Har du blitt hersket med/trakassert på grunnlag av kjønn, i arbeidslivet?

[Polyanna]

En spin-off.

Selv har jeg ikke blitt utsatt for nevneverdig med hersketeknkker, så vidt jeg har oppdaget, i hvert fall. Tvert imot har jeg ofte opplevd å bli løftet frem av kolleger med et ønske om jevnere kjønnfordeling.

Men jeg vet jo at det skjer.

Er det bransjeavhengig? Personavhengig? Jeg har stort sett bare jobbet i mannssdominerte virksomheter. Jeg har en temmelig røff og rufsete stil, og er også ganske teflonaktig i forhold til hva jeg lar affisere meg. Jeg er usikker på om det er arbeidsplassene eller min stil som har æren for mangel på trakkasering/hersking.

Jeg har en sterk følelse av at i politikk og organisasjonsliv er mye mer av denne typen ting.

Hva er deres erfaringer?

[Martis]

Jeg svarte ikke nevneverdig.

Jeg jobber i en mannsdominert bransje og har hovedsaklig mannlige kollegaer. Jeg har ikke inntrykket av at de holder meg utenfor eller forkaster mine forslag selv om jeg er kvinne (og for tiden gravid).

[torsk]

Nei, aldri. :bombe:

[Storm]

Nei, det vil jeg ikke si jeg har.

[Muskat]

Nei, aldri. Jeg jobber i privat næringsliv og vi er vel ca like mange kvinner som menn på arbeidsplassen.

[Milfrid]

Nix, faktisk ikke i det hele tatt. Jeg jobber et sted som sånn utdannelsesmessig burde vært mannsdomminert om man tenker hva folk tradisjonelt velger, men lenge dominerte kvinnene. Nå er vi faktisk 50/50, og det fremmheves alltid som et pluss når vi skal ansette folk.

Den eneste som benytter seg av herskerteknikker hos oss (heldigvis på en annen underavdeling) er faktisk en kvinne. Som jeg satte ettertrykkelig på plass i dag, fordi nok rett og slett var nok .

Men jeg tror ikke at min arbeidsplass nødvendigvis representerer sannheten, men en mønsterarbeisplass i så måte, det er den .

Det er helt andre årsaker til at jeg er møkkalei og vil bort.

[Fluke]

Jeg er usikker på om jeg kanskje opplever det nå, men er for naiv til å virkelig tro det.

[Hasselnøtt]

Jeg har ikke opplevd det sånn når det gjelder kollegaer og ledere, til tross for at jeg har jobbet i veldig mannsdominerte bransjer. Samtidig vet en jo aldri hva en har gått glipp av. For alt jeg vet kan det hende jeg hadde tjent mer eller fått bedre stillinger dersom jeg hadde vært mann.

Imidlertid har andre jeg har støtt på i jobbsammenheng (leverandører) hosta opp en og annen lett gjennomskuelig greie, som for eksempel å kalle meg "frøken", eller de har tatt det for gitt at jeg har vært sekretær.

[DM]

Ikke som jeg vet om nei.

[Røverdatter]

Ja, jeg har opplevd det i den jobben jeg jobber i nå, men av den gamle sjefen min som heldigvis ikke har personalansvar for noen lenger. Jeg har opplevd at ting ble gjort vanskelig for meg fordi jeg var synlig og tydelig, mens mannlige kolleger i stor grad ble hørt da de var synlige og tydelige.

Jeg har opplevd at andre kolleger har forsøkt å "herse" med meg også, men de har heldigvis ingen makt over å bestemme min lønn og mine arbeidsoppgaver så dem var det lettere å sette på plass.

Det er i en mannsdominert privat bedrift.

[Teofelia]

Mange ganger.

Jeg har blant annet jobbet som lydtekniker, vaktmesterassistent og på IT-support (i gamle dager, før jenter kunne bruke en datamaskin), og i de jobbene opplevde jeg ganske mye rart. Jeg har opplevd mange direkte kjønnsrelaterte episoder: Alt fra direkte trakassering, via skepsis om min kompetanse til nedlatende overbærenhet. Jeg har en gang opplevd å beviselig få lavere lønn enn en mannlig kollega med nøyaktig samme jobb, utdannelse, erfaring og ansiennitet, og jeg har ved flere anledninger mistenkt at jeg har kommet dårligere ut lønnsmesig enn mannlige kollegaer.

Eksempel fra min andre dag på jobb i en IT-supportavdeling:

(I telefonen)
Jeg: "Hei, du snakker med Teofelia. Hva kan jeg hjelpe deg med?"
Mann: "Jeg skulle gjerne ha snakket med Per."
Jeg: "Han er dessverre ikke til stede i dag."
Mann: "Pål da?"
Jeg: "Han er dessverre heller ikke her. Alle de …"
Mann, avbryter: "Er Espen der?"
Jeg: "Nei, han …"
Mann, avbryter igjen: "Hvor er alle sammen da?"
Jeg: "Alle de andre er på seminar. Det er kun jeg som er på jobb i dag."
Mann: "Hva mener du? Er det ingen som kan hjelpe meg hos dere i dag?!"
Jeg: "Tja … [Tenker]Jeg regner med at jeg kan, men jeg vet ikke egentlig om jeg vil. [/tenker]"

Og så videre, og så videre …

[Kanina]

Jeg har opplevd diskriminerende holdninger, i alle fall. Var på et jobbintervju mens jeg ennå ammet, og var ærlig om dette. De to kvinnene som intervjuet meg ble straks meget bekymret for hvordan det skulle gå med barnet mitt dersom jeg begynte å jobbe (hos dem)!

[Angelique]

Nei aldri og jeg jobber også i et typisk mannsdominert yrke.

Men, jeg har opplevd at noen har prøvd å ødelegge mye pga sjalusi.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Imidlertid har andre jeg har støtt på i jobbsammenheng (leverandører) hosta opp en og annen lett gjennomskuelig greie, som for eksempel å kalle meg "frøken", eller de har tatt det for gitt at jeg har vært sekretær.

Eller som lederen for en av Oslos kulturinstitusjoner så lystig og frimodig deklamerte da han kom inn på kontoret mitt: "Det var jammen ei lita jente og et stort skrivebord!" Han ble ganske flat da jeg svarte ham i stedet for å bare smile fårete og le med.

Jeg har ikke blitt trakassert på grunnlag av kjønn, men har blitt spurt i flere jobbintervjuer hva jeg tenker om å få barn. I min forrige jobb foregikk det også en systematisk forskjellsbehandling i lønn mellom selgere uten utdanning (hovedsakelig menn) og oversettere med mange års utdanning (kvinner). Sjefen argumenterte med at slik var markedet, og det kunne ikke han gjøre noe med.

Vi har kontakt med svært mange ulike mennesker på kontoret, og en dag dukket det opp en kranglevoren fyr som ville snakke med sjefen. Min kvinnelige kollega meddelte at sjefen dessverre ikke var til stede, men han kunne få treffe en prosjektleder. Hva, var hun en kvinne? Ikke tale om! Da skulle han i alle fall snakke med en mann. OK, sa kollegaen min, da skal jeg hente NN. Og hva slags stilling hadde så denne NN - hva, var han bibliotekar? Da kunne det være det samme.

[Rug]

Nei, ikke på grunn av kjønn. Hersket med, ja, men jeg var ung og uerfaren og ganske dum selv.

Nå har jeg flotte sjefer og kollegaer som heier meg frem nettopp på grunn av kjønn (litt på grunn av kvaliteter også håper jeg...).

[Tallulah]

Jupp. Jeg har jobbet i en realtivt mannsdominsert bransje, men i en stilling som ofte er besatt av kvinner. Selve stillingen har på folkemunne innad i bransjen et ganske nedlatende kallenavn og jeg har opplevd at samarbeidspartnere har kommentert utseendet mitt i situasjoner hvor det er fullstendig irrelevant.

For eksempel:
Samarbeidspartner: Åh, så flott å endelig møte deg, vi har jo snakket så mye på telefonen!
Jeg: Ja, det var hyggelig å få et ansikt på stemmen.
Samarbeidspartner: Vi snakkes etterpå, også var du jo så pen!
Jeg: Kvakk?

Det er heldigvis 10 år siden, og jeg har ikke opplevd liknende siden.

[-ea-]

Syns det var litt store sprang mellom svaralternativene.
Men jeg kan nevne tre tilfeldig valgte eksempler.

1) Historie fra ca 1990:
På et jobbintervju for en jobb i en annen by fikk jeg følgende spørsmålsrekke:
- Er du gift?
- Ja
- Har du barn?
- Ja
- Har du hus?
- Ja
- Hvordan har du tenkt å ordne det da?

Jeg har aldri hørt om en mann som har fått tilsvarende spørsmål. Fikk likevel jobben, men takket nei.

2) Historie fra ca 2005:
Jeg har opplevd å ikke få en jobb jeg søkte på fordi jeg var kvinne og hadde lite barn. "Henne legger vi i nei-bunken, hun kommer sikkert til å være mye hjemme med sykt barn", sa sjefen.
Hvordan jeg vet dette sikkert? Jeg fikk jobb neste gang jeg søkte jobb der, og det var andre som sto for utvelgelsen. Etter ett år uten fravær fikk jeg høre historien av en kollega.

3) Historie fra helt nylig:
Ung ny gutt (!) på jobben går forbi meg og spør min nyansatte mannlige kollega om hjelp når printeren ikke virker. Min mannlige kollega kan intet om sånt, og prøver å vri seg unna. Jeg spør guttungen ved printeren hvorfor han ikke spør meg som satt nærmest. Han ble litt flau, kan man si.
Selv unge gutter har slike holdninger, at det er menn som kan mest om de tekniske tingene. Det stemmer ikke alltid, nei.

[kris]

Jeg svarte "Før, men ikke nå lenger".

Tidligere hadde jeg et veldig mannsdominert yrke (teknisk), og opplevde stadig små og større tilfeller av diskriminering. Alt fra latterliggjøring, nedlatenhet, tvil om kompetanse o.l. til regelrett mobbing. Heldigvis gjaldt ikke dette flertallet av de jeg jobbet med, ellers hadde jeg vel aldri jobbet så lenge i yrket (15-20 år).

Nå har jeg et akademisk yrke som har jevnere kjønnsfordeling, og jobber på en arbeidsplass med klar overvekt av kvinner. Det skjer jo innimellom at folk undervurderer min tekniske innsikt, men det velger jeg å tolke som en "yrkesdiskriminering" og ikke primært relatert til kjønn. De kan selvfølgelig ikke vite at jeg har en fortid som ingeniør.

[Libra]

Hersket: Ja.
Trakassert: Nei.

Jeg svarte tidligere, men det er egentlig feil. Jeg opplever stadig forsøk på bruk av hersketeknikker, jeg har bare lært meg hvordan jeg takler de.

Hvor og når jeg har opplevd dette? Både i det private og i det offentlig, både av kollegaer og sjefer. Og jeg har opplevd det i alle mine år i arbeidslivet, fra jeg startet å jobbe for 25 år siden og til senest for noen uker siden. Kan egentlig ikke si at jeg opplever noen nevneverdig forskjell. Som sagt, det gikk inn på meg og påvirket meg og jeg lot meg duppere da jeg var yngre. Nå er det en og annen hersker som blir en smule rådvill når de forsøker seg. I tillegg vil jeg si at da jeg var yngre innså jeg heller ikke hva det var jeg møtte. Teknikkene de brukte gjorde at jeg følte meg dum som i det hele tatt reagerte på måten jeg ble behandlet eller snakket til. Med årene kom erfaring og trygghet nok til å ikke akseptere dette.

[Hasselnøtt]

Jeg går for øvrig ikke av veien for å bruke hersketeknikker selv i noen situasjoner.