Setter vi for høye krav til oss selv?

[Jessica]

Ja, jeg lurer på om vi setter FOR store krav til oss selv i hverdagen.

Jeg har plutselig blitt plassert på sidelinja som kronisk kreftsyk. Mens resten av "verden" er i gang med livet sitt har jeg fått tid til å tenke igjennom livet mitt.

Det er mangt jeg kunne tenkt meg å gjort annerledes om jeg skulle leve livet mitt på nytt, men TID er det viktigste jeg har kunnet gi mine barn. Slik livet har blitt så er TID noe som koster penger. Men TID kan også være å senke kravene til alle ting vi skal klare.

Vi er vel den første foreldregenerasjonen som har vært så bevisst og opptatt av våre barns oppvekst og vårt eget ego. Tidligere generasjoner hadde en annen måte å tenke på. Der var man en del av et fellesskap. Fellesskapsverdiene sto sterke.

På 1950-tallet var det viktig å være en god husmor, mens barna måtte være ute å leke så mor fikk jobbe i fred. Da var det barna som skulle ta hensyn til de voksne, mens nå er det blitt mer motsatt. Dette endrer seg hele tiden.

Tidligere skulle kvinnen være en god husmor og mor. Nå skal vi kvinner være både mor, husmor, karrierekvinner osv. Mannens oppgave var tidligere å tjene til familiens hushold og gjøre "mannetingene" som gjerne var å snekre på huset, klippe plen, rydde snø, lese avisa når han kom hjem fra jobb osv. Heldigvis har vi kommet bort fra det

Når jeg hører mange her inne snakker så opplever jeg at mange forventer utrolig mye av seg selv og hva de skal klare. Det ligger mellom linjene. Jeg er også en av de. Jeg vil klare ALT. Samtidig innser jeg at alt jeg mener jeg skal klare, klarer jeg ikke. Jeg er bare et menneske. Så ender man vel i dårlig samvittighet fordi man har høyere krav til livet enn det vi klarer å innfri.

I andre kulturer tenker man helt annerledes i forhold til barna. Man lever tettere sammen og det forventes at de større barna tar ansvar som et medlem av samfunnet man lever i. Det er en selvfølge i samfunnet og for barna. Vi alle handler jo ut i fra hva de rundt forventer av oss.

Mange tanker fra meg her. Hovedspørsmålet er: Forventer du og de rundt deg for mye av dere selv?

Psst. Dette er ikke ment som en kvinnesaksdiskusjon fra min side. Jeg refererer bare til historien slik den har vært...

[Maverick]

Næsj. Eller jo, men ikke sånn egentlig. Jeg forventer ikke noe jeg ikke kan klare hvis jeg skjerper meg.

[him]

Vanskelig å svare på for min del. Det er mulig jeg setter for høye krav, men jeg opplever også at "livet leves forlengs, men blir forstått baklengs". Jeg er nå ute av småbarnsfasen, og jeg opplever jo nå den fasen som helt anderledes enn da jeg faktisk levde i den. Jeg tror at det å ha et slik perspektiv som jeg har nå, hadde vært umulig å hatt da - og jeg tenker også at det kanskje er der du også er? På grunn av din livssituasjon har du en helt annen erfaringsbakgrunn, og et helt annet perspektiv enn mange andre?

Og personlig tror jeg ikke at perspektiv er noe som er så lett å overføre. (Eventuelt er jeg bare litt senere enn de fleste. Det minner meg forreste på ordtaket som sier noe ala "Et geni lærer av andres feil, vanlige folk lærer av sine egne feil og en idiot lærer aldri". Jeg synes det sier mye om hvor avhengig vi er av erfaringsbasert kunnskap for å reellt sett lære noe.)

[Esme]

Jeg har ikke forventningskrav som er høyere enn det jeg glatt klarer å innfri. Jeg føler heller ikke på dette at kvinner har så mange krav, jeg merker ikke noe til det i hvert fall.

[Imma]

Jeg har fått hørt fra barnsben av "Du kan klare alt du vil, bare du går inn for det. Det finnes ingen grenser, bare du vil hardt nok".
Altså ta nå ikke det helt ordrett, men skjønn mentaliteten. Dette var selvfølgelig sagt i aller beste mening, for å gi selvtillit og pågangsmot, noe det også har gjort, men samtidig sier det implisitt noe om at det du ikke oppnår/gjør/utretter er fordi det er viljen din det er noe sløkket med.
Jeg kjenner litt på denne når jeg føler meg utilstrekkelig.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg har ikke forventningskrav som er høyere enn det jeg glatt klarer å innfri. Jeg føler heller ikke på dette at kvinner har så mange krav, jeg merker ikke noe til det i hvert fall.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg har fått hørt fra barnsben av "Du kan klare alt du vil, bare du går inn for det. Det finnes ingen grenser, bare du vil hardt nok".
Altså ta nå ikke det helt ordrett, men skjønn mentaliteten. Dette var selvfølgelig sagt i aller beste mening, for å gi selvtillit og pågangsmot, noe det også har gjort, men samtidig sier det implisitt noe om at det du ikke oppnår/gjør/utretter er fordi det er viljen din det er noe sløkket med.
Jeg kjenner litt på denne når jeg føler meg utilstrekkelig.

Hm. Dette er mitt mantra til ungene. Jeg synes det er en ganske bra mentalitet.

Jeg er også en sånn som ikke evner å ha dårlig samvittighet. Jeg stiller dog mine egne krav og lar ikke andres krav og forventninger styre livet mitt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

Alltid så trivelig du Imma. Nei, når Jessica snakker om at vi kvinner har så mange forventninger som skal oppfylles, så tror jeg faktisk det at jeg ikke har noen forventninger om meg selv at jeg skal være super husmor, mor, karrierekvinne etc og har helt realistiske forventninger. Jeg blir ikke stresset av å ha det rotete en dag, og jeg føler heller ikke på at jeg skal være flink til mange ting som jeg ikke er flink på. Jeg føler ikke på at jeg burde trene mer enn det jeg gjør. I perioder trener jeg ikke, fordi jeg gidder ikke, men jeg sitter ikke og gir meg selv dårlig selvfølelse av den grunn.

Jeg er absolutt ikke noen superwoman, det er mange kvinner som er flinkere enn meg til å sylte og safte, trene, se godt ut, lage mat etc, men jeg blir ikke stresset av det. Heller tror jeg ikke at omgivelsene har kjempelave forventninger til meg, jeg tror faktisk at mange kvinner ser forventninger fra omgivelsene som ikke er der, men som de føler på selv.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

Man kan nok ha utfordringer i livet, uten at man nødvendigvis er usikker på om man kan innfri på en god måte.

Et eksempel, jeg kan godt tenke meg å gå Besseggen. Jeg har hørt mye om turen, den har en kulturell tilknytning (fra Ibsen sin Per Gynt) og turen vil nok være en utfording for meg. Men jeg er ikke usikker for at jeg ikke skal innfri på en god måte. Jeg opplever ikke noe "prestasjonspress" i forbindelse med en slik tur. Jeg tror det er viktig å skille mellom det å ha utfordringer og det å ha et prestasjonspress. Det er ikke nødvendigvis ett 1:1 forhold mellom de to.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Hm. Dette er mitt mantra til ungene. Jeg synes det er en ganske bra mentalitet.

Det er en veldig viktig ting å lære barna: Om du ønsker noe, så vurder hvor mye arbeid som trengs, og så gjør det. Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg er også en sånn som ikke evner å ha dårlig samvittighet. Jeg stiller dog mine egne krav og lar ikke andres krav og forventninger styre livet mitt.

Hva, er du også en som prøver å fremstillle seg som superwoman?

[LaLuna]

Jeg tror ikke jeg har så veldig høye krav til meg selv og mine nærmeste. Jeg har valgt å være selvstendig næringsdrivende istedet for å ha fast jobb, dette for å kunne styre tiden min helt selv. Tjener bare en brøkdel av det jeg ville gjort om jeg hadde fast jobb, men det er et valg det også. Tid koster penger, og jeg har valgt å ha tid.

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg har fått hørt fra barnsben av "Du kan klare alt du vil, bare du går inn for det. Det finnes ingen grenser, bare du vil hardt nok".

Skjønner godt at denne treffer deg når du føler deg utilstrekkelig. Det er litt farlig å ha en sånn "du kan alt hvis du bare vil nok"-mentalitet, i alle fall hvis man ikke er veldig kritisk til hvilke situasjoner man bruker den i. For det er jo ikke sant. Man kan ikke bli popstjerne bare fordi man vil det veldig, for eksempel. Det finnes i realiteten mange grenser og hindre. Og det er ikke noe vits i å skape falske forhåpninger som til syvende og sist ender som mislykkethet.

[Dronningen]

Tja, noen ganger er jeg urimelig i forhold til meg selv, men i det daglige så tror jeg at jeg har realistiske krav, og når jeg ikke oppfyller dem så er det fordi jeg er trøtt og sliten. Trøtt og sliten kan gjøre noe med både humør og motivasjon. Når huset flyter er det ofte fordi jeg heller ser tv enn å rydde en kveld eller 2. Hadde jeg gått inn for det hadde vi nok kunnet hatt det enda mer strigla hjemme. Men i forhold til ungene forsøker jeg å gjøre det best mulig. Så kan man feile, og så forsøker man på nytt igjen. Jeg vil forsøke å gjøre det bra. Det er et mål for meg at ungene skal ha det bra. Bare å tenke på det og forsøke er bra i seg selv synes jeg. Å bry seg.

Jeg vet dog at jeg er veldig heldig med at både jeg og mannen har jobber som er fleksible på mange måter, og at det gjør hverdagen vår "enklere" enn hos mange andre. Det skaper på en måte mindre frustrasjon og følelse av å slites mellom hjem og jobb. Jeg og mannen ♥ er dessuten flinke til å innrette oss slik at vi selv føler at ting fungerer.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er en veldig viktig ting å lære barna: Om du ønsker noe, så vurder hvor mye arbeid som trengs, og så gjør det. Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.

Amen. Det er jo det det handlar om. For meg er det t.d. revnande likegyldig om svigermor synest huset er skittent og rotete, eller om nabodama meiner eg er ei sjuske som aldri stryk noko som helst. Det er ikkje viktig for meg, ergo er eg ikkje villig til å bruke tid på det.

[kie]

Spennende tema.
Jeg tror at det største problemet for min del er å akseptere at kravene må senkes innimellom. Jeg har på en måte hatt "ta meg sammen og være flink" som løsning på alt mulig. Nå prøver jeg å lære meg at man noen ganger ikke bare kan "flinke seg opp" til kravene man vil innfri, men akseptere at i noen situasjoner og livsfaser så klarer man kanskje ikke alt man ellers ville ha klart. Min løsning på problemer har alltid vært å yte mer. Ikke å forvente mindre av meg selv.

Det var en feilslått strategi.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Alltid så trivelig du Imma. Nei, når Jessica snakker om at vi kvinner har så mange forventninger som skal oppfylles, så tror jeg faktisk det at jeg ikke har noen forventninger om meg selv at jeg skal være super husmor, mor, karrierekvinne etc og har helt realistiske forventninger. Jeg blir ikke stresset av å ha det rotete en dag, og jeg føler heller ikke på at jeg skal være flink til mange ting som jeg ikke er flink på. Jeg føler ikke på at jeg burde trene mer enn det jeg gjør. I perioder trener jeg ikke, fordi jeg gidder ikke, men jeg sitter ikke og gir meg selv dårlig selvfølelse av den grunn.

Jeg er absolutt ikke noen superwoman, det er mange kvinner som er flinkere enn meg til å sylte og safte, trene, se godt ut, lage mat etc, men jeg blir ikke stresset av det. Heller tror jeg ikke at omgivelsene har kjempelave forventninger til meg, jeg tror faktisk at mange kvinner ser forventninger fra omgivelsene som ikke er der, men som de føler på selv.

Huff! Jeg tror jeg må lære meg at min skriftlige fremstilling ikke blir oppfattet slik som min muntlige. Jeg mente ikke å være frekk, ang. det med superwoman, altså. Det var spøkefullt ment. Det var sagt fordi endel av kravene nettopp går på det at du skal føle at du mestrer alt.

Jeg trodde ikke Jessica snakket kun om hvilke krav vi setter til oss selv, men generelt hvilke krav som stilles. Jeg kan også oppfylle de kravene jeg stiller til meg selv, men likevel føle meg utilstrekkelig fordi jeg føler at andre mener jeg burde klare mer. Og her er jeg enig med deg at mange sikkert ser krav som ikke er der.

[Dronningen]

Hva legger dere i å strekke til da? Hva handler det om?
Psykiske ting, humør, hus, tilstedeværelse, omsorg, jobb, parforhold, venner? Hva handler det å strekke til om for dere?

[Imma]

Forresten litt skremmende å se hvor mange som umiddelbart henger seg på dette: Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.
Har dere tenkt gjennom hva det innebærer? Det høres fint ut og jeg er delvis enig, men det er ikke slik livet er, at det er kun vilje og kreativitet det går på.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Hva legger dere i å strekke til da? Hva handler det om?
Psykiske ting, humør, hus, tilstedeværelse, omsorg, jobb, parforhold, venner? Hva handler det å strekke til om for dere?

Ja, alt.

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Forresten litt skremmende å se hvor mange som umiddelbart henger seg på dette: Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.
Har dere tenkt gjennom hva det innebærer? Det høres fint ut og jeg er delvis enig, men det er ikke slik livet er, at det er kun vilje og kreativitet det går på.

Jeg er uenig med din negative tolkning av den. Vår versjon er: "Du får til alt du vil, bare du prøver og øver. Ingen får til noe uten å øve." Prøver man ikke eller øver man ikke så kan man ikke regne med å få det til. Denne etterfølges gjerne av "Vi gir ikke opp - prøv en gang til." (Scenario her er f.eks. ung mann som sutrer over at han ikke får til å tegne en heisekran. ) Fokuset er at man kan lære. Hvis man bare vil og går inn for det. Ingenting skjer av seg selv. Det nytter ikke å sutre over at man ikke kan hvis man ikke har prøvd og gjort enn innsats.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er en veldig viktig ting å lære barna: Om du ønsker noe, så vurder hvor mye arbeid som trengs, og så gjør det. Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.

Lillesøster snart spesialpedagog (siste året) var på besøk her i går kveld. Hun hadde fått fnatt av en undervisningsinspektør som på foreldremøte veldig ensidig hadde messet om at "barn får til det foreldrene forventer av dem, så det er viktig å forvente mye".

Jeg vil anta at man gjennom studiet, case og ikke minst eksterne forelesere fra "felten" får høre en del eksempler på forstrekte barn. Flytsonen er viktig.