Kalla fakta og gastric bypass

[annemede]

På tv4play.se kan man se en dokumentar om gastric bypass operasjoner, og at flere av pasientene har det tøft etterpå.
Hele 34 % av de som har fått gjort gastric bypass har hatt behov for psykologhjelp, sammenlignet med 15 % av de som har fått gjort annen mageoperasjoner.
Den ene pasienten ville aller helst ha operasjonen ugjort.

Det er også forskjell på "oppfølgingen" etterpå, noen får gjort bukplastikk og annet i etterkant, andre får det ikke, og er minst like misfornøyd etter operasjonen som før, bare nå er det overskuddshud som er problemet og ikke overvekt.


Ett av problemene som blir belyst er at det som i kirurgens statistikker ser ut som en vellykket operasjon, pga pasienten gikk ned i vekt, mens pasienten mener at livet er helt ødelagt.

Er det dårlig informasjon i forkant som gjør at pasienter tror at livet blir bra bare man blir tynn?

[Pelen]

Nå synser jeg her uten å ha sett programmet. Kan det ikke ha noe å gjøre med at mange har hatt psykiske problem før de opererte seg? Dvs at det er en større andel pasienter i denne gruppen som har psykiske problem (som yttrer seg som spiseproblemer) enn ved andre typer operasjoner.

[Blåbær]

Opprinnelig lagt inn av Pelen, her.

Nå synser jeg her uten å ha sett programmet. Kan det ikke ha noe å gjøre med at mange har hatt psykiske problem før de opererte seg? Dvs at det er en større andel pasienter i denne gruppen som har psykiske problem (som yttrer seg som spiseproblemer) enn i andre typer operasjoner.

Akkuratt samme tankene sitter jeg med.

[Retz]

Opprinnelig lagt inn av Pelen, her.

Nå synser jeg her uten å ha sett programmet. Kan det ikke ha noe å gjøre med at mange har hatt psykiske problem før de opererte seg? Dvs at det er en større andel pasienter i denne gruppen som har psykiske problem (som yttrer seg som spiseproblemer) enn ved andre typer operasjoner.

I en studie av 141 pasienter hadde nesten halvparten en psykisk lidelse.

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/...edmeoperert-a/

[annemede]

Selvfølgelig er det en muligjet.
det ble i 2010 gjort 7200 slike operasjoner i Sverige, og tallet er stadig økende. Jeg vil anta at forholdene er ganske like i Norge som i Sverige, er det da silingen i forkant av operasjonene som er for dårlig? At færre burde fått tilbud om operasjon?

[Blåbær]

De jeg kjenner som har tatt denne oprasjonen har undersøkt dette opp og ned selv da. Godt mulig informasjonen er for dårlig hvis en kun baserer seg på den info man får fra de som utfører oprasjonen ja.

Poenget med denne dokumentarer er kanskje at dette ikke er en totalt uproblematisk oprasjon som løser alt, og det budskapet er jeg enig i.

I Norge er det såvidt jeg skjønner veldig få som får denne operasjonen dekket av det offentlige. De som får det må gjennom et lengre program på forhånd og får etter hva jeg forstår en ganske voldsom oppfølging.

Dette er det imidlertid evig lang ventetid på, så majoriteten av de som opereres i Norge opererer seg privat. Der får man en ganske liten pakke. Fra de tar kontakt første gang til de er ferdig opererte tar det kanskje bare noen få dager. Det sier seg selv at hodet ikke uten videre lar seg omstille på så kort tid. Noen er godt forberedt på egenhånd, andre later til å kaste seg litt mer impulsivt ut i det. Jeg tror vel suksessraten i etterkant avhenger blytungt av i hvilken grad pasientene har fått gjort noe med det som gjør at de har spiseforstyrrelser eller ikke.

[polarjenta]

Jeg har venninner som har tatt denne operasjonen, og det som går igjen er manglende oppfølging på det psykiske plan. For noen er det ikke noe problem, mens det for andre faktisk blir et stort problem.

Jeg skulle ønske at før man fikk en slik operasjon så var gjort noe med evt spiseforstyrrelser, jeg tenker iallefall at det hjelper lite med en operasjon dersom hodet ikke henger med.

I forhold til offentlig og privat, så tror jeg det varierer veldig i forhold til oppfølging før og etter. Ei venninne av meg fikk den dekket offentlig, men siden sykehuset ikke klarte å oppfylle ventelistegarantien ble hun sendt til Aleris, og dermed følge hun deres opplegg både før og etter. Hun hadde garantert trengt tettere oppfølging enn det hun får.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

jeg tenker iallefall at det hjelper lite med en operasjon dersom hodet ikke henger med.

Ja og nei. Mange føler at det blir lettere å jobbe med spiseproblemene når man ikke lenger har overvekten hengende over seg. Det er nemlig vanskelig å ta tak i alle problemer på én gang.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja og nei. Mange føler at det blir lettere å jobbe med spiseproblemene når man ikke lenger har overvekten hengende over seg. Det er nemlig vanskelig å ta tak i alle problemer på én gang.

Ja, det kan jeg skjønne. Men jeg tror likevel at dersom man har en spiseforstyrrelse så må det være en plan i forhold til dette. Ikke bare gi en operasjon og ferdig med det liksom. Det er der jeg syns det svikter.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja og nei. Mange føler at det blir lettere å jobbe med spiseproblemene når man ikke lenger har overvekten hengende over seg. Det er nemlig vanskelig å ta tak i alle problemer på én gang.

Jepp, sånn var det for meg. Jeg taklet ikke å ta tak i begge deler på en gang, så jeg lot meg opereres selv om jeg hadde en tung spiseforstyrrelse. Det gikk helt fint med meg siden selvbildet mitt for det meste var vektrelatert og bedret seg i takt med nedgangen, men jeg ser og skjønner at ikke aller har det på samme måte.

Jeg tror også, og dette har jeg sett mange ganger, at man gjerne sliter med psykisk med vektnedgangen om man har vært overvektig hele livet. Jeg har ikke det, og jeg følte meg aldri hjemme i min store kropp, jeg ble en annen, og jeg fant meg selv igjen i takt med vektnedgangen. De som har vært overvektige hele livet, kjenner jo ikke til noe annet utseende og sliter kanskje litt mer siden de "mister" det de alltid har kjent, om dere skjønner. Det kan nok være litt frustrerende, selv om man vil ned i vekt. Man går til noe ukjent, mens jeg og andre som har vært slanke før vi ble overvektige, finner oss selv igjen. Det har nok MYE å si.

Men ja, det er et dilemma det der. Hvem som skal få operasjon og ikke. Jeg var så psykisk langt nede på slutten at jeg tror glatt jeg kunne fått avslag i det offentlige, om jeg hadde hatt tid til å vente. Og da hadde jeg ikke sittet her i dag, slank og med mye bedre helse, en sønn som aldri hadde vært her uten at jeg hadde gått ned i vekt osv. Et nytt liv. Men som sagt så vet jeg at dette ER et problem, så hva skal man gjøre? Oppfølging er i hvert fall alfa omega.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jepp, sånn var det for meg. Jeg taklet ikke å ta tak i begge deler på en gang, så jeg lot meg opereres selv om jeg hadde en tung spiseforstyrrelse. Det gikk helt fint med meg siden selvbildet mitt for det meste var vektrelatert og bedret seg i takt med nedgangen, men jeg ser og skjønner at ikke aller har det på samme måte.

Jeg tror også, og dette har jeg sett mange ganger, at man gjerne sliter med psykisk med vektnedgangen om man har vært overvektig hele livet. Jeg har ikke det, og jeg følte meg aldri hjemme i min store kropp, jeg ble en annen, og jeg fant meg selv igjen i takt med vektnedgangen. De som har vært overvektige hele livet, kjenner jo ikke til noe annet utseende og sliter kanskje litt mer siden de "mister" det de alltid har kjent, om dere skjønner. Det kan nok være litt frustrerende, selv om man vil ned i vekt. Man går til noe ukjent, mens jeg og andre som har vært slanke før vi ble overvektige, finner oss selv igjen. Det har nok MYE å si.

Men ja, det er et dilemma det der. Hvem som skal få operasjon og ikke. Jeg var så psykisk langt nede på slutten at jeg tror glatt jeg kunne fått avslag i det offentlige, om jeg hadde hatt tid til å vente. Og da hadde jeg ikke sittet her i dag, slank og med mye bedre helse, en sønn som aldri hadde vært her uten at jeg hadde gått ned i vekt osv. Et nytt liv. Men som sagt så vet jeg at dette ER et problem, så hva skal man gjøre? Oppfølging er i hvert fall alfa omega.

Det går jo bra med mange, og det er jo fint. Men jeg skulle ønske oppfølgingen var myye bedre, også i forkant av operasjonen. Det er faktisk folk som blir operert som tror at en operasjon er løsningen på alt, og at de bare kan spise hva de vil etterpå. Sikkert ikke så mange, men jeg er rimelig sikker på at det gjelder flere enn de jeg kjenner. Som faktisk er operert, men fortsatt er overvektig, og som ikke klarer å gå ned i vekt. Jeg skjønner godt at man må gjøre en innsats selv, men jeg tenker at når man har tatt det skrittet at man ønsker en operasjon, så bør oppfølgingen i forkant og etterkant være god!

[kie]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Det går jo bra med mange, og det er jo fint. Men jeg skulle ønske oppfølgingen var myye bedre, også i forkant av operasjonen. Det er faktisk folk som blir operert som tror at en operasjon er løsningen på alt, og at de bare kan spise hva de vil etterpå. Sikkert ikke så mange, men jeg er rimelig sikker på at det gjelder flere enn de jeg kjenner. Som faktisk er operert, men fortsatt er overvektig, og som ikke klarer å gå ned i vekt. Jeg skjønner godt at man må gjøre en innsats selv, men jeg tenker at når man har tatt det skrittet at man ønsker en operasjon, så bør oppfølgingen i forkant og etterkant være god!

Ja, men det er jo ikke bare blant folk flest operasjon ses på som "veien, sannheten og livet". Det hender også at man kan oppleve litt press i forhold til operasjon og ikke oppleve å bli hørt ang. en reell bekymring for at matmisbruksproblematikken skal flytte seg fra mat til andre områder. Det er ikke bare bare å si ifra om at man ikke føler at hodet er helt på plass ennå i møte med frelste fagfolk som "har en annen pasient som ble operert og det var bare helt fantastisk og hun har fått et helt nytt liv nå og... "

For de finnes også. Selv om det sikkert er mest urealisme i gruppen av potensielle kandidater for en vektoperasjon, finnes det også blant helsefolk. Enten det er psykologer eller fastleger. Akkurat som det jo også finnes folk i faggruppene som ikke anerkjenner operasjon som den riktige løsningen i andre tilfeller.

[Dixie Diner]

Og det er jeg 100 % enig i.

[polarjenta]

Jeg er jo i en situasjon der jeg selv har begynt å tenke i tanker om operasjon, men for meg er det rett og slett litt skummelt fordi jeg opplever at oppfølgingen er for dårlig. Så selv om jeg leser solskinnshistorier(som din, bl.a Iset) så er de andre historiene også såpass skremmende at jeg ikke helt klarer å mobiliserer det motet som skal til. Nå er jeg forsåvidt i gang med vektreduksjon, og jeg håper virkelig at det hjelper, fordi jeg selv har innsett at funker det ikke denne gange, så må jeg vurdere en opersjon helt på alvor.

Jeg tror ikke de som overspiste og saboterer for seg selv etter gbp gjør dette fordi de tror de kan spise sånn. Ikke mer enn at de også før operasjonen skjønte godt at de ikke kunne spise sånn de spiste da heller. Men jeg tror det er samme grunn som gjelder når man spiser slik man vet man ikke skal - med eller uten operasjon. Nemlig at man bruker mat som noe mer enn næring, og ikke har fått hjelp til å løse dette.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tror ikke de som overspiste og saboterer for seg selv etter gbp gjør dette fordi de tror de kan spise sånn. Ikke mer enn at de også før operasjonen skjønte godt at de ikke kunne spise sånn de spiste da heller. Men jeg tror det er samme grunn som gjelder når man spiser slik man vet man ikke skal - med eller uten operasjon. Nemlig at man bruker mat som noe mer enn næring, og ikke har fått hjelp til å løse dette.

Jepp, nemlig

[allium]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er litt skremmende da å møte på helsefolk som har det så innmari travelt med å få deg tynn når det bortsett fra tallene på vekten ikke er noe som tyder på at jeg er i ferd med å falle død om hvert øyeblikk.

Jeg fulgte nylig en Aleris-link på en nettavis av nysgjerrighet - og havnet i en artikkel som hovedsakelig sa at "ikke innbill deg at du er sunn og frisk selv om du er overvektig - ingen overvektige er sunne og friske." Det synes jeg var langt over grensen for hva som er ok reklame for egen virksomhet.

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg fulgte nylig en Aleris-link på en nettavis av nysgjerrighet - og havnet i en artikkel som hovedsakelig sa at "ikke innbill deg at du er sunn og frisk selv om du er overvektig - ingen overvektige er sunne og friske." Det synes jeg var langt over grensen for hva som er ok reklame for egen virksomhet.

Prøv å legge inn vekt du... Du kan legge inn vekt på at du er fire kilo overvektig og få til svar at du bør kontakte aleris fort som fy for å få hjelp.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg fulgte nylig en Aleris-link på en nettavis av nysgjerrighet - og havnet i en artikkel som hovedsakelig sa at "ikke innbill deg at du er sunn og frisk selv om du er overvektig - ingen overvektige er sunne og friske." Det synes jeg var langt over grensen for hva som er ok reklame for egen virksomhet.

Og det er jo faktisk bare tull. Jeg går jo på et kostomleggingskurs for tiden, og der var vi på et foredrag med en veldig dyktig fysioterapeut som var ganske klar på at en som var overvektig men i god form hadde mye bedre forutsetninger i forhold til en som var normalvektig men som spiste usunt og var i dårlig form, sånn sett i forhold til å bli syk.