"Kresne" unger og usunn mat

[Azi]

Miamor god klem til deg! Fikk skikkelig vondt av deg nå.

[Gaia]

Maimor - jeg tror du setter fingeren på noe utrolig viktig i historien du forteller. Jeg tror et av poengene med å ikke presse barn til å spise mat de ikke liker er at det er lettere å få et sunt forhold til mat hvis det ikke fokuseres så voldsomt på mat og spising hele tiden.

Jeg har selv en kresen sønn, som heldigvis spise noe, sånn at jeg slipper å bekymre meg for at han ikke får i seg tilstrekkelig mat. Vi forsøker å gjøre spisestundene til en trivelig samlingsstund. Han får lov til å spise det han vil ha av maten, og han tvinges ikke til å smake på mat han ikke vil smake på. Men han får ikke servert noe annet enn det vi har til middag, og får ikke lov til å fylle på med annen mat mellom måltidene. Jeg syns det har bedret appetitten hans betraktelig. Jeg forsøker også å servere spennende og variert mat, samtidig som jeg lar en del av favorittrettene hans være gjengangere.

Dessuten syns jeg det er en stor forskjell på å ha barn som "bare" er kresne, men likevel får i seg nok mat i løpet av en dag, og barn som er småspiste, spisevegrere eller allergikere. De som bare er kresne kan man stille strengere krav til enn de barna som faktisk har spesielle behov. Snupp får ikke pannekaker til middag hver dag, selv om han gjerne skulle hatt det, da det ikke er nødvendig for oss å servere pannekaker hver dag for at han skal få i seg nok mat.

Jeg må forresten legge til at Snupp er typen som er villig til å smake en gang. Hvis han ikke liker det så spytter han ut igjen. Og så nekter han å smake neste gang. Det er dessuten helt bingo hva han liker, han spiser f.eks. cherrytomater og tomatsuppe, men liker ikke vasne, smaksløse tomater. HAn spiser gjerne mengder med sylteagurk, men liker ikke vanlig agurk osv.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Azi og Polyanna: Da er det snakk om semikresne barn igjen.

Absolutt! Jeg har ikke veldig kresne barn, men svarte bare på spørsmålet om "hvordan man får dem til å smake".

Opprinnelig lagt inn av kiki, her.

Han har litt store mandler, men ikke noe voldsomt. Han er vel en som brekker seg lett tenker jeg.

Bare vær litt på vakt med det med mandlene. Niesen min fikk også beskjed om at de bare var "litt store". Utallige infeksjonsrunder og et helt ødelagt forhold til mat senere så ble de endelig operert. De er altfor restriktive med mandeloperasjoner, spør du meg!


Jeg tror forresten helt sikkert det er mange som gjør en del "feil" på dette temaet. Jeg vet at min bror og svigerinne håndterte niesen min sin småspisthet aldeles galt. Både ved det jeg har sett selv, samt at svigerinnen min selv sier at hun skulle ønske hun hadde visst mer om hvordan hun skulle takle det da hun stod oppi det. Jeg tror det er et felt der det er utrolig lett å bomme, fordi
- mange vet rett og slett for lite om mat og kosthold. Svigerinnen min tenkte for eksempel ikke over at fri tilgang til kjeks og "Kjeft"-saft ville gi dårligere matlyst til middag, eller at det slett ikke var det samma hva de spiste, bare de spiste
- vi har utrolig sterke instinkter på å få i ungene mat. Det er liksom hovedoppgaven vår, det. Ved siden av å beskytte dem mot ville dyr... Det krever utrolig viljestyrke å puste med magen når barna går gjennom spisevegringperioder, slik at man ikke utvikler et "måltider er en maktkamp"-dynamikk man aldri blir kvitt!
- Mange av oss har ballast fra en gæren generasjon før oss. Med mattvang, "flinkhet" rundt spising, eller at mat egentlig er en fiende.

Så jeg syns det burde vært mye mer hjelp å få rundt dette temaet. Jeg syns det er helt koko at man har hjelp fra helsestasjonen omtrent ukentlig det første året man har barn (da det tross alt er lettest!), og så, når trøbbelet starter, med trass, matproblematikk, sosiale ting, språk, etc., da er man helt alene, plutselig.

[Azi]

Du er inne på noe der ja. SYnes det var mye letre når dem va baby, ennd a dem ble større. Skullle hatt bedre oøpfølging heller ikke baer de føreste 12 månede.

[Polyanna]

Begynt på rødvinen, Azi?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Azi, her.

Du er inne på noe der ja. SYnes det var mye letre når dem va baby, ennd a dem ble større. Skullle hatt bedre oøpfølging heller ikke baer de føreste 12 månede.

Haha Azi da.

[kie]

Jeg har aldri hatt spesielt kresne barn. Joda, jeg har en som ikke liker mye og som misliker at maten blandes etc. Men han spiser greit allikevel og gode råd har funket greit til en viss grad.

Jeg prøver allikevel å ha en viss ydmykhet for at mange ikke er som han og at det faktisk finnes familier hvor man har prøvd alle de "gode rådene" og at all innblanding etterhvert blir et problem.

Jeg synes eieren av denne bloggen beskriver hvordan det kan være å være foreldre og mottakere av alle andres meninger, synsinger og gode råd kan oppleves.

[kris]

Etter å ha lest denne tråden, skjønner jeg at mine bekymringer og frustrasjoner med MK og hans kresenhet er bare peanøtter og blåbær.

Jeg var veldig bevisst på og opptatt av å la MK smake på veldig mye variert mat da han var liten. Og det gikk ned på høykant; oliven, fetaost, indisk mat, meksikansk mat, salat, grønnsaker - han spiste alt jeg plasserte på bordet foran ham. Men så skjedde det en dramatisk endring da han ble litt større (husker ikke helt hvor gammel han var, men tror det var i 2-3-årsalderen). Etter hvert fikk jeg en gutt i huset som IKKE likte, IKKE ville ha, IKKE ville smake - og jeg stod der lett forundret og lurte på hva i all verden som hadde skjedd.

MK ville ikke spise andre grønnsaker enn gulrot. Jeg la alltid en liten bit av hver grønnsak vi hadde til middag på tallerkenen hans, og sa at han måtte smake - men det skjedde aldri at han spiste mer enn den "tvangsbiten". Han ville ikke røre mat med saus på, eller som var blandet sammen som i lapskaus, gryter el.l. Hadde han fått bestemme, hadde han antakelig kun spist pasta med ketchup, risgrøt, pannekaker, pommes frites og pizza med ost... Og han har forresten en greie med at han spiser opp én matsort før han begynner på neste; han begynner for eksempel med å spise opp fiskekakene, så spiser han de revne gulerøttene, og til slutt vurderer han kanskje å smake litt på potetmosen. Det nytter ikke å foreslå å smake på noe sammen - da kunne jeg like gjerne greiet ut om tredjegradslikninger, tror jeg. Mat skal IKKE blandes!

Han har kompensert med å være veldig glad i frukt, brødmat og andre (grove) kornprodukter, så jeg har heldigvis aldri vært redd for at han får i seg for lite mat. Men jeg har vært mer bekymret for variasjon og om han har fått nok av en del viktige næringsstoffer. Derfor har jeg gitt ham en del kosttilskudd.

Heldigvis har det endelig begynt å snu litegrann, virker det som. Nå kan han komme og betro meg at han har begynt å like agurk etter å ha vært på ferie med storebror og noen kamerater av ham som spiser mye av det, eller at han har smakt på tomatsuppe på SFO og likte det. I hans tilfelle tror jeg det har en veldig positiv effekt å spise sammen med andre barn og se hva de liker. Det er jo ikke sikkert at de andre barna har så veldig stort "matrepertoar" heller, men noen av dem liker kanskje noe annet enn MK, og da får han inspirasjon til å prøve, han også. Og den inspirasjonskilden er tydeligvis mye mer effektiv enn å se på hva jeg spiser; han har jo på en måte bare gitt opp meg som bestandig sitter og spiser alt mulig som i hans øyne er uspiselig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes eieren av denne bloggen beskriver hvordan det kan være å være foreldre og mottakere av alle andres meninger, synsinger og gode råd kan oppleves.

Åh, spot on!

[Azi]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Begynt på rødvinen, Azi?

Ikke smart å drikke på tom mage nei!

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Åh, spot on!

Den bloggen beskrev det godt, hvordan det er å ha en som spisevegrer, men foreldrene prøver så godt de kan, på en fornuftig måte. Men at de bekymrer seg veldig er veldig forståelig, og at noen blir desperate innimellom og gjør noe som foreldre med normalspisende unger synes er helt forkastelig er ikke rart.
Som en sånn unge selv, så kan jeg også si at jeg er omtrent altspisende og mer enn nok-spisende som voksen.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes eieren av denne bloggen beskriver hvordan det kan være å være foreldre og mottakere av alle andres meninger, synsinger og gode råd kan oppleves.

Den tok ting veldig på kornet ja.

[Azi]

Bra skrevet Hattifnatten.

[kiki]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Bare vær litt på vakt med det med mandlene. Niesen min fikk også beskjed om at de bare var "litt store". Utallige infeksjonsrunder og et helt ødelagt forhold til mat senere så ble de endelig operert. De er altfor restriktive med mandeloperasjoner, spør du meg!

Legen på helsestasjonen sa de ikke var store, fastlegen sa de var litt store og ØNH-spesialist sa de var litt store, men ikke slik at det skulle ha betydning. De opererer uansett ikke før han er 2,5 år. (er nå 16 mnd)

Men vi følger med ja, og jeg mener mandlene kan være litt av årsaken til at han ikke klarer klumper i maten, at han sover elendig og at han er syk nærmest konstant. Han har og kronisk mellomørebetennelse, som ØNH- legen var årsaken til infeksjonene og søvnproblemene. Så vi får se når vi får bukt på den betennelsen. (går på antibiotika nå, hvis den ikke hjelper blir det dren)

[Azi]

Rart med det med mandlene. Gutten min som er kresen på mat. Han har også store mandler. Fastlegen og helsesøter mener det er bare litt store. Men hallo det er jo bare kun plass til den lille tappen bak. Ellers er dem dekket helt. Hvor store skal det egentlig bli før det blir stort?

Vi skal til sykehuset nå på mandag. Er redd at dem skal sende oss hjem med bare at det er bare "litt" stort.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg har lest i denne bloggen og jeg kjenner meg igjen. Likevel synes jeg ikke det er riktig å aldri kunne mene noe om noe fordi "det kan jo ligge årsaker og slit bak". Denne bloggen er skrevet av foreldre som er bevisste og som har tatt tak i problemet. Det samme gjelder mye av det som er skrevet i denne tråden. Samtidig tror jeg det å komme med meninger, synsinger og gode råd kan være på sin plass. Dersom ikke jeg hadde lest synsinger og gode råd på nett og fått det fra offentlig hold+ fra bekjente er det god sjans for at jeg hadde havna i samme "fella" som jeg mener mine foreldre var i i forhold til barn og kosthold. De var preget av den gamle "flink til å spise-kulturen", "premiere med godteri-kulturen" osv. Det som er trist er at det er de som er flinke og som tar tak i problemer som tar ting ille opp. Disse burde jo i stedet ha god samvittighet fordi de faktisk tenker over at kosthold er viktig.

Jeg kjenner selv hvordan jeg nesten tilter når folk snakker om total sukkerfrihet og snakker om hvor flotte alternativer det finnes i morsomt oppskårne fruktfat, nøtteblandinger osv. Hos oss er det ikke et alternativ og vi velger derfor å gi barna sukker til bursdager og til lørsdagsgodt. En kopp nøtteblanding kan vi ikke gi. Jeg vet at de gode rådene som kommer ikke er myntet på slike som oss, likevel kan det kjennes vanskelig.
Det betyr ikke at jeg synes alle slike råd blir feil å komme med. Jeg tror en del mennesker får tankeprosesser i gang av å lese hvordan ting kan løses hos andre, og kanskje er noen av dem som leser dette mennesker som absolutt har mulighet til å gjøre noe med vanene sine. Jeg har i alle fall lært masse av å lese gode råd på nett, selv om jeg i perioder kan frustrere meg over "bedrevitere".

Jeg synes det er synd dersom det skal være helt tabu å komme med råd bare fordi noen flinke mennesker tar det ille opp (uten grunn).

Jeg er enig i mye av det du skriver, men samtidig er det stor forskjell på gode råd og hodeløs kritikk og snurp på nesa.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er sant, men på slike sårbare tema er det også lett å ta alt i verste mening selv om det ikke er ment sånn. Den der "kaller du meg dårlig mor?" er jo velkjent og jeg kjenner at det er lett å havne der hvis det er tema jeg er sårbar i forhold til.

Joda, det er en fin linje, det å ikke bli for sår og lettfornærmet.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Joda, det er en fin linje, det å ikke bli for sår og lettfornærmet.

Det er også en veldig fin linje å ikke fornærme heller. Jeg mener det ligger på begges sider.

Det er ekstra sårt når folk skal komme med velmenende råd når man har prøvd alt. *Alle* tror man ikke har hørt deres geniale råd før, og siden det funket på deres eget barn så er det fasiten for alle barn. Det verste er at mange tenker selv etter at man har forklart hvorfor man gjør som man gjør, at man sikkert ikke har gjort det riktig allikevel, fordi f. eks. barnet spiser bedre når de er på besøk.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

I bilstoltråder på nett ser man dette stadig vekk. Noen snur bilstolen før barnet er fire år fordi barnet spyr konstant. De reagerer veldig på innlegg om at det er absolutt tryggest for barnet å sitte bakovervendt. Noen snur bilstolen fordi "ungen synes det er så koselig å se framover" og trenger kanskje en vekker. Den første kan ha hørt det mange ganger og er dypt fortvilet over å få høre slike ting som de allerede vet så inderlig godt, men ikke ser råd for å gjøre noe med. Andre kan få en aha-opplevelse og vurdere valget sitt omigjen.

Nettopp. De som har prøvd alt før de gir barnet sitt pølser elle snur bilstolen vil aldri føle at valget de har tatt er godt nok, fordi alle har en mening om det. Hele tiden. Og man "vet" at folk tenker i sitt stille sinn at man ikke har prøvd godt nok.

For eksempel dine barn, som ikke tåler nøtter og frukt, du reagerer når folk kommer med alternativer som ikke funker for deg, selv om du har faktisk en medisinsk forklaring på hvorfor det ikke går. Tenk hvordan det er for dem som ikke har den medisinske forklaringen, men "bare" et kresent barn. Og alle skal komme med innspill, årsaker og tolkning av dine foreldreemner.

Da er det veldig let å føle seg som en dårlig mor. Man tenker "Har jeg egentlig prøvd alt? Kan jeg presse ham litt mer? Kan han gå uten å spise litt lengre?" Og det er slitsomt når man føler at det ikke er alternativer.

[Skremmern]

Jeg vet ikke helt. Det kommer jo veldig an på måten man overleverer rådene på. Er man litt blærete og ovenpå av typen det-er-jo-bare-å ... skjønner jeg at folk blir oppgitte, men ymter man forsiktig frempå med et dere-har-sikkert-forsøkt-alt-men-hva-med ... evt. anbefaler en bok om tema, bør det være greit, synes jeg.