Har du en venn, gå ofte dit ...

[TheVoice]

Borte

[Azi]

"Enveis" venner gidder jeg ikke å forholde meg til. Det er ikke bare en enkelt sin oppgave å invitere venner på besøk, eller ta kontakt eller hva det måtte være. Jeg prøver en stund, men hvis det viser seg at det er kun jeg som prøver så orker jeg rett og slett ikke.
Jeg tolker det ihvertfall slik at personen ikke er intressert. Så da gir jeg rett og slett F. Så får h*n ta kontakt når h*n vil.

Men heldigvis er det ikke mange slike i livet mitt lenger. Jeg er flink til å sile dem fort ut.
Merker at nå etter barna har blitt større at behov for å ta kontakt med venner igjen kommet på plass for fult. Men det å finne tid da. Ikke alltid like enkelt.

[Alexa]

Jeg har også blitt flinkere til å sile ut venner og bekjente som ikke gir meg noe, som det snakkes om her. Det er kanskje kynisk, men om det tapper mer enn det gir så har jeg faktisk ikke tid til det.
Og jeg har de siste årene faktisk aktivt tatt stilling til det spørsmålet. Kan imidlertid ikke si jeg har/har hatt venner der jeg ikke har vært hjemme hos dem.

MEN: jeg har en gjeng med venninner fra studietiden som treffes en gang i mnd, det er bare ikke alltid alle (les: jeg og noen av de andre) har tid, rett og slett. Det påviker heldigvis ikke vennskapet at man kan gå flere måneder uten å møte opp. Mine beste venner er kort fortalt de som er mine venner gjennom perioder der jeg har tid og perioder der jeg er borte over lengre tid. Og vice versa.

Jeg ser hva du mener, men i en hektisk hverdag har perspektivet for vennskap og engasjement endret seg.

Jeg sa en gang på 90-tallet at jeg gledet meg til neste hyttetur der vi alle hadde store nok barn til å slippe oss løs alene. Jeg har fortsatt tro på det kommer til å skje, selv om vi for tiden har veldig liten tid til hverandre. Samtidig ser jeg helt klart at om vi ikke hadde startet denne "klubben" hadde jeg mistet kontakten med de fleste. Det hadde jo vært trist.

[Carrera]

Det store spørsmålet er vel om enveisvenner virkelig er gode venner...

Jeg har hatt noen slike opp gjennom årene, men noen av dem gadd jeg rett og slett ikke ta kontakt med mer, og når jeg da ikke hørte noe mer fra dem heller, så sa vel det endel om hva vennskapet betydde, fra deres side.

Noen har vært triste tap, andre ikke.

Jeg har ennå noen venner som er relativt enveiskjørt, fra vår side. Men det er vennskap jeg vet er ekte, og jeg vet også endel om hvorfor det er såpass enveiskjørt som det er. Dessuten så er disse flinke til å være de som tar kontakt via andre kanaler enn det å besøke, så det blir litt annerledes, tross alt.

[TheVoice]

Bort

[Teofelia]

Jeg er i en periode i livet mitt der jeg sliter med å ha tid til venner, ikke minst de som vi ikke kan gjøre "barneting" sammen med. Derfor består min vennekrets for tiden av folk som synes det er greit at vi bare treffes sjelden og som ikke blir snurt når jeg ringer dem etter to–tre måneder og spør om vi skal treffes. Heldigvis har de fleste av vennen våres det på samme måte, så jeg har ikke oppfattet det som et stort problem.

Det er mulig jeg er sløv, men jeg legger sjelden merke til om det er jeg eller de som er den aktive part i å holde kontakten. Jeg har aldri skjønt at det spiller så veldig stor rolle så lenge man faktisk har det hyggelig når man treffes. (Altså: jeg kan godt skjønne at det er plagsomt hvis man føler at de andre egentlig ikke har lyst til å møtes eller må overtales voldsomt, men om det er jeg eller de som vanligvis ringer, synes jeg er helt uinteressant. Jeg sitter da ikke å venter på en invitasjon hvis jeg har lyst til å møte noen. )

[Veronal]

Jeg kjenner meg igjen i Teos beskrivelse. Jeg har nå og har tidligere hatt lange perioder hvor jeg har liten tid til kvantitativt vennskap og har silt ut de som krever for mye. Mine venner må være av typen "low maintenance". Begge veier.

[Maverick]

Det går i bølger, gitt. Noen ganger har jeg masse tid, andre ganger har jeg ikke tid i det hele tatt. De beste vennene er de som skjønner sånt.

[bina]

Teofelia og Veronal sier mye av hva jeg tenker.

For meg (som sikkert er en sløv venn) er det et større problem med de vennene som krever mye av meg, enn de som ikke tar initiativ.

Gjennom årenes løp er det de krevende vennene som jeg gradvis har kuttet ut. Men det er jo ekstra vanskelig med dem, for de tar jo kontakt støtt og stadig, foreslår ting, tar initiativ - og selv om man sier nei en gang, så fortsetter de jo å ta kontakt.

For all del, jeg lar meg heller ikke "avvise" som venn bare fordi noen sa nei til noe jeg foreslo, jeg går heller ikke rundt og teller hvem som oftest har ringt. Så jeg er sikkert ikke lett å bli "kvitt" jeg heller.

Men poenget er at nettopp FORDI de krevende vennene samtidig er kontaktsøkende, så er det komplisert å få roet ned ting. Og med krevende mener jeg jo ikke BARE kontaktsøkende. Men også typen som ringer for ørtende gang og erklærer at "ja, jeg måtte jo ringe, det er så lenge siden vi har snakket, og jeg håpet i det lengste at du skulle ringe, men...".

Hver gang jeg oppdager at noen jeg kjenner har startet "initiativ-telling", da trekker jeg meg unna. Jeg orker ikke forpliktende vennskap, eller hva jeg skal kalle det. Jeg vil ha vennskap hvor ingen tar skade av at man ikke har snakket på et år, eller hvor ingen blir sure for at den ene ringer oftere enn den andre. Men hvor man når man møtes har det kjempekoselig, skravler i vei og det føles som om det ikke har gått tid siden sist.

[Røverdatter]

Jeg er i Teo/Veronal-gjengen stort sett. Samtidig er jeg utrolig flink til å ta ting på sparket. Kan ta imot spontant besøk og avtale ting på få timers varsel. Jeg har jobbet med å bli laidback på at huset skal være strøkent, at vi må ha noe å servere og at det blir en og annen sen kveld dagen før jobb. Da er det lettere og hyggeligere å ta imot venner. Barnløse venner vel og merke. Det blir til at vi stort sett møtes hos oss siden vi må ha barnevakt for å dra til dem. De med barn er det uansett vanskelig å avtale med, så de reiser vi på ferier og helgeturer med i stedet.

Men jeg har opplevd som HI at kontakt med venner har vært totalt enveis og at vårt initiativ har blitt mottatt med stor entusiasme uten at det vi har opplevd noe initiativ tilbake. Det blir til at man kutter ut sånne forhold. Jeg har også kuttet ut alle venner som jeg ikke har noe til felles med lenger. Gamle skolevenninner som er helt på en annen planet enn meg og sånt. De syns nok at jeg er treg som aldri vil være med på noe.

[Azi]

Jeg tror det er litt vanskeligere å finne en slik vennskap i voksen alder. De vennene jeg har slik som du beskriver bina forhold til er barndomsvenner.

Som sagt så tror jeg at det er vanskelig å ha slik forhold til nye beskjentskap.
Har de nye vennene ikke barn heller så er det enda vanskeligere for dem å forstå at man ikke har all verdens med tid heller.
Dette er min erfaring.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg er i Teo/Veronal-gjengen stort sett. Samtidig er jeg utrolig flink til å ta ting på sparket. Kan ta imot spontant besøk og avtale ting på få timers varsel.

Er det en motsetning mellom de to da? Jeg er nemlig også slik: jeg liker at folk kommer på uanmeldt besøk og kan uten problem slenge meg rundt å bli med på piknik på en times varsel (og da rekker jeg lage piknikkurv også).

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Er det en motsetning mellom de to da?

Nei, det var bare et tillegg. Jeg har, med noen unntak, liten tid til å pleie venner jeg tidligere brukte mye tid på (særlig de med barn), men har lettere for å ta imot og holde kontakten med de vennene som bare tar en tur innom. Ingen motsetning, bare litt dårlig formulert.

[TheVoice]

.....

[TheVoice]

----

[ullmor]

Etter en stund slutter jeg å ta initiativ om jeg ikke får noe tilbake. Det er noe annet om jeg får vite at de ikke klarer ta initiativ selv av en eller annen grunn. Et vennskap som ikke er gjensidig er bare slitsomt. Når vennskap går over til å bli jobb er det på tide å si opp.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

For meg (som sikkert er en sløv venn) er det et større problem med de vennene som krever mye av meg, enn de som ikke tar initiativ.

Ja, denne kan jeg skrive under på. Det er enormt slitsomt med venner som ikke skjønner at livet går i bølger, at det kan gå tid mellom hver gang vi møtes.

Jeg har noen venner som høres veldig ut som vedkommende i hovedinnlegget, og når de tar kontakt, kan jeg ofte la det gå en stund før jeg har tid, lyst eller energi til å finne på noe igjen. Men, da opplever jeg at jeg rett og slett ikke rekker å ta initiativ før den andre parten kontakter meg igjen. Dette er nesten uten unntak barnløse venner som ikke skjønner hvor travel, tung og utfordrende hverdagen kan være. Merkelig å se en med barn oppføre seg like krevende.

[Magica]

Hva med å lage en klubb? Det har jeg, sammen med 6 andre. Vi var en litt annen sammensetning i starten, men vi koser oss veldig sammen. Ikke alle kjente hverandre godt i starten, men det gjør vi absolutt nå. Vi har "strikke-klubb" men vi lager god mat, og strikker relativt lite enkelte av oss.

Vi har møter på rundgang hver 3.uke, men frekvensen kan man jo bli enige om. Mange trenger et lite puff for å komme seg ut og være sosiale, og da er jo en klubb faktisk noe man kan sette på kalenderen og prioritere/planlegge.

[TheVoice]

....

[TheVoice]

...