Del et dikt!

[apan]

Del ditt yndlingsdikt, eller et annet dikt som du ønsker at de andre her skal få lese.

[Inagh]

Bobler

Noe av det fineste
er boblene i oss
lykkeboblene
som stiger mot overflaten
som kullsyre
og åpner seg
mot lyset
mot stillheten mellom trær
mot et annet menneske

Trygve Lange-Nielsen

[Kanutte]

Mange års røynsle med pil og boge

Det er den svarte prikken
midt i skiva du skal treffa,
nett den, der
skal pili stå og dirra!
Men nett der treffer du ikkje.
Du er nær, nærare,
nei, ikkje nær nok.
So lyt du gå og plukka upp pilene,
gå tilbake, prøva på nytt.
Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili
som stend der og dirrar:
Her er òg eit midtpunkt.

(Olav H. Hauge)

[apan]

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

(Kolbein Falkeid)

[Kanutte]

Og her er mitt yndlings-Haugedikt medan eg er masterstudent (med skrivevegring):

Ny duk

Ny gul duk på bordet.
Og nye kvite ark!
Her må då ordi koma,
her som er so fin duk
og so fint papir!
Isen la seg på fjorden,
so kom fuglane og sette seg.

[Katinka]

Ei handfull halleluja


Det er viktig å lufte fitta.

Akkurat som blomsterpotta har ho av og til bruk for, at vinden pustar på henne.
Det er også viktig å varme henne.
Sola elskar fitter.
Det har ho alltid gjort.
Det er derfor det så ofte er solskin i Spania, i Cuba og om
somrane i Danmark.

Ei vedunderleg ei ute på ein altan
oppe på ein skyskrapar
eller på baksetet i ein bil.
Eller ei frekk fitte, som stillfarande suttar på eit drops,
da ausar sola ustyrleg av si overflod!



Det er også viktig å gå lange turar med fitta.
Kjære, smyg deg ut av trusa.
Heile utmarka blomstrar, når ei naken ei går på tur.
Men aller helst skal ho beras i berestol,
ligge i kyse og på silke
i ein liknande stol som dronningar ferdas i
før i tida.



Noen fitter er vegetarianarar,
men dei fleste elskar kjøtt,
og trass i at paven og alle kardinalane hans bad henne
om å halde fred
i det minste i påska,
ville ho berre smilande ha svara:
Unnskyld meg, Velværdige, men skal det vere med hår
eller utan?
Det er også verdt å tilrå sykkelturar med fitta.
Eg hadde ikkje hatt noe imot å vere eit sete i mitt neste liv,
dagleg kyssa av angande leppar.



Men du må aldri såre ei fitte,
heller ikkje dei nette, som er barberte,
eg er ho eit snev av gretten om morgonen,
må du heller ikkje pirke i henne med ein lang, tynn pinne.
Da kan det hende, at ingen grindkval kjem til Færøyane,
eller at pærene i alle lyktestolpane brest,
og i verste fall,
at små dyr et alle folkepensjonane.



Om vinteren stortrives ho nede i den lune truseskumringa.
Alle sex-kanalane i himmelrommet sender gjennom dei
angande maskene.
Fittedyrkarar i heile verda:
Stå saman!



Jòanes Nielsen, Sting.
Gjendikta av Lars Moa.

[Skilpadda]

Identitet


En fremmed kom til meg i natt
Han lot alle mine roller
paradere foran oss, og spurte meg
Hvem er du selv? Hvilken av dem
velger du å innestå for
som deg selv? Og jeg svarte
Uten mine roller er jeg naken
Om du ikke hadde kommet til meg
var jeg ingen. Ditt er altså
svaret: jeg er den du spør
som lytter når du taler til meg

(Paal Brekke)

[mammami]

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.


Olav H Hauge

[mammami]

Kan ikke la være, jeg må ta med dette også;



Du var vinden

Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulle?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!


Olav H. Hauge

[Høst]

Siden jeg siterte to i favorittdiktertråden, tar jeg et annet her...

PLUTSELIG. I DESEMBER


Rolf Jacobsen


Plutselig. I desember. Jeg står i knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene vår tilslutt:
- under sneen. Under den brune kransen.


Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingen ting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
- under sneen. Under den brune kransen.


Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
- under sneen. Under den brune kransen?


Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
- Under sneen. Under den brune kransenn.


Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
- Under sneen. Under den brune kransen.

[Høst]

Den korsfestede sier:


Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led?
Dachau, Buchenwald og Belsen,
hvor var jeg, og hvor var frelsen?
Ta meg ned.

Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vidne om de andre døde
bedre enn jeg kunne gjort.

Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
tornekronen - hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpesløst av angst og smerte
i en gassovn. Ta meg ned.

Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
redde dem som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.


Inger Hagerup

[cora]

Sigbjørn Obstfelder, Rolf Jacobsen og Gunvor Hofmo er andre diktere jeg liker godt. Spesielt liker jeg "Jeg ser" .

"Jeg ser"
Av Sigbjørn Obstfelder

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

[Claire]

To av Emily Dickinson:

I held a jewel in my fingers

I held a jewel in my fingers
And went to sleep.
The day was warm, and winds were prosy;
I said: "'T will keep."
I woke and chid my honest fingers, --
The gem was gone;
And now an amethyst remembrance
Is all I own.


I felt a funeral in my brain

I felt a funeral in my brain,
And mourners, to and fro,
Kept treading, treading, till it seemed
That sense was breaking through.

And when they all were seated,
A service like a drum
Kept beating, beating, till I thought
My mind was going numb.

And then I heard them lift a box,
And creak across my soul
With those same boots of lead, again.
Then space began to toll

As all the heavens were a bell,
And Being but an ear,
And I and silence some strange race,
Wrecked, solitary, here.

[Veronal]

Rolf Jacobsen er en av mine norske favoritter, og dette er et av hans dikt som berører meg mest.

ROM 301

- Ja, nå kan De få komme inn.
De har kledd deg i hvitt.
Jeg tok den unge hånden din i min en stund.
Den svarte ikke. Aldri mer.
Den som strøk meg så ofte over håret,
nå siden sommeren. Helt fra pannen
ned i nakken. Som om du søkte
efter noe eller visste noe.
Visste du?

(Hånden din, lille hånden din)
Den andre har de lagt på brystet ditt
bøyet om en rose. Rose mot hvitt. En brud
men ikke min.
Så er tiden ute. Noen venter.
(Ansiktet, pannen, hendene)
Jeg går mot døren,
nordlyset, stjernevrimmelen,
ta imot.

Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp - klapp
klipp - klapp. Slik
ender et liv.

[Kirsebær]

Aner ikke hvem som har skrevet dette, men første gang jeg leste det var i en periode da jeg og sambo hadde en mindre harmonisk periode, og da traff det meg så voldsomt




Jeg sitter på den ene stolen
Tankene bråker
lydløst

Utsiden er kvalmt
harmonisk
forståelsesfull
rolig

Tankene bråker i stykker glasset
og på den andre stolen sitter
ikke du

[Zefid]

dette er ikke et dikt men tar det med allikevel jeg



sinnsro-bønnen

Gud, gi meg slik sinnsro, at
jeg formår godta de
ting jeg ikke kan forandre
mot til å forandre de
ting jeg kan gjøre noe med,
og forstand til å se forskjellen

[Kirsebær]

Jill, prøvde å prikke deg, men har tydeligvis prikket for få siden sist

Men det diktet du la inn av Egil Ulateig er nydelig

[Pamina]

Dette får jeg frysninger av.



EPISODE


Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. - Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.

Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.

De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle ha sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.

Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingre rådløst gjenom håret.

Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.

Inger Hagerup

[Høst]

Landet som icke är
Edith Södergran

Jag längtar till landet som icke är,
ty allting som är, är jag trött att begära.
Månen berättar mig i silverne runor
om landet som icke är.
Landet, där all vår önskan blir underbart uppfylld,
landet, där alla våra kedjor falla,
landet, där vi svalka vår sargade panna
i månens dagg.
Mitt liv var en het villa.
Men ett har jag funnit och ett har jag verkligen vunnit -
vägen till landet som icke är.

I landet som icke är
där går min älskade med gnistrande krona.
Vem är min älskade? Natten är mörk
och stjärnorna dallra till svar.
Vem är min älskade? Vad är hans namn?
Himlarna välva sig högre och högre,
och ett människobarn drunknar i ändlösa dimmor
och vet intet svar.
Men ett människobarn är ingenting annat än visshet.
Och det sträcker ut sina armar högre än alla himlar.
Och det kommer ett svar: Jag är den du älskar och alltid skall älska.

[Høst]

Tenk om det var meg...

av
Helge Øverås





Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på et støvete fortau i Calcutta,
fem år gammel, på fanget til min tiggende mor
og med et forundret blikk på alle de fremmede menneskene
som haster forbi i den tunge røyken som ligger over gatene.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en snødekket trapp i Bucuresti,
åtte år gammel, iskald på hendene
og uten andre eiendeler enn de klærne jeg har på meg,
den slitte trekkspillkassa med noen få mynter i
og det lille trekkspillet som jeg lærte meg å spille på i fjor.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en skitten pappeske i slummen i La Paz, sulten og tørst,
sammen med gatabarna som ruser seg på lim for å glemme smerten ved å måtte bo på gata
og sove i kloakkrørene for å holde varmen gjennom de lange og farlige nattetimene.

Tenk om det var meg
som akkurat nå - etter lang tid på flukt - satt barbeint og sliten i fjellene over Goma,
uten annet å leve på enn regnvann og røtter, og på leting etter faren min
som ble borte i kaoset da tutsiene angrep flyktningeleiren i Kahindo med granater for noen uker siden.

Tenk om det var meg
som akkurat nå var barnesoldat og satt innesperret i et varmt og overfylt fengsel i Kigali,
tiltalt for drap sammen med soldatene som drepte moren og
faren min
og som truet med å ta også mitt liv hvis jeg ikke gjorde som de sa.

Tenk om det var meg
som akkurat nå dro en av de tunge gruvevognene langt inne i fjellet i Serro Rico,
i 40 graders varme og med bare det flakkende lyset fra gruvelykta til å lyse opp de trange og farlige gangene
hvor lufta er så tynn og forurenset at alle kameratene mine får ødelagt lungene sine og dør før de har fylt 35.

Tenk om det var meg
som akkurat nå ble vekket midt på natta på en liten hybel i Ankara,
av sivilkledde og bevæpnede politifolk som setter bind foran øynene mine
og tar meg med til hovedkvarteret hvor jeg i over en uke blir forhørt, slått og torturert
- bare fordi jeg deltok i en demonstrasjon mot innføring av studieavgift på universitetene i Tyrkia.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt ensom og forlatt i en kald og trekkfull kjellerleilighet midt i Sarajevo,
97 år gammel, uten slekt og venner etter å ha overlevd tre kriger,
og uten andre eiendeler enn en seng, et par stoler, et kjøleskap og den lille leiligheten
hvor vinduene er dekket til med plast etter at glasset ble blåst ut av artillerigranatene.

Tenk om det var meg - hva ville jeg ha tenkt da...?

Hvorfor er det jeg
som sitter her i dette rike og fredelige landet
med nok mat og klær, i en varm stue og med «hvit jul» i gatene utenfor?

Hvorfor er det jeg
som sitter her i sofakroken og koser meg med julebakst,
i et rom fylt med julepynt og levende lys
og med Billie Holidays nydelige stemme strømmende ut av høyttalerne i bakgrunnen?

Hvorfor er det jeg
som sitter her og filosoferer over tilværelsen
og opplever den gode følelsen av ro, fred, trygghet og undring
som alle mennesker har krav på å få oppleve?

Hvorfor er det jeg
som sitter her og lurer på om jeg noengang fullt ut vil forstå
hvor heldig jeg er som er født i denne delen av verden
og hvordan livet mitt ville ha vært hvis jeg hadde vært født av andre foreldre,
på et annet tidspunkt og under andre himmelstrøk?

Hvorfor er det jeg...?