Da du var 20 - hvordan trodde du livet skulle bli?

Hadde du planene klare, og har det blitt slik du tenkte at det skulle bli?

Jeg skulle i hvert fall ikke bli sykepleier, det var helt sikkert. Og barn var heelt uaktuelt.
Jeg var veldig innstilt på å ta nordisk på UiO, men det ble det aldri noe av. Det kunne jeg fortsatt hatt lyst til.

Enn du? Hadde du klare mål, og har du nådd dem?

[Mandino]

Tja, da jeg var 20 gikk jeg på sykepleien, men det ble jeg ikke. Tok i stedet Nordisk på NTNU, så litt motsatt av deg Sjugger. Planene ellers var vel å finne drømmemannen, noe jeg gjorde året etter. Hadde aldri drømt om at jeg skulle ende opp som rådgiver i et fagforbund i alle fall...

Merkelig hvordan livet har blitt, men jeg har det veldig bra på hjemmebane og jobb. Ville ikke byttet bort livet mitt nei, fantastisk mann og herlige unger.

Gjett om, jeg skulle i fredskorpset, bli hjernekirurg, reise verden rundt og delta i OL. Skulle heller aldri ha barn eller bli gift. Så ramlet verden i hodet på meg da jeg fant ut at jeg var uventet på tjukken.

Har reist verden rundt og fortsetter med det så lenge jeg kan. Det ble aldri fredskorpset på meg men i fremtiden vil det bli en stasjonering i Afrika et halvt års tid tenker jeg. Hjernekirurg ble jeg aldri og OL deltakelse vil aldri komme på tale.

[Jinx]

Jeg er jo "bare" 25,men allikevel har det ikke blitt som jeg trodde. Jeg hadde da fått mitt første barn,og gikk siste året på spl.skolen. Jeg trodde at karriere og jobb kom til og få prioritet de neste årene. Jeg visst eikke om jeg ville ha flere barn.

I dag har ejg 2 barn,og vil gjerne ha flere. Karriere betyr svært lite,og jeg er fornøyd med at jeg om en uke skal begynne og jobbe 70% stilling. Men hadde jeg hatt mulighet kunne jeg fint gått hjemme 1 år til.

[Tilde]

Tja, jeg trodde ikke jeg skulle miste mannen min da jeg var 23 år gammel, og han kun 25 år. (Vår datter var 3 år da han døde.)
Ellers har jeg alltid sagt jeg ville ha 3 barn, og det har jeg fått;-)
Ang utdanning hadde jeg vel ikke planlagt å ta den i 2 etapper, men slik ble det da jeg ble mor i en alder av 20 år.

Nå i en alder av 38 år, men mann og 3 herlige barn, og jobb jeg trives i, er jeg fornøyd.

[allium]

Da jeg var 20 tok jeg nordisk på UiO og ante ikke hva jeg skulle bruke det til. Jeg har forsåvidt ikke brukt det til så mye heller, annet enn å kverulere på alt kolleger skriver.

[Kate]

Da jeg var tjue fødte jeg et barn.

Før fødselen trodde jeg at jeg skulle fortsette aktivt med hest, bli "ponnimamma", bo på landet, og leve lykkelig i alle mine dager.

Etter fødselen ble jeg voksen i en fei, og drømmene mine ble urealistiske og uoppnåelige, før de forsvant i en hektisk hverdag der alt dreise seg om sykdom og overlevelse.

[kokosbolle]

Jeg er bare 24, men livet mitt sporet av ganske kjapt etter fylte 20.
Jeg skulle ha meg en knall karriere før jeg i det hele tatt tenkte på familie, jeg trodde rett og slett ikke man kunne kombinere de to.

Jeg begynte på veterinærhøgskolen rett etter vgs, men der ble jeg ikke. Året etter bar det inn på jussen, men der ble jeg heller ikke, og etter 2 år i kjedsomheten der begynte jeg på ingeniør. I mellomtiden hadde jeg møtt drømmemannenTM og flyttet inn hos han.

3 uker før jeg begynte på ingeniørstudiet fant vi ut at jeg var gravid (p-pillebarn), så det var tøft å begynne der gitt. Men jeg har IKKE angret et sekund, jeg stortrives med det faget.

Og nå er jeg gift, har en sønn på 2 år, har leilighet og har skaffet meg jobb til jeg er ferdig med studiene om et halvt år. Jeg ville ikke byttet det bort mot noe i verden!

[løve70]

Jeg så vel for meg at jeg etterhvert skulle bli siviløkonom og sjef Barn skulle jeg ikke ha....

[007]

Jeg giftet meg da jeg var 20 og trodde livet alltid skulle være en dans på roser, akkurat slik det ble.

[Niobe]

Hm... Da jeg var 20 synes jeg det var tungt nok å være i live til morgendagen, så jeg tror ikke jeg så for meg så mye. Om jeg våget å håpe og drømme, så jeg neppe for meg det har i dag. Jeg trodde vel aldri jeg skulle bli gift, aldri bli mor, og hvertfall aldri hjertesyk. Oh, the irony; fra lei av livet til hjertesyk.

[Angelique]

Jeg skulle bli førskolelærer, trodde jeg. Det ble jeg ikke, det ble innenfor IT istedet. helt ok det.
Skulle ha minst to barn, og det ble fire. Noe jeg er veldig fornøyd med.

[cora]

Jeg skulle i alle fall ikke bli lærer (som jeg er i dag), og barn hadde jeg lyst på så fort som mulig (fikk barn først da jeg var 27 år).

[Nenne]

Fra jeg var 20 til jeg var 21 jobbet jeg som legesekretær. Jeg hadde ikke gjort det lenge før jeg ble sikker på at jeg skulle ha mer utdanning og gjøre noe helt annet. Så jeg tok et par fag på kvelden det året sånn at jeg kunne ta de siste to årene på allmenn videregående på ett år og komme meg videre. Jeg hadde ikke ofret mann og barn så mange tankene, det kom først fem-seks år senere, da jeg ble helt sikker på at jeg ville ha barn og helst mange.

[safran]

Null planer. Jeg klarte ikke bestemme meg for hva jeg skulle bli, så jeg gjorde et halvhjertet forsøk på Blindern men droppet ut etter ett semester. Fikk med meg ex-phil, da.

[Mississippi]

Jeg skulle ut i verden, endte opp i Sveits ...

Så skulle jeg bli noe samfunnsnyttig, og det har jeg blitt ...

Barn skulle jeg ha før jeg var 25 eller noe, det utgikk med skyhøye kneløft!

[Kråka]

Da jeg var 20 hadde jeg jobbet 1 år som fagutdannet hjelpepleier. Jeg jobbet i hjemmesykepleien og PUH boliger. Jeg ble sammen med han jeg er sammen med i dag og han var i militæret på den tiden. Jeg sendte han penger fordi de fikk bare 1300 kr annenhver uke å leve for. Jeg jobbet mye frem til jeg ble gravid 3 år senere. Ble mamma som 24 åring, andremann kom da jeg var 27. Livet mitt er helt perfekt. Jeg satte jobben og `karrieren` på hylla, og der står den så fint enda.

[Veronal]

De jeg var 20 hadde jeg studert i 2 år og hadde ingen andre planer enn å bli ferdig med hfag og så drgrad. Hadde ingen planer om å ha planer om mann og barn, men visste at jeg ville bli boende i Oslo/Akershus.

[Tjorven]

Jeg var ekstremt ambisiøs. Jeg hadde nettopp begynt på siv.øk. og planen var å bli administrerende direktør. Jeg trodde dette helt oppriktig, og jobbet beinhardt de første årene av studiet.

Jeg skulle ikke gifte meg, men var på glid angående tanken på å få barn en gang i fremtiden (dette skulle i så fall skje i Danmark med ukjent far).

Sånn gikk det ikke. Jeg er riktignok siv.øk., men jeg er lykkelig gift og kjenner faren til barna mine. Ikke er jeg sjef heller, men har det veldig bra med meg selv.

[leliane]

Da jeg var 20, var jeg, for én gangs skyld i mitt liv, singel, så alle muligheter var åpne, og sånn føltes det også. Før det hadde jeg trodd jeg skulle gifte meg og få barn ganske raskt, da jeg hadde et langt forhold bak meg.

Jeg var midt i en utdannelse, men hadde ikke noe bestemt mål. Likevel bestemte jeg meg for å ta hovedfag en gang i fremtiden - i en annen by - noe jeg også gjorde, selv om jeg bare to år senere var godt gift med en mann som hadde fast jobb i vår felles hjemby.

Jeg skulle ikke bli lærer selv om jeg har typiske lærerfag. Det har jeg heller ikke blitt.

Barna lot imidlertid vente på seg, både fordi vi ville det og fordi de ikke kom da vi ønsket oss barn - sju år senere.