Formell og uformell
Jeg sitter og retter novelleanalyser, og gremmer meg over at jeg har glemt å presisere at man ikke er på fornavn med forfattere. Spesielt ikke med med avdøde forfattere.
Det gir en litt komisk effekt når de skriver om språklige virkemidler og personskildringer på et saklig nivå, og så sper de på med et "Rune tar for seg en helt vanlig ungdom".(R.Belsvik). Enda verre blir det når de skriver: "Amalie skrev i den naturalistiske epoken."
Dette må da være et forholdsvis nytt fenomen? Det hadde ikke ramlet meg inn å referere til Ibsen som 'Henrik' da jeg gikk på videregående. Men nå er jo ikke jeg født i går heller da ...
Da jeg var liten het de forskjellige foreldrene rundt om i gaten f.eks fru Hansen, eller hvis det var en mann, bare Andersen. Eller 'moren til Bente, evt faren til Ronnyen'. Jeg er overbevist om at ingen av mine barn sine venner omtaler meg som fru .
Hvordan er det med dere? Er det andre som er så gamle at de har et naturlig forhold til 'fru' og bruk av etternavn i tiltale?
__________________
Minst en gang om dagen bør vi høre en liten sang, lese et godt dikt, se et vakkert bilde,og - om mulig - si et par fornuftige ord. (Goethe)
|