Har du et "lite" eller "stort" liv, og trives du med å ha det slik?

[daffy]

Teite betegnelser kanskje, men jeg kommer ikke på noe bedre å kalle det uten å farge betegnelsene positivt eller negativt.

Stort liv = stor kontaktflate, møter mange mennesker på jobb/ gjennom hobbyer/ frivillig engasjement, hyppig reiseaktivitet over store geografiske områder, kontakt med utlandet gjennom gjennom jobben/ hobbyer, varierte dager

Lite liv = få (men nære) relasjoner, regelmessig liv, lite på farten

Jeg er litt på stort liv til vanlig, men nå er jeg i permisjon og merker at det er ganske deilig å bare forholde seg til familien og nære venner. Vet ikke hva jeg trives best med egentlig.

[Divine]

Jeg ønsket meg et størst mulig liv da jeg var yngre, og mistrivdes fælt i ungdommen da dette ikke var mulig.

Nå har jeg et lite liv, og føler meg noen gang mentalt som en nittiåring. Jeg vil stort sett bare være hjemme sammen med familien og ha ro og fred.

[bina]

Jeg føler vel at jeg ligger et sted midt i mellom. Middels stort liv, hvis man kan kalle det det. Og det trives jeg godt med.

Det betyr en blanding av få, nære relasjoner og stor kontaktflate. Det ene utelukker jo ikke det andre.

[Susse]

Jeg har nok noe midt i mellom. Har en stor sosial jobb hvor jeg møter mange, mange mennesker hver dag. Er med i lokalpolitikk, FAU og er aktiv i forhold til eldstemanns idrett. Mange venner har jeg ikke, men veldig mange bekjente. Har en liten håndfull som jeg ser på som nære og som er viktige for meg. Jeg reiser ikke så mye, to-tre turer i året, minst en av dem uten barn.
Familien er kjempeviktig for meg, og den er stor, hos oss er vi "nær" familie ut til tremenninger omtrent.
Jeg trives med både stort og lite liv, men merker at det er godt med noen regelmessige, rolige dager av og til ,ikke minst for barnas del.

Livet mitt har blitt uendelig mye større det siste året, og har gått fra et bittelite liv til et mellomstort og ålreit liv. Full jobb, tre barn og frivillig arbeid som gjør at jeg treffer mange mennesker hver eneste dag gir livet mitt mening.

[Kumilla]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Nå har jeg et lite liv, og føler meg noen gang mentalt som en nittiåring. Jeg vil stort sett bare være hjemme sammen med familien og ha ro og fred.

Jeg føler det omtrent sånn
Men innimellom trenger jeg litt mer altså.

[Evita]

Jeg har et lite liv, og trives med det. Kunne gjerne tenkt meg å reise litt mer, men det blir vel kanskje prioritert etterhvert.

[Bluen]

Jeg har nok et typisk "lite" liv, og beveger meg i små sirkler. Nå kjenner jeg for så vidt ganske mange mennesker, men jeg har (eller tar meg) ikke tid til å treffe så mange jevnlig lenger, dessverre.

Etter at jeg fikk barn (hvilket for øvrig er en setning jeg sier og tenker mye oftere enn jeg hadde trodd) kjenner jeg at enhver forstyrrelse av hverdagsrutinene er en liten belastning. De to-tre timene med nettsurfing, skriving, trening og lesing om kvelden etter at barna har lagt seg, er veldig verdifulle nå for tida. Og søvnen! Jeg tenker at det nok gradvis blir en endring i retning av et mer utadvendt liv igjen etter hvert.

[kokosbolle]

Har et lite liv, har stort sett alltid hatt det og jeg trives med det. Får fnatt når jeg føler at jeg ikke får puste i hverdagen fordi det skjer ting hele tiden.

[Che]

Tja - noe midt i mellom? Jeg har et stort og ganske katotisk nettverk - det har roet seg nå sammenlignet fra før.
Men med to barn, videreutdanning og fulltidsjobbing, så blir vel dette livet ganske lite.
Jeg trives - men kunne kanskje tenkt meg hverdagen litt større.

Gubben på sin side har et lite liv - og tanken på et stort er helt utenkelig.

[Mikkeline]

Jeg har et stort liv jobbmessig, og et langt mindre privat.

En stor grad av mitt sosiale behov blir dekket gjennom aktiviteter med jobben. Når man allerede har vært ute og spist 2 ganger den uken med kunder, så planlegger jeg heller hjemmekveld enn restaurant i helgene. Jeg kjenner også behov for ro når man er forventet å være "på" sosialt sett i jobbsammenheng.

Jeg reiser mye med jobben og er mye borte fra familien, så når jeg først er hjemme har den absolutt førsteprioritet.

Privat prøver jeg å prioritere nær kontakt med få fremfor sporadisk kontakt med mange.

[Magnolia]

Godt å lese at det er flere som har et "lite" liv og trives med det. Av og tilkan man få inntrykk av at det er om å gjøre å kjenne flest mulig mennesker, være veldig sosialt aktiv, ha ørtiførti venner og drive med kule hobbyer i fritiden i tillegg. Jeg bruker tiden min til familie og jobb, og litt venneomgang innimellom. Jeg stortrives med å være hjemme med familien, og har ikke så ofte (men av og til ) behov for å lufte vingene.

[Mississippi]

Jeg har et mellomstort liv, tror jeg.
Deler dog ikke alt med alle ...
Skulle av og til ønske at større deler av livet hadde vært nærere, geografisk sett.
Trives altså ikke her jeg bor ...

[Tjorven]

Jeg tror jeg kommer til å like denne tråden. Jeg har alltid trodd at det var viktig for meg å ha et "stort liv". Nå lever vi heller lite. For tiden så prioriterer jeg å trene i tillegg til å være mor for barna mine. Det betyr at jeg lar være å gjøre masse sosiale ting, men det er sånn jeg har valgt å ha det akkurat nå.

Jeg har ikke mange venner som jeg pleier hyppig kontakt med, men facebook gjør at vi holder litt kontakt på jevnlig basis allikevel.

[Pusurkine]

Har et "stort" liv i jobb-sammenheng, mange kontakter over stort geografisk område, høyt tempo, masse nytt å lære hele tiden, god plass til å vokse. Trives med det

Privat har jeg et "lite" liv, nært, sakte og sanselig - og stortrives med det

[Mjau]

Jeg tror nok vi kan betegne livet mitt som et lite liv.
Jeg trodde vel også at jeg ønsket et stort liv da jeg var yngre, men med tiden så har jeg vel kommet fram til at min person kler et mindre liv betraktelig mye bedre.

Jeg liker å ha ro rundt meg, og trives veldig godt i mitt eget og mannens selskap. Vi har heller ikke et stort behov for å reise mye, men trives veldig godt på tur når vi først er ute på farten. Vi har noen få gode og nære venner vi prioriterer, og så har jeg ganske mange perifere venner jeg holder kontakt med over nettet eller telefon.

Siden jeg jobber i barnehage har jeg mange mennesker å forholde meg til, men det er jo veldig lite reising og veldig mye rutiner.
Det er nok slik jeg trives med det egentlig. Rutiner. Er ikke så glad i overasskelser og store forandringer.

[Kirsebær]

Jeg har alltid følt at noe mangler og at livet mitt er feil. Jeg burde ha et større/annerledes liv. At jeg ikke passer inn der jeg er, på et vis. Nå i voksen alder tror jeg den tanken og følelsen er mer en vane enn et reelt savn, men som barn og ungdom var det påtrengende.

Som voksne er man mer i stand til å godta og lande på det livet og den indre uroen man har. Det er selvsagt ikke alltid om å gjør å godta eller lande, men i mitt tilfelle er det nok riktig. Jeg vet ikke hva det er jeg savner og jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg ikke føler at livet mitt er riktig. Det er bare en uhåndterlig følelse som ligger i bunn og som jeg som sagt nå tror er en vane.

Jeg har en jobb som krever litt, men ikke så mye at jeg blir utbrent, der jeg har kontakt med personer i hele landet og 80 "nære" kolleger her i Trondheim. Jjeg har mange mennesker i livet mitt som jeg er glad i, og en god blanding av nære og litt mer perifere venner. Og jeg har alle de "vanlige" tingene på plass, bare så det er sagt.

[Agent Scully]

Morsom betegnelse. Jeg tror jeg har en fot i hver leir. Jeg liker hverken å ha for stort eller for lite liv. Midt i mellom er bra.

[Skilpadda]

Ganske lite. Men jeg liker å ta små ekskursjoner inn i et litt større liv. Litt som å bo i en forstad til en storby, kanskje.

Jeg har et ekstremt lite liv. Jeg har noen få venner som jeg treffer veldig, veldig sjelden.
Men jeg har det godt. Jeg trodde da jeg var ung at dette ville vært døden nær, men det er deilig. Jeg har et stort og rikt liv inni meg jeg.