Dialekt eller feil?

[Guava]

Jeg hørte et intervju på TV i går hvor en mann med fornem østlandsdialekt tydelig brukte "og" som infinitivsmerke. Jeg har hørt dette tidligere også og da regnet med at det var feil. Jeg ble plutselig i tvil. Er det noen dialekter på østlandet hvor man bruker og som infinitivsmerke?

[LaBanga]

He, he. Ja, det har jeg ogsaa hoert. Som regel paa fiiinere oestlandsdialekt, saann vest for Akerselva aktig. Saa jeg har konkludert med at det er det man kan kalle sosiolekt.

Stiller i klasse med saann nasal stemme som mange fra samme omraade ogsaa har. :lermegihjel:

Selv synes jeg det hoeres helt teit ut. Som om de tror at dersom de uttaler og ut g-en, saa er det litt for folkelig, akkurat som a-endelser. Og saa blir det da helt teit naar de uttaler g-en ogsaa naar det er infinitivsmerke de sier. Virker som om de rett og slett ikke kan og/aa-regelen, og det blir jo da ekstra avsloerende.

Kan selvsagt vaere en mer avansert forklaring paa dette, saa jeg venter i spenning...

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg hørte et intervju på TV i går hvor en mann med fornem østlandsdialekt tydelig brukte "og" som infinitivsmerke. Jeg har hørt dette tidligere også og da regnet med at det var feil. Jeg ble plutselig i tvil. Er det noen dialekter på østlandet hvor man bruker og som infinitivsmerke?

Carl I Hagen gjør det, gjør han ikke?

[Toffskij]

Det kan godt være at /og/ i alle posisjoner der det skal være å eller og i skrift kan ha etablert seg i noen små sub-sosiolekter, ja. Men det er et fenomen av typen som kalles hyperkorrigering, historisk har og og å falt sammen i /å/ i alle posisjoner, dvs. det overveldende flertall av nordmenn sier "/å/ spise", men også "i bøtter /å/ spann". Det er nok frykten for å få det feil i skrift som har ført til bokuttalen (som egentlig er steindau i norsk), og så har den naturligvis spredt seg til alle posisjoner siden den fine herren egentlig ikke skiller mellom /å/ og /og/ når han snakker.

Det er mye av det samme som Oslo vest-de, altså at man bruker de både i subjekts- og objektsposisjon: "De ser gode ut. Jeg spiser de." Dette er i hvert fall et ganske etablert sosiolekttrekk i Oslo vest, men grunnen til at det har blitt sånn, er at normal østlandsdialekt er å bruke dem i alle posisjoner: "Dem ser gode ut. Jeg spiser dem." Dem i subjektsposisjon ble oppfattet som veldig lite propert og ladylike, så da ble det overforbruk av de i stedet, siden språkbrukerne jo egentlig ikke skilte mellom de og dem.

Så svaret er vel at /og/ i alle posisjoner muligens kan være et trekk i en liten undersosiolekt av Oslo vest-mål, eller så er det bare individuell hyperkorrigering. Og så er det et språklig trekk som ikke kommer av vanlige historiske lydendringer, men av sosialt press og press fra skriftlig norsk. (Dette er vel så nær den deskriptive Tinetoff kommer å kalle noe "feil" i talt norsk. )

[Skilpadda]

Det var et veldig langt og fint svar for å unngå å svare på "enten/eller"-spørsmålet i hovedinnlegget, ja.

[Guava]

Dere har selvsagt rett i at man ikke kan snakke om feil i forhold til uttalt norsk. Jeg synes likevel det skar i ørene å høre "og" bli brukt som infinitivsmerke av en som snakket så til de grader fornemt.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

sosialt press og press fra skriftlig norsk.

Her nikker jeg gjenkjennende. Hadde en sambygding som var politiker på litt høyere nivå (ikke bare kommunestyret altså), og når vi en sjelden gang hørte han på radio eller tv, så sa han "åg" + en masse annet "fint".
Snakket helt annerledes enn når man møtte han på grusveien borti bøgda.

Tror "åg" er ganske vanlig politikerspråk, mener å ha hørt flere. Nordnorske.

[tink]

Ofte høres den "fornemme" talemåten ganske ille ut. Men det er kanskje litt grovt å si inne på dette forumet.