Misjonering til alle mulige tider, jeg blir så provosert!

[Sonja Sockersöt]

...

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Autofil, her.

Men jeg hører aldri at han lastes for de gangene det ikke går bra?

Har du virkelig ikke hørt det? Jeg synes egentlig jeg hører mer av den sorten.

[Inagh]

Hadde det ikke gått bra, så hadde det vært han sin tid til å vandre nå, vet du. Herrens vei er uransakelig.

Er det ikke noe slik?

[Kitty Bastard]

Da jeg var ung, dum og latet som om jeg var pinsevenn for å tekkes en kravstor kjæreste (åh, så stolt jeg er av den perioden av mitt liv ) så var det ofte slik at når noe skjedde, noe gikk bra eller at noen fikk det de ville ha, så var det prise herren, Jesus er med oss og klare beviser for at bønn fungerer.
Når det gikk dårlig så var det bare sånn det var, herrens veier er uransakelige. Man hadde ikke prøvd hardt nok, bedt feil, ikke levd et godt nok liv, også videre. Stort sett snakket man ikke om det, man bare skled over til neste bønn og neste hallelujamoment.
Misjonering og vitning var det nok av, også på den måte du beskriver. Når noen overlevde "mirakuløst" eller noe like spetakulært skjedde så var det noen kjapt på plass for å fortelle at det var Jesus veier, og han ble takket over en lav sko.

[Carrera]

Ok, nå ble jeg overrasket her, for her gikk jeg inn på denne tråden for å se hvorfor i all verden du ble så provosert over misjonærstilling til alle døgnets tider...



Men jo, mange har en tendens til å dra troen sin inn i alle mulige sammenhenger. Og jeg har da også hørt forklaringen i tilfeller hvor det ikke gikk så bra... Da er det gjerne Gud som kalte vedkommende hjem til seg, for han trengte vedkommende der, og vedkommende hadde gjort sin jobb her på jorden.

Det finnes en god forklaring på det meste vettu...

Dette minner meg forresten om min gode gamle farmor. Hun var dypt religiøs, og levde og åndet for sin tro. Hun var ikke den som prøvde å overføre dette så mye til de rundt henne, men vi fikk gjerne et bibelsitat i ny og ne, og noen gode ord på veien.

Første gangen jeg hadde med meg han som nå er min mann ned til henne, så skulle vi kjøre Trollstigen og Geiranger på vei hjem, og for farmor så var Trollstigen det mest traumatiske av en vei hun kunne se for seg. Hun hadde vel reist der en gang i sitt nesten 100 årige liv da, og den gang så var det vel nesten for godt å kalle veien en krøttersti.

Men hun forsto at vi hadde seriøse planer om å dra den veien, så hun protesterte ikke, men da vi satte oss i bilen for å dra, så kom hun bort til oss og tok avskjed. Hun ba oss ta det med ro på turen, og så måtte vi huske på at Gud ville hjelpe oss på veien ned Trollstigen. Han ville holde en hånd på rattet for oss.

Vi hadde vel knapt fått bilen i bevegelse før mannen min kikker på meg og sier "jaja, da kan jo vi *sensurert* mens vi kjører ned der da, for vi har jo en til å styre bilen...

[Hilda]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Ok, nå ble jeg overrasket her, for her gikk jeg inn på denne tråden for å se hvorfor i all verden du ble så provosert over misjonærstilling til alle døgnets tider...

Jeg osgå, jeg var sikker på det var om misjonærstilling.

[Hilda]

Jeg blir også utrolig provesert av folk som skal dytte troen sin ned i halsen min;så det er like før jeg sier det samme som de.
Jeg er overhode ikke religiøs, og ikke familien min heller.

Men min kjæres familie er det litt. Besteforeldrene var misjonærer. Der har jeg alltid holdt munnen lukket og bare nikket.
Jeg respekter at folk har forskjellig tro, tro hva du vil,bare ikke tro at jeg skal tro det


Gud har gjort det sånn at, og gud har en mening med det,vi må be til gud om at ditt å datt.
Jeg skjønner ikke helt det. Jesus elsker alle. Men likavell må man be om tilgivelse for at man lever.
Jeg har foreks mest lyst å si"For nø vrøvvel, tror dere på dette? Lærer dere barn dette? er det mulig" Men jeg har bullshit sperre heldigvis.
For de kan jo likegodt si det samme til meg "hvorfor tror ikke du?"

Det er en uendelig diskusjon.
Jeg tror på noe, men bibelen,gud,himmel. nei. Ikke det.

[Inka]

Jeg lurer også litt av og til på hvorfor folk som har funnet "hemmeligheten" eller "det", ikke bare kan holde hemmelighetene sine for seg selv i stedet for å nytte hver eneste sjanse til å stuffe det inn overalt.

Hvilket for øvrig minner meg om da en bekjent hadde skrevet en bok og fått den utgitt på et mindre forlag. Han brukte da altså all sin ledige til å mase og etterhvert regelrett presse alle bekjente rundt seg til å takke ja til å motta denne boka i posten.
Jeg har i ettertid lenge lurt på om det ikke finnes skamvett i folk som etter at jeg har sagt "Ja, så send meg den jævla boka, da", faktig går hen og gjør det.