Rasjonell forklaring, takk

[Inagh]

Jeg er sikker på at det bor Lånere i huset vårt. Lånere, det er noen ertekopper som liker å tøyse med husets beboere, da ved å gjemme ting så godt at det er klin umulig å finne dem.

Men Lånerne er ikke slemme eller ondskapsfulle. Ting blir ikke borte for godt, de har det med å legge hva de har lånt, pent tilbake, når de føler de har hatt dem lenge nok. Aller helst skjer dette når eier av tingen har gitt opp å lete og gått til anskaffelse av erstatningsprodukt.

Det villeste eksempelet på hva slike Lånere kan finne på av spik, er fra dengang Guttungen var et par-tre år. Lånerne må ha vært med i bagasjen, for de hadde tydeligvis fulgt med til bestemor og bestefar en helg.

Guttungen hadde (har forsåvidt ennå) ei koseku. Denne kua har fulgt ham fra han lå i magen, julegave fra bestemor - "til E i magen." Fra Guttungen kom ut, fulgte kua med i tykt og tynt, behørlig navngitt "Mø!"

Vi var altså hos besteforeldrene for helga. Guttungen la seg i senga si en fredag kveld, med Mø i armkroken. Da han våknet lørdag morgen, var Mø sporløst forsvunnet.

Vi endevendte senga. Vi vrengte dynetrekk og putevar, vi lå på magen og nøys hybelkaniner mens vi kikket i krinker og kroker. Mø var vekk, sporløst borte.

Vi utvidet søket, vi lette i andre soverom, i stue, på kjøkken, i kott og i skap. Vi begynte lete ute, på låve, på utedo - oppi utedo. Vi lette i kornåker og bringebærbusker, vi lette i dammen hvor bikkja brukte bade. Mø var og ble borte.

Vi tok for oss fire fettere i tur og orden og kryssforhørte dem. De sverget alle sin uskyld og var like forvirra som resten av oss. Vi skulte stygt på hunden, men han så på oss med uskyldsrene, brune, hundeøyne, og vi trodde både fetterne og dyret. Kua var vekk.

Vi måtte reise hjem uten Mø. Stakkar bestemor var mer plaget av Mømysteriet enn Guttungen, faktisk. De neste ukene lette hun støtt og stadig etter den forbanka kua, men til slutt måtte hun gi opp. Da vi kom på besøk til bestemor og bestefar noen uker seinere, kunne hun presentere Guttungen for kalven til Mø. Ikke helt lik, noe mindre, men myk og god var den nå.

Ikke veldig lenge etter, satt vi i stua og slappet av. Guttungen puslet rundt med sitt. Så kommer han inn til oss, glad og fornøyd, med Mø under armen.

Hvor i all verden fant du den kua!?

Joda... Mø sto på kjøkkenbenken.

Der sto altså kua og blomstret på kjøkkenbenken, sånn helt av seg sjøl. Hu hadde ikke stått der en time tidligere, da vi alle spiste middag. Men nå sto hun der. Lånerne var tydeligvis ferdige med henne, og sendte henne tilbake til rettmessig eier, nå som en kalv var innkjøpt.


Vi hopper litt fram i tid. Nå er Lillemann født, han har faktisk rukket å fylle noen år, og få riktig så mange fine tenner som må pusses. Lillemann har elektrisk tannbørste - en slik fin rød en, med Mikke Mus på, som spiller musikk når det er på tide å bytte pussested på tanngarden.

En kveld, da var denne tannbørsten vekk - borte vekk! Og vi lette. Vi lette på badet, vi lette på soverommet hans, vi tok en runde på vårt soverom, på Guttungens soverom, i stua, på kjøkken - vi snudde og flytta og dytta og gudane må vite hva vi ikke gjorde. Tannbørsten var vekk. Vi ringte avlastningsboligen - den måtte jo være der, da den ikke var hjemme, tannbørsten. Men nei, der var den ikke gjenglemt, beklager så mye.

Ja ja, det ble manuell tannpuss, man har da backup-løsning. Det ble tannpuss på gamlemåten i et par-tre uker, mens vi fremdeles lette etter den elektriske tannbørsten. Borte vekk, var den, og forble den...

Helt til vi ga opp. En tur på Siba, en elektrisk tannbørste, rød og fin med Mikke Mus på, akkurat som den gamle. Tannbørsten lades etter alle kunstens regler, fram mot kvelden og stellet for natta. Det blir leggetid. Lillemann legges på stellebenken sin, hodet legges på den blå puta... Og der, rett ved siden av den blå puta - der står det jaggu rulle meg en rød, elektrisk tannbørste - en sånn fin, med Mikke Mus på, og der står den, jeg skal banne på at den ler av meg, og smiler opp mot den nye, røde, elektriske, forbanna tannbørsten som står til lading i skapet. Jeg kan formelig høre to stk Mikke Mus knegge konspiratorisk. De er nok på lag med Lånerne.

Og så - i dag morges. For noen uker siden kom en av de årvisse regningene på litt for mange tusen penger. Årsavgifta på bilen. Kommer ikke penger inn på konto til Tollvesenet, innen 20. mars, blir de grinete og stjeler skiltet på bilen min, og det vil jeg da ikke ha noe av. Så regninga må betales.

Men, hvor var det nå jeg la den? Sist jeg så den, lå den på kjøkkenbenken. Jo, mannen er enig i det. Nå er den vekk, borte vekk, sporløst vekk. Vi begynner leite. Den står ikke på hylla der vi bruker sette viktige brev, sortert etter dato på hva som må gjøres og huskes. Den ligger ikke sammen med OBOS-bladet og det nye OBOS-kortet, sånn innved veggen.

Kan hende har en av oss flytta regningen bort til pcene, den skal jo tross alt betales? Ernie foretar en sårt nødvendig opprydding i arkivet - les papirhaugen - på sin pcpult. Han finner mye annet av interesse, men nei, ingen årsavgiftregning.

Jeg foretar en liknende manøver i mitt arkiv (kremt) på pcbordet, det som en gang i tiden var mitt, men som egentlig er blitt anektert av en tiårig nerd. Nei, endel betalte regninger, ja, som flyttes over fra papirhaugen (for det er vel strengt tatt det, og ikke et arkiv) og over i boksen for betalte regninge. Vi går gjennom boksen, for sikkerhets skyld, men nei, den har ikke sneket seg inn det heller.

To stk nettbank sitt forfallsregister blir sjekka, men hverken Ernie eller jeg har lagt regninga til forfall og glemt det hele. Årsavgifta er søkk vekk. Dessverre ikke søkk vekk, som i at tolldirektoratet har funnet ut vi skal slippe betale, siden vi er så snille og hyggelige, men borte, som i fysisk forsvunnet.



Ja ja. Man er da ikke tapt bak ei vogn. Internettet er en kjekk oppfinnelse, jeg anbefaler alle å sjekke ut dette. (Ha ha, jeg husker ennå, tilbake i 1990. Internett var nytt og spennende, for de spesielt interesserte. Siden jeg studerte medier og kommunikasjon, ble jeg, og endel medstudenter, invitert opp til kontoret til inspektør, som det så fint het den gang, for å se på det nye, flotte internettet. White House, for alle å se, tenk det! Blir sikkert et fint verktøy med tiden, dette nettet.)

Nuvel, hvor var jeg? Internett, ja, det er en kjekk sak. Et kjapt søk på hva man gjør når man har rota bort regninga på årsavgidten, førte meg til en kjekk nettside, her kan du gnerere nytt kidnummer, hilsen tolletaten.

Nytt kidnummer ble generert, regninga ble knakket inn i nettbanken, Inagh og Ernie pustet lettet ut. Bilen blir ikke avskilta med det første lell. Det blir kveld, det blir natt, vi går og legger oss.

Det blir morgen. Jeg går på kjøkkenet for å mekke havregryn til Guttungen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder spørre lenger - "vil du ha skive eller gryn?" Svaret er alltid det samme. Men jeg skal sverge på at om jeg glemmer spørre og bare putter ei skål med gryn, melk og bringebærsyltetøy foran ham, så er det nettopp denne morgenen han ville ha skive til frokost.

Så jeg spør, og får svar, og jeg gjør meg i stand til å fikse frokost. Og hva ser jeg? Det ligger der, sånn fint på kjøkkenbenken, nesten så det skinner litt i takt med morgensola. Der - sånn i fullt øyensyn, ingen tvil - her ligger jeg! Er det meg du har savna i noen uker, sa du?

Når jeg først har tatt meg bryet med å generere nytt kidnummer og knakke regninga inn i nettbanke - først da finner Lånerne ut at det er på tide å returnere regninga og takke for lånet.

Hva søren kommer det av!?

Rasjonell forklaring mottas med takk - for det er nummeret før jeg faktisk begynner tro på disse lånerne!

[Marit K]

Det er lånere, helt klart.

[gnuri]

Ja, definitivt lånere

ps- vi har også slike

[Meissa]

Har dere lånere dere altså. Vi har nisser, vi. Når jeg leser det du skriver så minner lånerne deres veldig om våre nisser bare at våre nisser forlanger grøt til jul.

De nissene vi har bare roter og låner ting. Jeg skulle egentlig ønske at det kunne flytte inn en sånn Galtvortnisse. Det hadde vært fint.

[Pebbles]

Noldus

[Kula]

Helt klart lånere. Jeg bare venter å finne iPoden min på benken jeg, nå som jeg etter å ha endevendt hele huset har kjøpt meg ny.

Og du skriver så utrolig flott Inagh.

[Taien]

Du skriver altså så fantastisk godt!
Og de lånerne har slektninger som bor i veggene her også. Det er ikke mer enn noen dager siden jeg lette som en gal etter nesesprayen min. (Den står fast på nattbordet, avhengig som jeg er...). Den var søkk borte! Jeg lette på nattbordet, jeg lette oppi senga, jeg krøp på mine bare knær med rompa i været og lette under senga og under nattbordet. Hele soverommet ble endevendt, dyner og puter ristet og røsket i. Nesesprayen var vekk. Jaja, jeg fikk nå bare kjøpe en ny da. Jeg gikk på badet for å stelle meg, og da jeg kom inn på soverommet for å hente klærne mine, hva skuet så mine lyseblå? Et stk nesespray nydelig plassert midt på nattbordet mitt.

Så ingen forklaringer her annet enn at jeg føler meg noe småskrullete innimellom.

[Mex]

Vi har sånne lånere vi også .. og jeg har ingen rasjonell forklaring. Dessverre..

[Hjertensfryd]

Me har dei her og.
Og den tannbørsten beholdt dei i over eit år her. Før mellomste plutselig satt å dilla med den på søndagskvelden inne på badet. Den hadde lagt så fint på golvet bak døra den. Saman med ein hårbørste som har vert vekke i all den tid.

[gullet]

Det er noen sånne her også, Inagh, men akkurat i disse dager har det gått opp for meg at tidens låner har et navn. Han heter W og er tolv år!

Åh ja, den ja, det hadde jeg glemt at jeg har brukt, spist, tatt med meg, puttet under sofaen, lagt i garasjen. Det er bare å velge!


Jeg har aldri hatt sokketroll i vaskemaskinen, og har det ikke nå heller.
Sokketrollet heter også W og er tolv år. Plutselig kom det bare en og en sokk ut av vaskemaskinen, også i skittentøyskurven lå det bare en sokk av hver, ikke en gang tørketrommelen har to like sokker.

Hva har skjedd? Jeg gjør ikke noe annerledes når jeg vasker eller sorterer skittentøy, rutinene er godt innarbeidet hos alle husets beboere.
Uforståelig!
Helt til jeg hentet W, tolv år, hos en venn en kveld. Da han kom hjem hadde han en brun og en blå sokk på seg. Ingen krise, men jeg måtte jo spørre hvorfor.
Han kikket helt uforståelig på meg, kikket på føttene sine og sa, "de var like når jeg tok de på meg!"

Jeg bretter IKKE en brun og en blå sammen. Der er arkivaren i meg helt tydelig.

Sokkene som manglet er aldri kommet tilrette, men jeg har begynt å observere W, tolv år og skjønner hvorfor.

Han er helt ubevisst på de han gjør. Han tenker på noe helt annet enn klær og rutiner.

Noen ganger tenker jeg, helt stille, at jeg skjønner hva min mor mente. Men jeg sier det ikke høyt.

[Raven]

Herlig og veldig lett å kjenne igjen
Loftnisser heter de her, forlanger grøt til jul og fyller på pakkekalenderen i desember

[Isbjørn]

Bra skrevet og jeg kjenner meg igjen, ja. Vi har også lånere. Sist gang hadde jenta mistet nøklene sine. Vi leitet hele rommet hennes, i jakker og skuffer, i gangen. Både jeg og mannen min. Nøklene var søkk vekke og vi ga opp. Så, en dag skulle jeg hente noe på rommet hennes og stod ved siden av et bilde på hylla. Jeg kikket på det og nærmest følte at det ba meg kikke bak seg. Jeg bøyde meg frem, og joda, der lå nøklene.

[Apple]

Du skriver fantastisk! Har noen slike opplevelser selv, og det verste er at mannen tror det er jeg som har forlagt ting og så lagt de tilbake. Det irriterer vettet av meg at han påstår jeg lyver!

Min far hadde en lignende opplevelse med brillene i bilen. Endevendte hele bilen, kunne jo ikke kjøre uten. Gikk så inn på jobben igjen og da han kom ut lå brillene pent i førersetet.

Selv har jeg hatt 5000 Kr i 500- lapper i hånda det ene minuttet, for så å oppdage at jeg ikke har dem lenger. I min egen stue. Det er dog over ett år siden og jeg har ikke funnet dem.

[Luvi]

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Selv har jeg hatt 5000 Kr i 500- lapper i hånda det ene minuttet, for så å oppdage at jeg ikke har dem lenger. I min egen stue. Det er dog over ett år siden og jeg har ikke funnet dem.

5000,- som bare ble borte?

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Luvi, her.

5000,- som bare ble borte?

Ja.

[m^2]

Pappa mistet giftering og gullring da jeg var tenåring husker jeg. Masse oppstandelse og huset på ende. 10 år senere passet jeg huset mens de bodde i utlandet, og kvittet meg med en grusom plante mamma hadde hatt i alle år - oppi en krystallbolle. I røttene under den planten, hva fant jeg der?
Mamma har ploppet en plante oppi den bollen hun, og der har den tydeligvis stått så fint alle de årene...

Jeg pleier å si at ting er ikke borte, de er bare ikke under min kontroll akkurat nå. Hos meg forsvinner ting hele tiden, og det aller aller meste dukker opp igjen av seg selv. Jeg har sluttet å stresse med det, jeg, og bare akseptert det som en del av livet
Akkurat som at alt jeg eier og har av elektronisk utstyr alltid er tomt for strøm uansett hvor mye jeg lader og holder på. Det er bare en Sannhet, og slik det er

[Trulte]

Jeg hadde gledet meg til hver utgave om du hadde vært spaltist. Er du?
Du er fantastisk.
Og ja. Helt klart lånere.

[Luvi]

Ingen tvil, der er det lånere ute og ferdes.

Fantastisk.

[Trixie]

Du skriver så bra.


Og ja, det må være lånere. Pr dags dato leter jeg fremdeles etter en bilnøkkel og en bukse.

[Robyn]

Fornøyelig lesing av noe som helt sikkert oppleves litt frustrerende til tider.