Velferdsstatens høst?

Er den her?
Jeg har vel aldri lagt skjul på at jeg innehar en viss skepsis mot de skyhøye syketallene generelt og kanskje mot diagnoser av typen "utbrenthet" spesielt. Da jeg støtte på boken "Utbrent" på bibiloteket her om dagen, måtte jeg nesten bla litt i den for å se om jeg ble noe klokere. Der sto jo heller ikke så mye som jeg ikke visste fra før (krysspress; jobb/familie, høye krav, dårlig ledelse osv.) Likevel var det et avsnitt i boken som virkelig satte ord på det jeg føler veldig på når vi diskuterer slike ting. Siterer her:

Misnøyesamfunnet

Egentlig burde folk fryde seg i Norge, synge hymner til historien og Gerhardsen og skjebnen og Nordsjøen som har gitt oss muligheter til et liv som få andre på kloden. Vi lever på sølvfat i verden. Likevel klager vi. I stedet for å nyte alt det som er bra, sutrer vi over det som ikke er særdeles bra. Vi er blitt et bortskjemt folk som har glemt å glede oss over det vi har. Vi trodde velferdsstaten sådde lykke og samhold. I velferdsstatens høst opplever vi misnøye og egoisme. Vi klager oss til sure liv, kunstig nød og tidlig død. Vi er blitt så redde for å gå glipp av noe. Vi er mer opptatt av å forfølge rettigheter og krav enn å vise sjenerøsitet og innsats. Politikerne betjener misnøyefolket som ivrige tjenere. De svermer rundt bordene, lytter til klagene og spør elskverdig: Skal det være noe mer? Jeg lengter etter et modig politisk lederskap som kan oppdra oss. Vi trenger å høre at vi er bortskjemte, at vi ikke minst i et globalt perspektiv bør skamme oss dypt over vår ubegrunnde misnøye, at vi og landet og verden ville fått det mye bedre om vi skiftet holdning og handling fra klage til takknemlighet, fra krav til innsats, fra surhet til begeistring, fra jeg til vi.

Bra skrevet, men sikkert gammelt nytt for de fleste? Vi vet at vi har det bedre enn de fleste i verden, det trenger vi ikke diskutere en gang. Det jeg lurer på, og som jeg kunne tenke meg å diskutere, er om denne misnøyen og "meg selv nærmest"- tankegangen faktisk gjør det helt umulig å gjøre noe særlig med de globale problemene vi står overfor. Jeg tror nok de fleste tenker at "man klarer jo å ha to tanker i hodet på en gang. Det må da gå an å kjeme for en god skole og en OK sykelønnsordning i Norge samtidig som man er opptatt av kampen mot fattigdom i den 3.verden." Jeg er ikke så sikker på om det faktisk er mulig. Det ser nemlig ikke slik ut. Så lenge vi syter og klager, og politikerne er avhengige av våre stemmer for å slippe til makten, er det ikke til å komme forbi at det som er våre kampsaker, også blir deres kampsaker. Visst blir det litt tid og penger til overs for de i mindre heldige deler av verden også, men 80% av de politiske ressursene (minst) går jo med til å løse mer eller mindre luksuspregede problemer her i Norge. Jeg synes faktisk at vi for lenge siden har kommet dithen at ordet velferdsstat ikke lenger bare har en positiv klang, og jeg mener at drømmen om den ultimate velferdsstat, der alle får tilfredsstilt alle sine behov, fungerer som en effektiv sperre mot at Norge (og andre land vi liker å sammenligne oss med) ikke klarer å få gjort så fryktelig mye med de virkelig tragiske og alvorlige problemene i verden.
Hva tenker dere?
Er vi kommet inn i "velferdsstatens høst?"
Er det mulig å ha to tanker i hodet på en gang?
Er vi villige til å fire på kravene og skifte fokus for at folk vi ikke engang kjenner (!) skal få det bedre?
Jeg bare spør....

Må vel kanskje linke til boka?

Jeg flyttet denne til Generell diskusjon siden du skriver at du ønsker å diskutere dette.

Veronal skrev:

Jeg flyttet denne til Generell diskusjon siden du skriver at du ønsker å diskutere dette.

Sikkert lurt. Jeg ønsket vel egentlig ikke å "skravle" litt om det.

Store og viktige spørsmål du tar opp rine ... kunne ønske jeg hadde mer tid til å reflektere, men noen tanker jeg gjør meg

- ja, jeg tror det må gå an å ha to tanker i hode på en gang. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt engasjement - alt henger sammen i vår globaliserte verden
- Mye vil ha mer, er vi villige til å fire på kravene for å få til en grønnere og mer rettferdig verden? Tja, mange tror og mener de gjør det men i det store bilde så er det overhode nesten ingenting selv om man lar seg lure til å tro det. Det hjelper så lite å gjøre disse små "piss in the ocean" dagligdagse tingene så lenge man forventer den levestandarden vi har i vesten (antall kvadratmeter per person i bolig, reiser, levesett generellt med vanvittig høyt forbruk). Jeg tror svært få er villig til å ofre noe som helst av denne luksusen vi tar for gitt i vår del av verden
- Syte klage / vi blir syke av å ha det så godt. Tror det var på politisk kvarter i dag at det ble diskutert Høyres alternative budsjett som ble lagt frem i dag. Trygde og sykelønnsordningene her til lands er nå så høye at alt ekstra som blir brukt av oljefondet per år kun brukes til dette formålet (å dekke økningen). Høyre mener drastiske tiltak må settes i verk for å få ned tallene. Det er jo absurd hvor mye høyere fraværet er her til lands en bare i våre naboland som vi kan sammenlikne oss med ... så hva er galt? Hvorfor er så mange "friske" folk i 30 årene sykemeldt i Norge men ikke i Sverige og Danmark? Her er jeg ikke ute etter personlige historier eller "bråk" men diskusjon på generellt grunnlag. Fakta er at velferdsstaten, slik den er per dags dato, ikke er bærekrafig så lenge til og det er jammen meg noe for vår generasjon å ta inn over seg.

Uten at jeg har tid til å forklare det så tror jeg man fint kan bli "syk" av å ha det veldig godt også. Om man bor i et land der første bekymring når man våkner er hvordan man skal få skaffet mat til barna sine den dagen eller om man bor i Norge, og har helt andre typer bekymringer er egentlig et fett, det berører den personen, i den settingen vedkommende lever, på omtrent samme måte. Men at samfunnet sykliggjør mennsker på en uheldig måte er jo bare trist, og terskelen for å gjøre det er ikke så høy i dag.

Rotete men noen tanker, håper det blir en god diskusjon ut av dette og at folk ikke baserer "sannheten" bare på personlige eksempler ..

Høst og høst, jeg vet ikke.

Men det er bare et spørsmål om tid før vi ikke lenger har råd til en ekstremt luksuriøs sykelønnsordning, for ikke å snakke om pensjonene.

Det blir ungene våre som må ta støyten. De blir opprratt til dorge og late curlingbarn og vil på kort tid måtte snu seg rundt og bli beintøffe spurtere. Det blir hardt.

Lisa skrev:

Uten at jeg har tid til å forklare det så tror jeg man fint kan bli "syk" av å ha det veldig godt også. Om man bor i et land der første bekymring når man våkner er hvordan man skal få skaffet mat til barna sine den dagen eller om man bor i Norge, og har helt andre typer bekymringer er egentlig et fett, det berører den personen, i den settingen vedkommende lever, på omtrent samme måte. Men at samfunnet sykliggjør mennsker på en uheldig måte er jo bare trist, og terskelen for å gjøre det er ikke så høy i dag.

Rotete men noen tanker, håper det blir en god diskusjon ut av dette og at folk ikke baserer "sannheten" bare på personlige eksempler ..

Håper også at folk diskuterer på generelt grunnlag. Er ellers veldig enig med det du sier.

Polyanna: Enig med at barna våre nok må ta støyten, men de kommer nok til å klare seg de også. En del av poenget var også at mange andre enn "våre" barn allerede tar støyten, og har gjort det i veldig mange år. Er det bare våre egne barn som er grunnen til at vi bør snu, eller kan vi også se det i et større perspektiv?

Nei, jeg tror faktisk ikke det.
At vi kommer til å greie å begrense forbruk og selv sette vår egen velbefinnende til side for å låse globale problemer.
Så ja, jeg tror velferdssamfunnet, tuftet på likhet, står for fall.
Vi vil fortsatt ha velferd for de ressurssterke og kjøpekraftige, men for de svakere i samfunnet vil fremtiden bli tøff.

Tror jeg.

Det du har sitert setter ord på mage ting jeg har hatt i hodet mitt den siste tiden.
Norge har nå "kriser" på alle fronter. Krisen i økonomien som media har brukt så mye tid på; klart det er trist for de som har mistet jobben, men i Norge kan man vel knapt nok kalle dette for en krise. Vi har jo denne velferdsstaten som uansett ordner opp når enkeltindivider har vanskelige perioder.
Så har du denne svineinfluensaen som sikkert kommer til å ta livet av mange av oss. Jeg har sett desperate(?) mennesker som jeg i høyste grad trodde var oppegående lyve og klore seg fremover i vaksinekøen for å berge eget liv mens syke unger og eldre måtte vente til neste dose ankom kommunen. For ikke å snakke om de tusener av mennesker som dør rundt om i verden når de taper kampen mot langt mer alvorlige sykdommer.
Mine relativt normalt/høyt lønnede kollegaer kjefter opp ansatte på lønningskontoret når lønnen eller kjøregodtgjørelsen ikke kommer på konto til rett tid.

Jeg forsøker ikke å ansvarsfraskrive meg noe i dette innlegget, jeg er nok sikkert like egoistisk på mange områder i livet.
Men ... Jeg aner ikke om velferdsstaten har sett sin høst, men jeg tror ikke vi egoistiske og navlebeskuende nordmenn har noe som helst mulighet til å bidra til noen endring før vi har tatt en skikkelig opprydning i våre egne holdninger.

Fusilli skrev:

Jeg aner ikke om velferdsstaten har sett sin høst, men jeg tror ikke vi egoistiske og navlebeskuende nordmenn har noe som helst mulighet til å bidra til noen endring før vi har tatt en skikkelig opprydning i våre egne holdninger.

Så vakkert, og så enkelt kan det sies.

Interessant tema.

Jeg kjenner at jeg er mye på linje med Polyanna. Jeg tror ikke vi har råd til velferdsstaten lenger. Mange av de ordningene vi har i arbeids- og samfunnsliv i dag er bygd opp i en tid hvor det var oppgang og optimisme. Kanskje var det velferdsstatens vår? Så har dette fått fungere en tid, og fra at man i velferdsstatens vår var glad for de godene man fikk, så begynte man å ta dem for gitt.

I velferdsstatens vår fikk folk noe de ikke hadde hatt før. Og de visste at det ikke var noen selvfølge, for de hadde opplevd andre tider. Men etter hvert skiftet fokus fra positivt, og over til rettigheter og KRAV. Fra å være takknemlig for det man får, snus fokus til å være misfornøyd med det man ikke får, og ikke minst granske alt av lovverk for å se om ikke dette er noe man har KRAV på.

Ta for eksempel sykelønnsordningen. For en som er kronisk syk, eller har et kronisk sykt barn, er dette gull verdt. Det å vite at du har økonomisk trygghet selv om du selv eller barnet ditt blir sykt, det er viktig, og det er bra. Men det er en del som utnytter ordningen også. Sykefraværstallene og utviklingen her til lands vitner om det.

Jeg husker min første jobb etter endt utdanning, da var ikke IA-avtalen kommet ennå, og vi hadde egenmelding inntil 3 dager i strekk, inntil 4 egenmeldinger pr. år. "En tredagers" var et begrep. Noen kunne sitte og regne på det og fortelle at "nå har jeg en tredagers til gode" og lignende.

Da IA-avtalen kom og vi fikk utvidet til 8 dager i strekk, inntil 24 enkeltdager i året, så var jo tanken at man skulle redusere det legemeldte sykefraværet, og redusere belastningen på helsevesenet, gjennom at folk med influensa, vannkopper, omgangssjuke osv kunne ta de dagene de trengte for å bli frisk, uten å gå til lege med ting som legen ikke kan gjøre noe med. Men for mange kom jo disse 24 dagene i tillegg til sykemeldingene.

Og slik som det er i dag så koster det meg ingenting om jeg blir hjemme fra jobben. Dette er selvsagt et godt ideal, men jeg tror ikke samfunnet har råd til det lengre, med det høye sykefraværet som vi ser. Og det ser jo ikke ut til å ta noen ende heller.

Jeg tror derfor bestemt at velferdsstaten er kommet til høst. Nå nærmer det seg vinter. Og vi har ikke råd til å opprettholde det man kjempet fram for tiårs siden. Nå må vi kutte i velferdsordninger, og det vil svi for mange.

Jeg har hørt fra NAV at de er frustrerte fordi de ønsker å opprettholde IA-avtalen, men innser at så lenge sykefraværet fortsetter å øke, så må noe gjøres. Det er ingen som ønsker det, men til slutt må man skyve ansvaret tilbake fra samfunnet og til enkeltindividet.