Å være mor

[pippimamma]

Jeg har ikke skrevet historien selv:

DET Å BLI MOR!

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter ”tilfeldig” sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”.

”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall.

”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer”.

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite det hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?”

At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne.

At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, å bli mor vil redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge.

At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen.

Hun vil kanskje anskaffe dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig forretningsmøte og hun vil bare tenke på sin baby’s søte duft.

Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine.

At en fem år gammel gutt’s ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet.

Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.


Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil miste de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før.

At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn.

At hun ville offret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn.

Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror.

Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn.

Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring.

Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle.

Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang.

Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer.

”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt.

Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall.

Det er fantastisk å være mamma.

[Bluen]

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

[pippimamma]

[pippimamma]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av pippimamma, her.

Denne historien har blitt både lagt inn og grundig debattert før.
Elinblu og Line var blant de sterkest engasjerte i den diskusjonen.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Denne historien har blitt både lagt inn og grundig debattert før.
Elinblu og Line var blant de sterkest engasjerte i den diskusjonen.

Jeg?

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg?

Ja, var du ikke?
OK, Elinblu i hvertfall, da!

*peker på tittelen igjen*
(Jeg lette etter den diskusjonen etter å ha svart her, men fant den ikke.)

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

Da kanskje jeg kan? Værsåsnill?

Det jeg ikke liker med historien er for det første at den generaliserer kraftig. Det fremstilles som om alle mødre er nærmest følesesmessige vrak, og det fremstilles som om man gjennomgår en forvandling når man blir Mor.

Dette er en sånn typisk historie som mest av alt er egnet for å få kvinner til å føle seg mislykket. Det beskriver hvordan man skal FØLE. Vi har vel alle hørt klisjeen om den fantastiske morslykken man får når man får barnet på brystet etter fødselen. Og så sitter utallige nybakte mødre rundt og føler seg mislykket fordi de ikke FØLTE riktig.

I bunn og grunn tror jeg heller ikke på historien. Med det mener jeg - jeg tror ikke på at de fleste av oss nærmest transformeres fra overfladiske, moteriktige og ikke minst lekre kvinner til bjørnemammaer som gråter når de ser nyheter på TV. Jeg tror at de fleste av oss tvert i mot er oss selv, og fortsetter å være oss selv, også etter at vi har blitt mødre. Noen er mer følsomme en andre, noen har lettere for å vise følelser, men la nå ikke dette bli en fasit på "den gode mor".

Jeg er med på at fokus endres når man får barn. Man går på en måte fra å være første-person i eget liv til å være annen-person. Det merkes godt når man begynner å levere i barnehagen, og oppdager at man omtales som "mamman til..." i stedet for med sitt eget navn som man alltid har blitt før. Så ja, ting endres. Men det å få barn i seg selv gjør oss ikke alle til lettrørte bjørnemammaer.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er med på at fokus endres når man får barn. Man går på en måte fra å være første-person i eget liv til å være annen-person. Det merkes godt når man begynner å levere i barnehagen, og oppdager at man omtales som "mamman til..." i stedet for med sitt eget navn som man alltid har blitt før. Så ja, ting endres. Men det å få barn i seg selv gjør oss ikke alle til lettrørte bjørnemammaer.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men det å få barn i seg selv gjør oss ikke alle til lettrørte bjørnemammaer.

Og det sier du, Binna? :nærsynt grunnet ammetåke:

[Hasselnøtt]

Jeg liker heller ikke historien, men det har ingen ting med min forhistorie som UFB'er å gjøre. Jeg synes den er ensidig og full av klisjéer.

Det dummeste jeg hører er for øvrig "bare vent og se til du....". Hva i all verden er det som får disse menneskene til å tro at de sitter på fasiten?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Og det sier du, Binna? :nærsynt grunnet ammetåke:

Nei, vettu hva, nå ble jeg så lei meg, tenk at du skulle beskylde MEG for å være en dårlig mor bare for at jeg ikke ammet like lenge som deg!

[bina]

Electronica: selv om disse diktene ikke er på langt nær like full av klisjeer (og jeg er enig med torsk - jeg antar at diktet i hovedinnlegget er oversatt fra amerikansk) så syns jeg like fullt at diktene er meningsløse.

Jeg skal prøve å sette ord på meningsløsheten. Det er ikke sånn at man som Mor har større verdi enn andre mennesker. Man er ikke en gang uerstattelig. Det fremstilles som om Mor er sola og barna og verden små planeter som sirkler rundt. Det er slik Mor gjerne vil fremstille seg selv. Verdens sentrum. I stedet er det ofte motsatt. Det er Mor som gjerne vil være uerstattelig, uunnværlig for barnet.

Barn adopteres - og jeg tror ikke de lever resten av livet med et åpent sår etter Mor. Jeg tror til og med de får plastret knærne sine og får ligge sammen med noen når de har hatt mareritt. Sett fra barnets ståsted er moren en viktig person. Kanskje den aller viktigste. Men det er bare å innse - barnet er viktigere for mor enn mor er for barnet. Det er jo bare å se på våre egne mødre, det. De fleste vil føle seg sterkere knyttet til sitt eget barn enn til sin egen mor.

Og fra de voksnes ståsted - det ER ikke noe spesielt med mødre. De er helt vanlige mennesker. Ikke alle av dem er snille, en gang. Denne forherligelsen og hyllingen av Mor syns jeg ikke noe om. Uansett om innpakningen er litt mindre full av klisjeer.

Hvis noen skulle skrive noe flott om det å være mor så hadde jeg foretrukket at man skrev om barnet, fremfor om seg selv. Det er alltid bedre når folk hyller andre enn seg selv.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Nei, vettu hva, nå ble jeg så lei meg, tenk at du skulle beskylde MEG for å være en dårlig mor bare for at jeg ikke ammet like lenge som deg!

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Dette er en sånn typisk historie som mest av alt er egnet for å få kvinner til å føle seg mislykket. Det beskriver hvordan man skal FØLE. Vi har vel alle hørt klisjeen om den fantastiske morslykken man får når man får barnet på brystet etter fødselen. Og så sitter utallige nybakte mødre rundt og føler seg mislykket fordi de ikke FØLTE riktig.

Alt føles jo ikke riktig. En opplevelse er jo ingen fasitt. Nei herre gud så langt fra riktig det føltes når vi satt der med nr.1, og bæljet fordi vi ikke fikk vekt henne, hun ikke spiste og alt var kaos. Men inni mellom slagene i hverdagen, så har jeg øyeblikk der jeg kjenner meg igjen i noe av dette. Men så klart - jeg var jo følsom fra før, og jeg er følsom nå. Og man har perioder der alt på langt nær er lykke og idyll, og øyeblikk der ting er veldig flott. Man er da fullstendig klar over det.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

I bunn og grunn tror jeg heller ikke på historien. Med det mener jeg - jeg tror ikke på at de fleste av oss nærmest transformeres fra overfladiske, moteriktige og ikke minst lekre kvinner til bjørnemammaer som gråter når de ser nyheter på TV. Jeg tror at de fleste av oss tvert i mot er oss selv, og fortsetter å være oss selv, også etter at vi har blitt mødre. Noen er mer følsomme en andre, noen har lettere for å vise følelser, men la nå ikke dette bli en fasit på "den gode mor".

Derfor reagerer jeg jo sikkert også på en del av det som står der. Jeg reagerer på det jeg kjenner meg igjen i, og overser resten. Det er vel skrevet av noen som mente det godt, ment for andre som er litt blaute. Synes man ikke noe om det, så er man vel ikke i målgruppen da. Betyr det at man er mislykket da? Nei hvorfor det? Man reagerer jo bare forskjellig. På samme måte som ingen kan gi meg en fasitt på hvordan jeg skal reagere eller føle, så finnes det jo ingen fasitt på hvordan andre skal reagere eller føle. På samme måte som du vil ha deg frabedt å skulle være følsom på kommando, så forventer jeg å bli respektert fordi jeg i perioder svulmer over av både redsel og glede.

Min mor kunne dog sikkert gitt en del av disse rådene, for hun er ei like stor sippeguri som meg.

[Dronningen]

Joda.

[Line*]

Hilsen bestemor til to.

Meeeeeen, ikke helt slike tanker jeg hadde. Tror ikke jeg skal si så mye mer....

Men jeg blir fryktelig nysgjerrig på hva Elinblu mener nå.

[Line*]