"Vondter" som unnskyldning

[Tjorven]

Jeg har sett at snuppa og flere i jentegjengen hennes har begynt å bruke "vondt i magen/hodet" som unnskyldning når det er ting de ikke har lyst til. Både når det gjelder skolearbeid, gå ut i SFO-tiden, når det oppstår småkrangler i jentegjengen osv. Jeg ser at det er unnskyldninger og ikke reelle plager, for plagene forsvinner som dugg for solen når man bare har ryddet opp i "problemet".

Jeg har forsøkt å fortelle historien om ulv, ulv til snuppa, men alt hun ser er at venninnene "slipper unna" med dette. Så hun forsøker seg stadig. I går hadde hun vært hos en venninne og ville hjem fordi hun hadde vondt i magen. Etterpå spurte jeg om hun faktisk hadde vondt eller om det hadde skjedd noe annet som gjorde at hun ikke ville være der mer. Svaret var da at hun kanskje ikke hadde så vondt på ordentlig, men at hun FØLTE at hun hadde ganske vondt. Jeg svarte at hvis man hadde kranglet litt og derfor ikke var så glad, så var det helt lov til å bruke det som grunn til å bli hentet og ikke si noe som egentlig ikke var sant. Dette måtte hun visst tenke litt på.

Akkurat denne typen historie er en gjenganger i jentegjengen. Vi har aldri måttet hente "sykt barn" på skolen i sånne situasjoner, men jeg vet at det har skjedd et par av de andre jentene.

Er det noen som har gode råd og tips om hvordan man får ungene til å slutte å bruke vikarierende unnskyldninger for å komme seg ut av "ubehagelige situasjoner"? Eller er det rett og slett mer stuerent å bruke fysiske vondter som unnskyldning for å komme seg unna en ubehagelig situasjon? (Dette ble jo drøftet i en helt annen tråd for ikke så lenge siden.)

[Dragen]

Ja. Vent til ungen brekker fingeren, nekt å kjøre ham på legevakta før dagen etter, ettersom det umulig kan være så vondt, han overdramatiserer jo alltid. Så kan du ta diskusjonen om ulv, ulv, når han kommer hjem derfra.

[GinaK]

Mulig dette er noe jentegreie? Mine to gutter har aldri sagt sånne vondt i magen-ting iallefall.
Lillebror sier ifra selv når han vil hjem og når han synes at han har vært lenge nok hos noen.

[Fibi]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Ja. Vent til ungen brekker fingeren, nekt å kjøre ham på legevakta før dagen etter, ettersom det umulig kan være så vondt, han overdramatiserer jo alltid. Så kan du ta diskusjonen om ulv, ulv, når han kommer hjem derfra.

Eller foten, slik mine foreldre gjorde da jeg var liten.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Ja. Vent til ungen brekker fingeren, nekt å kjøre ham på legevakta før dagen etter, ettersom det umulig kan være så vondt, han overdramatiserer jo alltid. Så kan du ta diskusjonen om ulv, ulv, når han kommer hjem derfra.

Eller når man sender ungen til skolen med foten han ikke kan stå på og blir ringt opp av school nurse med at gutten bør hentes og han ender to uker på krykker med skamslått fot (takk og pris at det ikke var brudd!).

Men jeg sa der som det var, jeg: jeg var ikke sikker på om han faket for å få være hjemme, og tok en sjanse på å sende ham av gårde.

[Pøblis]

Mine to jenter har heller aldri brukt den metoden, GinaK.
Forøvrig tror jeg at dette er helt avhengig av hvilken respons barnet får. Hjemme hos oss hvor mannen er vokst opp med legefar og jeg er sykepleier, er det lite dulling rundt småvondter - og ergo lite klaging på småvondter. (Men dette fordrer selvsagt at man har tro på sin egen evne til å vurdere om noe er alvorlig eller ikke. Da mitt barn brakk fingeren, skjønte jeg med en gang hva som hadde skjedd, og dro på legevakten. )


Men jeg tenker at hvis noen av jentene i gjengen bruker dette som et middel for å unngå ubehagelige situasjoner og får responsen de ønsker seg, så vil de fortsette med det. Også kan det jo være at de opplever konflikter som som ubehagelige at de får fysisk vondt av det.


Jeg synes du velger en veldig god løsning på dette, Tjorven.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Men jeg tenker at hvis noen av jentene i gjengen bruker dette som et middel for å unngå ubehagelige situasjoner og får responsen de ønsker seg, så vil de fortsette med det. Også kan det jo være at de opplever konflikter som som ubehagelige at de får fysisk vondt av det.

Ja, det er sant. Jeg kan få skikkelig vondt i magen hvis jeg har uheldige opplevelser med kunder på jobben. Og jeg skjønner jo at det ikke er så lett å skille på om dette er mest fysisk eller mest psykisk når man er 6-7 år. I voksen alder vet jeg hva det kommer av, og tar meg en runde rundt bygget eller tur på kaffebaren rundt hjørnet for å klarne hode og mage.

Jeg har en dramakonge. Tjorven kan gjette hvilken.

Her funker det å si at om man har smerter og er syk så må vi slå av tv og data. Det finnes ingen sykdommer med diffuse symptomer som ikke har godt av avslåtte skjermer.

Dernest et spørsmål om det han egentlig prøver å si er at han har et behov han ønsker dekket. Det er ganske godt når han svarer ja og kravler seg sammen i armkroken en stund.

Du må ikke klarne magen rundt bygget, Tjorven.

[Katta]

Det siste er viktig. Jeg har "omgangssyke" når jeg har eksamensnerver. Det kjennes helt reelt, men går bort etterpå. Jeg har også en unge som prøver seg for å slippe å være med på ting han ikke vil. Det er derfor strenge regler for når man er syk hos oss og man må ha feber før det blir noen goder som utløses. Vi har ikke hatt brukne bein så langt.

[Tjorven]

Jeg fikk knerten til legevakta umiddelbart da han kom hjem med brukne fingre. Det var mer enn faren hans gjorde enda de befant seg et par hundre meter unna legevakta da skaden skjedde.

Jeg var hjemme en dag med knerten for et par uker siden. Han var subfebril (37,9 på kvelden) og så tufs og slapp ut. Dagen etter fortalte han ped.leder i barnehagen at han hadde lurt mamma til å være hjemme. Så jeg er skeptisk.

[kie]

Jeg måtte ta meg selv i hva jeg selv sa, jeg. Da jeg hadde bekkenløsning og et av barna plutselig ikke kunne rydde rommet sitt for han "hadde så vondt i bekkenet".

Altså; begrunnelsen var reell, men jeg tok en runde med meg selv og mannen på behovet for å stadig gjenta dette med bekkenløsningen. For jo mer jeg måtte minne mannen om at jeg sa nei eller ba ham om å gjøre visse oppgaver pga. bekkenløsningen jeg hadde i det svangerskapet, jo oftere snappet jo ungene opp dette.

Ellers har jeg vel kommet frem til at det er lov å ta feil. Jeg har et barn som etterhvert opparbeidet seg et heftig fravær pga. "sykdom". Så jeg har kommet frem til at dersom jeg tvinger ham på skolen med magevondt eller svimmelhet etc. og det viste seg å være noe i det, så får det bare bli sånn.

[Polyanna]

Hvordan kjenner du de andre mødrene? Er dette noe man ta en mailrunde på, eller til og med en prat over en kaffekopp? Type: "Jeg observerer at jenta mi .... (det fra H.I.). Ser dere det på samme måte? Kan vi takle dette på en felles måte? Hva tenker dere?"

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hvordan kjenner du de andre mødrene? Er dette noe man ta en mailrunde på, eller til og med en prat over en kaffekopp? Type: "Jeg observerer at jenta mi .... (det fra H.I.). Ser dere det på samme måte? Kan vi takle dette på en felles måte? Hva tenker dere?"

I denne gjengen kjenner jeg både mødrene (og fedrene) svært godt. Vi omgås også uten barn.

Vi har diskutert problemstillingen, men ser veldig forskjellig på dette. Også med dette om at ungene godt kan finne på å ha fysisk vondt. Noen mener at så lenge ungen har vondt, så skal det få ta livet med ro og gjøre som det ønsker. Jeg er kanskje litt for hardbarket og avviser en del av vondtene deres. Særlig når jeg har hørt dem mange nok ganger. Og jeg kan helt sikkert finne på å ikke oppdage den den gangen ungen faktisk er syk.

[Polyanna]

Eller fedrene.

[Polyanna]

Ja, da er det ikke så lett. Da er det vel bare å fortsette som du stevner, og håpe at det går inn.

Dragens triks kan sikkert også funke.

[Pøblis]

Jge tenker også at det er vanskelig og at voksne er ekstremt ulike på dette feltet. Jeg har en relativt god venninne som setter himmel og jord i bevegelse hvis datteren føler seg litt klein. Og som jeg vet at hun synes at jeg er kald og slem og ufølsom når jeg avfeier sutring over det jeg mener er småting fra min datter.
Jeg synes at hun er overhysterisk, og selv om jeg aldri har sagt det, så tror jeg hun vet at jeg synes det.
Hun og mannen dro for eksempel avgårde midt på natten til legevakten i fjor sommer fordi datteren hadde vondt i lillefingeren etter å ha snublet tidligere på dagen. Selv om fingeren ikke var hoven eller blå, og selv om datteren hadde sittet sammen med våre barn og spilt brettspill i flere timer etter snubleulykken. Og etter at hun hadde bedt meg se på fingeren, og jeg mente at det var helt usannsynlig at den var brukket, fordi den ikke var hoven, kunne beveges, og fordi barnet ikke var smertepåvirket i større grad en n at hun kunne delta i en flere timer lang TP-turnering uten å nevne fingeren en eneste gang.
For disse vennene våre tro jeg at kjøring til legevakt midt på natten, er en måte å vise omsorg på.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

For disse vennene våre tro jeg at kjøring til legevakt midt på natten, er en måte å vise omsorg på.

Og kaste bort legevaktressurser på. Det er ikke et omsorg- og trøstesenter, men en sted for akutt oppstått sykdom som man har sterk mistanke om ikke kan vente til neste dag og vanlig åpningstid. *kjepphest*

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Og kaste bort legevaktressurser på. Det er ikke et omsorg- og trøstesenter, men en sted for akutt oppstått sykdom som man har sterk mistanke om ikke kan vente til neste dag og vanlig åpningstid. *kjepphest*

Jeg vet. Og det er ikke første gang det skjer heller. De har et godt utvalg av historier om dramatiske hendelser med påfølgende legevaktsbesøk og tilogmed ambulansehentinger. Det har hittil aldri vært noe sykdom å behandle etter at barnet har blitt undersøkt. Det er egentlig litt sykelig, tror jeg.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg vet. Og det er ikke første gang det skjer heller. De har et godt utvalg av historier om dramatiske hendelser med påfølgende legevaktsbesøk og tilogmed ambulansehentinger. Det har hittil aldri vært noe sykdom å behandle etter at barnet har blitt undersøkt. Det er egentlig litt sykelig, tror jeg.

Den måten å vise omsorg på er jo faktisk temmelig usunn, ungene blir sykeliggjort av slike foreldre.

I tillegg til at det er grovt misbruk av begrensede helseressurser.