Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Pepper Lemon]

Jeg blir mang en gang forundret over innlegg her inne på FP, hvor dere virker så uberørt over det å ha barn. Noen skriver at de har 2 eller 3 barn, og ønsker seg flere. Andre sitter oppe til langt på natt, kun fordi det er så deilig, og skal allikevel stå opp tidlig med barn neste morgen. Osv. Slike ting hadde ikke jeg klart. Er det bare jeg som til tider synes det er helt vanvittig slitsomt å ha barn? Jeg trives som mor altså, for all del, jeg ville ikke vært ham foruten. Allikevel så er en av mine største betenkninger med å få et barn til at det blir enda mer slitsomt. Vi er to voksne med ansvar for ett barn, og vi er fullt likestilte. Allikevel ... Å være mor er den tøffeste jobben jeg har hatt.

Synes dere ikke det er utmattende? I så tilfelle, hvor henter dere energien fra? Er jeg vanvittig pinglete? (Min mann også, i tilfelle. Han synes det er knallhardt.) Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?

Igjen, i fare for å bli dømt nord og ned, så må jeg legge til at jeg digger guttungen. Han er midtpunktet hele tiden. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk ham. Men det er altså mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd. :ærlig:

[Anuk]

Du er i allefall ikke alene! Jeg synes det har vært slitsomt å få barn. Spesielt dette med å få nok SØVN, at man har nesten ingen tid helt alene der man kan sitte stille og lese en bok feks osv. Det har vært en stor overgang, men det blir lettere og lettere etterhvert som barnet klarer seg selv mer.

[Sitron]

Nei, jeg syns ikke det er spesielt slitsomt.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Å være mor er den tøffeste jobben jeg har hatt.

Synes dere ikke det er utmattende? I så tilfelle, hvor henter dere energien fra? Er jeg vanvittig pinglete? (Min mann også, i tilfelle. Han synes det er knallhardt.) Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?

.... Men det er altså mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd. :ærlig:

Signerer deg helhjertet. Og må få slenge til at innimellom angrer jeg på at jeg fikk barn også. Ikke sånn dypt og inderlig, men tanken har slått meg.

For det meste er det jo bare stas og moro. Men jeg har ett barn. (noen ganger 2 siden det er en stesnuppe inn i bildet), Og tanken på å skulle ha flere barn å ha ansvaret for er helt utenkelig.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Nei, jeg syns ikke det er spesielt slitsomt.

Det vil alltid være forskjell på folk. Jeg synes heller ikke det er spesielt slitsomt å ha barn, på tross av at jeg stort sett er alene med dem. Det er noe med hva man er innstilt på tror jeg - i hvert fall er det sånn for meg.
Men andre igjen kan sikkert oppleve det lite slitsomt å gjøre andre ting, som jeg finner slitsomt.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Nei, jeg syns ikke det er spesielt slitsomt.

Signerer.

Vi har 3 stk en med Ad/hd diagnose.
Det som er slitsomt med gutten vår med diagnose det er alle møtene og kampen med skolen og det offentlige.
Gutten i seg selv er ikke slitsom, vi er vant til ham, men andre som ikke er vant med han kan bli sliten av å ha ham.

Guttene leker mye sammen og bare det er avlastning i seg selv, samt at de er sammen med venner.

Vi praktiserer "åpent hus" så her renner det unger inn og ut hele tiden.

Nå har eldste besøk av 4 gutter og er på rommet å bygger lego.
Mellomste forsvant ut til en kamerat, minsten leker med tog å hører på smurfene på rommet sitt og vil være ifred, så da har jeg tid til å sitte her.

Har ei venninne som har en gutt og hun sier hun ikke skal ha flere og skjønner ikke at jeg orker å ha 3 + ønske meg en til.

Man er forskjellig. Noen orker ett-to barn, andre orker 2+++

Jeg hadde kjedet meg litt om jeg bare hadde ett barn tror jeg..
Ønsket meg fort et barn til etter nr en var født, han var vel knappe 3 mnd før vi snakket om å få en til.
Da han var 10 mnd var vi gravide igjen.
Ønsker meg en stor barneflokk, men det ser ut som det stopper på 3 gitt.


Ønsket meg barn veldig tidlig og jeg savner ingenting.
Vil jeg ta meg en fest så gjør jeg det uten problemer, gubben verken fester eller drikker så det gjør jeg med venninner og han er barnevakt.

Barna og gubben er livet mitt og storkoser meg.


Men må si at det er stor forskjell på barna og.
Noen barn er veldig krevende andre ikke og så har det litt å si hvordan en takler et krevende eller flere krevende barn og hvor flinke foreldrene er til å samarbeide..

Noen synes at småbarnsperioden er et slit, mens andre koser seg og noen sverger til når de er eldre at det er enklest.

[apan]

Jeg synes ikke det er spesielt slitsomt, men jeg synes jo hverdagene blir hektiske på en annen måte en før. Det jeg synes er mer slitsomt enn før er at man i mye større grad må prioritere, nettopp for at ting ikke skal bli så slitsomt. Og det å jobbe med prioriteringer hele tiden syntes jeg var krevende i starten, men nå synes jeg det går mer av seg selv.

Jeg synes perioder er slitsomme, men det var de før også, på andre måter. Jeg savner å være helt alene av og til eller drikke vin sent om kvelden litt oftere, men heldigvis går det fremdeles an, dog kreves det mer planlegging. Jeg synes det er tøft at det over lengre tid blir såpass lite søvn, men vi hadde ikke hatt noen problemer med å få sovet mer, vi bare prioriterer ikke søvn fremfor tid sammen - så det er et valg vi har tatt.

[Divine]

Jeg har to barn, og selv om det er hele 8 år mellom dem, så synes jeg faktisk at det til tider er ufattelig slitsomt.

[Filifjonka]

Jeg syns ikke det er så veldig slitsomt egentlig, ikke sånn til vanlig. Men det er klart det er slitsomt iblant.

[Isolde]

Synest ikke det er slitsomt men hektisk.

[him]

Vanskelig å gi et kategorisk svar. Det var veldig slitsomt å få barn for oss, ingen av oss kunne noe som helt som barn, og så skal man plutselig skjønne hva som er traumatisk for ungene og hva som er nødvendig disiplin. Man skal lese side opp og side ned om ull, amming, bading, lekselesing, biting, venner, og, og ... Ja, det baller på seg. Med nummer to er det kjempelett, faktisk, vi vet mer, vi kan mer. Og vi har noen som hjelper oss, det eldste barnet.

Av og til er det slitsomt, spesielt når vi voksne er syke. Det er beintøfft. Men vi prøver å organisere hverdagen rundt oss slik at ting skal fungere. Det er også beintøfft til tider.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg syns ikke det er så veldig slitsomt egentlig, ikke sånn til vanlig. Men det er klart det er slitsomt iblant.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg syns ikke det er så veldig slitsomt egentlig, ikke sånn til vanlig. Men det er klart det er slitsomt iblant.

Slik er det her også.

Heldigvis har vi delt på alt som angår ungene fra starten. Det er alfa og omega for meg. Pappaen i huset rydder, vasker, handler barneklær, har oversikt over store og små ting. Vi diller heller ikke mye med ungene, det er ikke aktuelt å lage flere middager, skifte antrekk to ganger før vi drar i barnehagen og sånt. Vi bruker også mindre tid enn de fleste andre på husarbeid, tror jeg. Nå begynner ungene å få stor glede av hverandre, og det er så koselig å se.

[Fadese]

Javisst, jeg synes det er slitsomt!
Jeg synes det er mye som skal skvises inn på kort tid (alt tar lenger tid når man har barn, alt fra å ordne seg om morgenen til husarbeid og fornøyelser). Jeg skulle gjerne sovet mer. Jeg savner å ikke få ro i huset akkurat når det passer meg. Jeg er sliten av at det meste må planlegges, sliten av barnemas og sutring.

Men det er nå en gang slik at det ikke lar seg gjøre å kombinere barnløs-privilegene med det å ha barn. Og det er jo så absolutt verdt strevet, sjøl om man en og annen gang kan føle at man nesten går opp i sømmene.

[Fadese]

Og forresten: Jeg har vært tobarnsmamma i drøye to måneder nå. Min erfaring så langt er at det ikke er så forferdelig mer strevsomt med to sammenlignet med én.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Og forresten: Jeg har vært tobarnsmamma i drøye to måneder nå. Min erfaring så langt er at det ikke er så forferdelig mer strevsomt med to sammenlignet med én.

Nå nei.

[Avatar]

Jeg syns til tider det er slitsomt med fire barn.

Det er slitsomt å ha de så spredt i alder, for ungene krever forskjellige ting.

Med de eldste skjer det vanvittig mye på ettermiddager/kvelder, mens de små da er trøtte og slitne.

Snuppa på 3 er ei ekstremt krevende jente, og sliter oss ut (psykisk!) hver eneste dag.
Hun er ikke som de andre var på samme alder, ikke i nærheten en gang.
Snuppen på 1 år krever lite, men har vært veldig mye syk.
Det tar på å ligge måneder på sykehus. Det er slitsomt for hele familien.

Stort sett bare koser jeg meg med dem, men innimellom baller det seg sånn på at jeg skulle ønske jeg kunne tilbringe en måned eller to ALENE på en øde øy.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Bella76, her.

Nå nei.

Hysj med seg!!

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

For meg er det slitsomt fordi jeg gjerne vil leve et barnløstliv samtidig som jeg har/vil ha barn. Overraskende nok funker det ikke. :raresaker:

[Sitron]

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.