Spinoff: Å legge om dialekten ...

[Tito]

Inspirert av tråden om hvilke ord som har forsvunnet fra vokabulæret, lager jeg en tråd om dialekt.

Jeg flyttet fra Stavanger til Oslo i 1995. I starten opplevde jeg at mange ikke forstod hva jeg sa når jeg snakket her borte og jeg la om mye av dialekten til "osloesisk". Men jeg synes at folk her borte har blitt mer vant til dialekt siden den gang og jeg har lagt litt mer tilbake til min egen dialekt. Snakker jeg med folk "hjemmefra", legger jeg helt tilbake. Men enkelte ord som "jyssla" og "løye" er vel helt borte fra mitt vokabulær. Andre ord som "slikkepinne", tviholder jeg på og nekter å si "kjærlighet på pinne" - får være måte på.

Men jeg treffer stadig vekk på folk som har lagt dialekten helt over til det nye stedet de bor på. Andre endrer ikke dialekten i det hele tatt. På en måte er det vel bedre å ikke endre dialekten i det hele tatt enn å legge den helt bort. Vi trenger mangfoldet med dialekter i Norge.

Dere som har flyttet bort fra deres hjemsted, til et sted hvor de snakker en annen dialekt, hva har dere gjort med deres måte å prate på?

[Pepper Lemon]

Å flytte fra vestlandet til hovedstaden har fått meg til å si smartere ting, men på en kjedeligere måte.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Å flytte fra vestlandet til hovedstaden har fått meg til å si smartere ting, men på en kjedeligere måte.

[Dixie Diner]

Det heter slikkepinne.
Jeg synes det er rasende festlig når omtrent alle Stavangerfolk som havner på TV legger om dialekten sin til skikkelig Egenes-penslig for å bli forstått.

[Mjau]

Vi flyttet fra trønedalg til Sørlandet for mange år siden og bodde der i nesten fem år.
Jeg ble rimelig avslipt for å si det slik. Jobbet i butikk og måtte tilpasse meg litt for å bli forstått.

Da vi flyttet tilbake til Trøndelag merket jeg at jeg snakket bredere trøndersk enn det jeg gjorde før jeg flyttet. Sikkert fordi jeg på en måte lærte dialekten å kjenne litt på nytt. Ikke det at jeg glemte den da jeg var borte, men det ble bare slik. Så na snakker jeg bred-trøndersk

[Ole Brumm]

Den har blitt avslipt, mannen ler av meg når jeg kommer hjem og får tilbake en del av dialekten min.
Merker at jeg bytter ut noen ord, mens andre forsatt er der... Vet ikke helt hvorfor det har blitt slik, men har nok noe med at enkelte hadde vanskelig for å skjønne meg til tider.

[annemede]

Flyttet fra stavangerområdet til Bergen, har blitt litt penere i snakket.
Jenta mi sa en dag at: nå har jei blitt stor, så nå sier jei itte skei lenger, jei sier skje.

[Divine]

Jeg har lagt om dialekten, men ikke med vilje. Det bare blidde sånn.

Mann og sønn bruker å sitte og knise av meg når jeg er hjemme i Trøndelag. Jeg begynner å snakke skikkelig trøndersk igjen sånn ca. fem minutter etter at jeg har kommet inn døra hos mor.

[Skilpadda]

Det er i høst 20 år siden jeg flyttet fra Tromsø (først til Trondheim og så til Oslo), og mye av dialekten har blitt gradvis slipt bort. Jeg har ikke noen prinsipiell holdning til dialekter, hverken egen eller andres, og synes ikke det er "bedre" å snakke "rent" enn å "knote" eller "legge fra seg dialekten". For meg har det ikke vært en bevisst omlegging - jeg greier ikke å forandre bevisst hvordan jeg snakker, selv om jeg skulle prøve, og klarer heller ikke å "herme" andres dialekter eller på annen måte å "snakke annerledes enn jeg snakker". Mange dialektord har forsvunnet fordi jeg mer eller mindre bevisst har ønsket å være sikker på å bli forstått, annet blir bare "slitt bort".

Jeg snakker bredere når jeg snakker med moren min på telefonen, og for et par år siden påpekte mannen at når jeg har vært nordover på ferie, sier jeg "ikkje" i en uke eller to etterpå.

[tiddelibom]

Jeg er oppvokst 9 mil sydøst for Oslo, og hadde mer av den dialekten da jeg bodde der. Jeg har bodd i Oslo i 18 år, og resten av familien min bor også i Oslo. Foreldrene mine har flyttet fra byen jeg vokste opp.

Jeg har ikke noe dialekt igjen, det er svært få som gjetter hvor jeg har vokst opp. Grunnen er el en kombinasjon av at jeg ikke synes dialekten er spesielt pen, at ingen av mine nærmeste snakker den, og at jeg ikke har noen tilknytning til byen.

[Gri]

Enkelte ord er nok vekke fra dialekta, men eg held på deg aller meste. Dei fleste forstår det meste med godvilje, også born (eg jobber som lærar). Synes mangfaldet i dialekter er viktig å halde på eg. (Held jo også på nynorsk skriftspråk når eg skriv privat. Som lærar bruker eg sjølvsagt bokmål som er det elevane her eg bur skal lære.)

[Ru]

Jeg mistet en del fine, flotte, herlige bergensuttrykk etter et par år på nord-vestlandet og litt i utlendighet. Jeg jobber med å få dem inn igjen, men det er vanskeligere enn å kvitte seg med dem, gitt!

[Tito]

Mannen min kan også fnise av meg når vi er tilbake i Stavanger og jeg legger tilbake til dialekten. Jeg har også fått høre av venner i Oslo, at de kan høre at jeg har vært på ferie i Stavanger - tar litt tid å tilpasse seg tilbake til Oslo.

Nå som jeg jobber i barnehage legger jeg over ennå mer av dialekten. Det er verre for barn å få forstå meg enn voksne.

[Moonlight]

Samboeren min har flyttet fra gudbrandsdalen og ned til ca 7 mil unna oslo.. Han har lagt helt om til bokmål, men slår om til dialekten sin så fort han hører en antydning til dialekt hos andre.. Så være hadelandsdialekten, eller ådals-slang..

Jeg oppfordrer til å snakke dialekt, for jeg syntes den er så flott!
Er misunnerlig til tusen, for jeg snakker så rent bokmål som overhodet mulig.. og syntes det er tidenes kjedeligeste "dialekt"

[sindrome]

Tja, jeg er fra Fredrikstad, bodde så i UK i mange år før jeg flyttet tilbake til Norge og så Oslo-Akershus (mot Østfoldgrensa). Jeg tror ikke jeg snakket så veldig bredt da jeg bodde i Fredrikstad, men det kan jo hende at jeg var litt påvirket? Jeg snakket neppe helt bokmål. Men nå snakker jeg vel heller østlandsk/bokmål. Føler ikke at jeg har noen spesiell dialekt. Det er iallefall ingen som forbinder språket mitt med Østfold/Frekksta'. (Men jæ kan preke 'vis jæ vil...) Legger ikke særlig om når jeg drar nedover nå, bare noen ganger hvis jeg er sammen med venninner.
Språkforandringen har nok kommet både ubevisst-og bevisst. Jeg liker liksom at de rundt meg forstår hva jeg sier første gang jeg sier det. I tillegg gikk nok norsken min mer mot østlandsk mens jeg bodde i UK.

[Malama]

JEG synes jeg har holdt på dialekta mi.
Familien "hjemme" synes jeg har blitt litt avslepet med årene... Jeg synes min mann snakker en avslepet dialekt jeg, men han har bodd "hjemmefra" siden han var 4 år, jeg var 19. (Altså, familien hans flyttet fra ikke så langt fra mitt hjemsted på sunnmøre til østlandet da han var fire, så flyttet han, og jeg, til Bergen som 19-åringer, og traff hverandre noe senere.) Familien min mener at han knapt snakker sunnmørsk lenger, men sammenlignet med hvordan han snakket da jeg traff ham, så var han jo rene østlendeingen da, det er han ikke nå lenger...

[Harriet Vane]

Jeg skifter dialekt som andre skifter skjorte, alt etter hvor jeg er og hvem jeg snakker med. Jeg har alltid hatt hjemmespråk og utespråk, og snakket streit-østnorsk hjemme og veldig distinkt bygdedialekt på skolen. Jeg slår øyeblikkelig om til brei bygdedialekt i telefonen eller i møte med folk som snakker likt. Hjemme snakket vi en blanding av avslepen Hedmarksdialekt med far og bestemor og Oslo-dialekt med mor. Og når morfar kom på besøk øvde han med oss: appelsiiiin, radiaaaator, banaaaan...

I Oslo og Bergen snakker jeg ganske pent, med tynne l'er og sånn. Hvis jeg snakker med sogninger og hardinger og slikt, så slår jeg om til et mer dialektpreget språk, slik at vi er på fellesgrunn.

Det er ikke slik at jeg har "lagt om" slik man måtte i gamle dager når man flyttet til byen, fordi det ikke var "lov" å snakke dialekt, det er bare at et normalt musikalsk menneske tar etter det som man hører rundt seg.

Min tåpelige mor mener forøvrig det er mer høyverdig å legge om fra byspråk til noe mer landlig enn omvendt. Så en Osloborger som negynner å snakke døl er kult, mens en døl som begynner å snakke byspråk er identitetsløs, knotete og utsatt for kulturimperalisme.

[Harriet Vane]

Det kan hende at jeg er særdeles begavet altså, jeg ser ikke bort fra det, men jeg har ALDRI hatt problemer med å skjønne noen noen gang, uansett dialekt. Man skal da være ganske teit og fantasiløs for å ikke skjønne andre dialekter?

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Nå som jeg jobber i barnehage legger jeg over ennå mer av dialekten. Det er verre for barn å få forstå meg enn voksne.

Det er min erfaring også. Jeg jobbet som lærer på en barneskole i et halvt år, og det ødela mye av dialekten min. Hvis jeg sa "dokkor må sitta fint" fikk jeg kjapt tilbake at "vi er barn, ikke dokker" osv. Man blir fort østlending av slikt.

Og i fullt alvor må jeg innrømme at jeg er lei meg for at dialekten er borte, men den er ikke så lett å hente tilbake. Jeg prøver i perioder, men glemmer meg bort. Ettersom hele familien min her er Oslo-folk har jeg dårlig med påminnere også, og jeg har etterhvert mistet troen på at jeg kommer til å finne tilbake til den.

Jeg er en skrekkelig språkhermer. Jeg stjeler dialekter, ord, toneleier, formuleringer og det som verre er språkmessig fra alle hele tiden. (Familien min blir nesten ikke sprø av meg.)
Jeg skifter dialekt flere ganger om dagen også. Det funker bare rett og slett ikke å snakke så bred dialekt som det jeg egentlig gjør om man skal tas seriøst i en del settinger.

Jeg skifter også stemmeleie enormt fra ganske lyst når jeg snakker med ungene, til nesten baryton når jeg skal ha gjennomslag for noe på jobben. Et typisk tegn på at jeg er komfortabel med noen er når jeg snakker annerledes enn dem - uten å gå i retning av riksmål. De som har hørt min sanne dialekt kan føle seg elsket. Med mindre de lyder som meg da.