et dikt om forelskelse, men for meg beskriver det nøyaktig det jeg føler for ungene mine.


Eg har så lyst
å ta deg i handa
ein snødag,
springe avgarde
saman med deg
stogge utpusta
og sjå
sola stige og stige
i andletet ditt.

[frukt]

Jeg ser hva du mener angående det siste diktet, Input.

[frukt]

Jeg vet ikke om dette er et dikt eller utdrag fra et bok. Det var noe jeg fant i en bok som var pensum på ergoterapistudiet, og som traff meg med en gang.

[Syrinx]

Dette lille diktet (men du verden for et stort bilde) av Jan Erik Vold har jeg alltid likt så godt.

[banana]

Mondnacht
Joseph von Eichendorff

Es war, als hätt’ der Himmel
Die Erde still geküßt,
Daß sie im Blütenschimmer
Von ihm nun träumen müßt'.

Die Luft ging durch die Felder,
Die Ähren wogten sacht,
Es rauschten leis’ die Wälder,
So sternklar war die Nacht.

Und meine Seele spannte
Weit ihre Flügel aus,
Flog durch die stillen Lande,
Als flöge sie nach Haus.

Jeg leste det tusen ganger, tror jeg, da en av mine aller kjæreste døde.

[liefje]

Opprinnelig lagt inn av frukt, her.

Jeg har i årenes løp samlet på dikt og sitater som har truffet meg på ulike måter. Er det andre her som har noe de kunne tenke seg å dele?

Jeg kan jo begynne med et dikt av Dorothy Parker. Det har fulgt meg helt siden tenårene. Jeg kjente meg veldig igjen i det første verset, og ønsket, og ønsker forsåvidt fortsatt, å kunne være mer som i det andre.

Indian summer

In youth it was a way I had
to do my best to please.
And change with every passing lad
to soothe his theories.

But now I know the things I know
and do the things I do.
And if you do not like me so
to hell my love with you.

Så morsomt. Det er yndlingsdiktet mitt og det eneste diktet jeg kan utenat.

[frukt]

Det er og et av de få jeg kan utenat. I tillegg til dette av Rudolf Nilsen. Det har blitt tonesatt, og ble ofte sunget på korsamlingene på folkehøgskolen.

JEG HADDE TENKT
Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det når du er nær –
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt… Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om –
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
den gang da ennu intet var forbi.

[Galathea]

Dette diktet er jeg glad i. Ellers så er Tor Johnsson-diktet lenge oppe en favoritt, og ord over grind av Haldis Moren Vesaas.

Innbying
Vil du gje med handa ved månens skin,
Lauv du er –
Under open himmel. Over open avgrunn.

Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom –

(Tarjei Vesaas)

[Serafin]

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Margaret Skjelbred


PRIVAT HUSKEREGEL
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid


Begge disse har fulgt meg i endel år nå.
Det første var vondt en periode. For jeg hadde ingen å dele kronglestien med. Men det har jeg nå.

Det andre, det er bare meg.

[Linella]

TIMING
-Er det ikke litt for tidlig
å si at du elsker meg, sa hun
-Er det ikke litt for seint
å be meg om å la være, sa han

(Trygve Skaug)

[Bluen]

Dette kommer jeg aldri utenom når det blir snakk om dikt - Tor Jonsson igjen, og visstnok noe av det siste han skrev før han tok livet av seg.

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklår visse
og difor eig eg ikkje jorda meir -
Men livet skal eg aldri, aldri misse -

Tor Jonsson

[nolo]

NERVER

Jeg har ikke mye å tilby
Stort sett bare nerver
Skal det være en bunt?


-Gene Dalby-

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Margaret Skjelbred

Dette diktet er ett av de vakreste jeg vet altså! <3


I tillegg har jeg en stor forkjærlighet for Helge Stangnes, han har masse nydelige dikt. Dette er en av mange favoritter;


HAVSALME


Du som styre straum og vind
kringom øy og odda,
styr du strauman i mitt sinn
så eg rette kursen finn
gjønna natt og skodda.


Peik ut leia på mitt draft
når det bryt om grunnan.
Lån meg fliken av di kraft,
hold di hand om skaut og skaft
så eg berges unna.


Du som ser mi veike tru,
veit kor tidt eg tvile,
gje meg svaret på om du
e den hjelpar som kan snu
angst og ank til kvile.


Still så stormen om min stamn,
du som veit mitt beste.
Los meg mellom fallan fram
til eg i di trygge hamn
finn mitt ankerfeste.


Helge Stangnes
2004/2005

[frukt]

Mye fint her.