Spinoff - savner du mannen etter en uke?

[Myrsnipa]

Jeg ser at det er flere som ville savnet mannen sin (sin beste venn og elsker som noen sa....) dersom han var borte i en ukes tid.

Gjør du?
Savner han indelig? Feller en tåre og syns litt synd på deg selv som er uten kjæresten i en-to uker?

Jeg snakker ikke om det å være alene med unger og alt arbeidet, men om du savner HAN og det dere har sammen.

[Moonlight]

Huff ja... jeg er ikke vant til å være uten mannen min spesielt lenge av gangen jeg... så etter en ukes tid hadde jeg nok savnet ham veldig ja

[Pingis]

Nei, jeg har ikke satt meg ned og grått av savn for ei uke, nei. Det ville kanskje vært annerledes hvis vi ikke kunne hatt telefonkontakt eller noe sånt, men når en av oss er borte over lenger tid så snakker vi jo stort sett sammen hver dag.

[løve70]

Ja...til en viss grad, men jeg overlever fint

Må innrømme at de gangene jeg har vært bortreist så er savnet etter LilleVenn verre....

[krystallklart]

Jeg savner han, men savnet etter ungene er langt større. Overlever fint en uke uten mannen.

[tinkadott]

ja, jeg skal hjem i dag, vært borte fra mann og barn siden sødag for en uke siden. Jeg savner dem alle, men har jo klart meg. Men det blir FRYKTELIG godt å komme hjem!

I starten var vi fra hverandre mellom hver gang jeg hadde barnefri. Jeg savnet ham veldig, veldig, veldig. Etter at han ble presentert for ungene har vi aldri vært så lenge fra hverandre som en uke. Men jeg savner ham bittelitt bare han er ute en lørdag jeg. :fårelska:

Jeg har det fint alene også, det er ikke det. Det er bare at vi var så mange år før vi endelig traff hverandre og ble kjærester og det er så innmari deilig å nyte det.

[Ru]

Jeg savner ikke mannen sånn at jeg griner, nei. Sånn bortsett fra om jeg er alene med guttungen og utslitt. Men da griner jeg jo ikke av savn, akkurat.

I begynnelsen synes jeg det var helt grusomt å sove alene, men jeg har nå blitt vant til det, og har heller blitt flinkere til å sette pris på egentid på hotellrom og sånnt. Det er nemlig jeg som har reist mest.

[kokosbolle]

Jeg savner mannen veldig etter bare noen dager jeg. :soulmate: Han sa det så fint i bryllupet vårt; vi gjør alt sammen vi. Har vært sammen i 4,5 år nå, så det ser ikke ut til å gå over.

[Hasselnøtt]

Veldig. Han var borte et par dager i jobbsammenheng forrige uke, og jeg satt hjemme og sendte SMS.

[Veronal]

Mannen har aldri vært borte så lenge, men jeg har vært vekkreist 1-2 uker tidlig i forholdet og da savnet jeg ham. Nå må jeg innrømme at den praktiske biten med å være alene om ansvaret overskygger alt mulig slik at jeg virkelig ikke klarer å svare ut nøytralt på spørsmålet. Egentid er digg, men hvis jeg er stuck med 2 unger ... hva i alle dager er egentiden verdt? :skingrestemme:

[valborg]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Mannen har aldri vært borte så lenge, men jeg har vært vekkreist 1-2 uker tidlig i forholdet og da savnet jeg ham. Nå må jeg innrømme at den praktiske biten med å være alene om ansvaret overskygger alt mulig slik at jeg virkelig ikke klarer å svare ut nøytralt på spørsmålet. Egentid er digg, men hvis jeg er stuck med 2 unger ... hva i alle dager er egentiden verdt? :skingrestemme:

Kunne ikke vært mer enig. Gleder meg til han skal komme hjem, men da gleder jeg meg primært til å bli to igjen!

[Elisabet]

Det er veldig forskjell om det er jeg som reiser bort eller om det skulle være han som reiser bort. Reiser mannen bort og jeg er hjemme så savner jeg han veldig, men reiser jeg bort og han er hjemme så savner jeg han ikke nevneverdig så lenge det er innen 1 uke i alle fall.

[gullet]

Ja, jeg savner Far når han er borte.
Vi har ikke vært borte så mye som en uke, men tre, fire dager, fra hverandre.
Jeg trives og liker at han er rundt meg, tror ikke at jeg ville satt meg ned for å gråte om han var borte over lengre tid, men ville følt meg fryktelig alene.

[Tjorven]

Jeg har nå vært uten mann og barn siden tidlig lørdag morgen. Jeg savner dem, men koser meg også som "singel".

Dermed krysset jeg av for "ja, savner ham, men overlever helt fint".

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har nå vært uten mann og barn siden tidlig lørdag morgen. Jeg savner dem, men koser meg også som "singel".

Håh, det hadde jeg taklet meget bra. :synsk:

[Mikkeline]

Jeg overlever helt fint uten mannen en uke. Han er borte på skole 1 uke i måneden, så om ikke jeg hadde fikset å være uten ham så hadde jeg nok slitt litt de neste 4 årene. Jeg reiser mye med jobben i tillegg, og er vant til å være borte fra ham fra tidligere også.
Vi snakker mye på telefonen, så det oppleves langt fra dramatisk å være fra hverandre. Jeg trives veldig godt i eget selskap, så all den tid det er rom for egentid så er det bare deilig.
Rent praktisk sett så er savnet etter et par ekstra hender i forhold til ungene kanskje større i hverdagen enn savnet etter en kjæreste.

[Dixie Diner]

Ja jeg savner ham veldig og gleder meg til han kommer hjem. Jeg overlever selvsagt, men savner ham. Vi kan gå hjemme sammen i flere uker i strekk (feks. ferie) og bare nyte det, går aldri hverandre på nervene.

Ungene er det verre med, jeg takler dårlig å være vekke fra dem.

Når jeg tenker over det så kan det hende jeg hadde vært så bizzi med å fullføre meg selv som shoppende kvinne om han var borte en uke - og tok med seg ungene - at det nok hadde gått mye greiere ja.

[LilleRosin]

Jeg skrev at jeg ikke ville savnet ham, og at egentid er deilig.

Men det er rent teorertisk da, ettersom han vel aldri har vært borte en uke. Mulig jeg hadde sittet og fortalt dårlige vitser til meg selv etter dag fem.