Å bo en periode i USA

[Bluen]

Jepp, den særdeles lite eventyrlystne Elinblu rir igjen. Blåmann tar videreutdanning, og i studiene inngår i utgangspunktet et halvår i utlandet. De mest aktuelle stedene er San Fransisco og Boston, og vi snakker om første halvår i 2009. Dersom alt går bra, er jeg er permisjon da, og vi har i teorien en gyllen mulighet til å reise. I teorien.

Min forrige barseltid var i bunn og grunn ikke god, blant annet takket være en ufrivillig omflakkende tilværelse (i tillegg til at broren min såvidt overlevde en overdose og babyen hadde klare kolikktendenser). Da Liv var halvannen uke, måtte vi flytte inn i leid leilighet i én og en halv måned pga tvangsoppussing av baderommene i borettslaget. Etter halvannen måned hjemme igjen reiste vi til Stockholm og bodde der i to måneder. Mannen var på jobb fra 8 til 18.30, og jeg satt hjemme alene med babyen og var i grunnen både ensom og usikker, selv om det også var gode stunder og jeg etter hvert fikk et par venninner. I ettertid skulle jeg ønske at denne sårbare perioden hadde vært så mye mer stabil. Jeg begynner å grine når jeg tenker tilbake på det, og nå blir jeg så usikker med tanke på neste permisjon.

Skal vi ha det like "urolig" igjen? Og hvordan i all verden skal jeg overleve å gå hjemme med to små barn - Liv på 2 år og en baby som trolig kommer til å være 2 1/2 måned når vi reiser? Bare tanken på flyturen er nesten nok til å ta knekken på meg. Hva med språkutviklingen til Liv, vil den stagnere? Hun stortrives i barnehagen, og vi går hverandre lett på nervene hvis vi bare går hjemme over flere dager. Jeg føler meg selvfølgelig som en dårlig mor og ikke minst en dårlig kone som ikke helt greier å se dette som en gyllen mulighet. Nå er ikke alt helsvart heller - antakelig blir det en ganske homogen gruppe fra Norge som reiser over. Kanskje kan vi også bo i nærheten av en familie vi kjenner ganske godt, med jevnaldrende barn.

Er det noen som har erfaring med utenlandsopphold med to små barn? Og å bo i USA generelt og i Boston eller San Fransisco spesielt?

(Ja, jeg vet at jeg er sær. )

[Cielo]

Synes ikke du er sær, jeg ser de samme utfordringene som deg. For meg hadde den vanskeligste avgjørelsen vært å ta toåringen ut av barnehagen her hjemme. Og å være hjemme med en toåring og en baby blir jeg helt matt bare av å tenke på... Hvor lange dager mannen din kommer til å være borte tror jeg hadde vært litt avgjørende for meg.
Men San Fransisco er en fantastisk by!

[Blåbær]

Har ikke råd å gi.
Vi er litt i samme situasjon selv.
Skal kanskje flytte til San Diego ett år i høst/vinter.
Lillegutt vil da være ti mnd og storegutt 4 år.

Språkutviklingen til storebror har vert min største beskymring, men tror ikke det kommer til å bli noe problem.
Hvis vi reiser kommer jeg jo til å gå hjemme med han. Passe på å pakke med norske bøker, dvder, språkkort og jobbe litt aktivt med språket der borte.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av AnnKi, her.

Skal kanskje flytte til San Diego ett år i høst/vinter.
Lillegutt vil da være ti mnd og storegutt 4 år.

Heldiggris!!

[Macky]

Opprinnelig lagt inn av AnnKi, her.

Skal kanskje flytte til San Diego ett år i høst/vinter.

Åå så heldige dere er, elsker San Diego

Hadde ikke hatt betenkninger ved å flytte til Usa med to små. Mye kjekt man kan ta seg til. San Francisco er nok ikke så kjekt på vinterstid, da det kan regne en del, og ikke er så ulikt vestlandsværet her hjemme (bodd der selv i 1 år), Boston vet jeg ikke hvordan er. Men SF er veldig kjekk by, med masse å se og oppleve.

[Elin]

Benytt muligheten! Reis!!

[Skilpadda]

Ut fra min lille erfaring og ting jeg har hørt, tror jeg San Francisco og Boston må være to av de "enkleste" amerikanske byene å bo i som nordmann, både ift. klima og kultur. Du trenger ikke være så veldig eventyrlysten for å trives der, tror jeg. Klart, som flere sier: har du virkelig ikke lyst, så teller det mest. Men hvis det primært er de praktiske innvendingene du nevner som er problemet, så synes jeg du skal overvinne motstanden og prøve. Kanskje kan du også bruke nettet til å prøve å finne noen hyggelige mennesker i den aktuelle byen på forhånd - kanskje noen med barn i samme alder som du kan møte, så du har noen "kjente" der allerede når dere kommer?

[Palmen]

Jeg er en evig optimist som mener at alt går. Men i deres tilfelle ville jeg sjekket om det fantes mulighet til lokal barnehageplass til Liv før jeg bestemte meg! Spøk til alvor, det er slitsomt nok å være tobarnsmor, og det å vende seg til et liv i utlendighet kan også være slitsomt. For at det skal være så vellykket som mulig setter jeg opp noen tips i stikkordsform, basert på mine erfaringer:

- barnehageplass for Liv tror jeg er en god ide, selv om det bare er for et halvt år. Da får du tid til å konsentrere deg om deg og den nye babyen, og hun har fremdeles lekekamerater og sin greie.
- sjekk med sjømannskirken, jeg vet at de holder til i San Fransisco. De har ofte foreldre og barn grupper. Det kan høres teit ut, men arrangerte foreldre og barn treff er salig lykke når man bor ute.
- sjekk på nett om det finnes playgroups eller coffee mornings som arrangeres i nærheten der du skal bo.


.... og der hyler min toåring etter noe å drikke. FOrtsetter etterpå.-

[pippimamma]

Hvorvidt du er sær eller ikke skal jeg ikke uttale meg om. Det virker som du ser både det mulige positive og negative, og det er ikke dumt hvis en skal flytte til utlandet for en periode.

Søsteren min med familie (små barn) bodde i USA i noen år og stortrivdes. De fikk mange nye venner, både fra Norge, USA og andre land. Fint for oss som fikk en grunn til å dra dit på besøk også.

Når det gjelder språkutviklingen så vil den nok ikke stagnere, datteren vil lære seg et annet språk i tillegg til norsk.

[Smash]

Å, for en mulighet!
Jeg hadde reist uten tvil. Sier som de andre, oppsøk sjømannskirken. I tillegg er det mange hjemmerværende mammaer i USA, og de møtes ofte på lekeplasser på playdates.
Det er jo bare for et 1/2 år, plutselig er dere tilbake til familie og venner.

Go for it!

Ja, jeg elsker USA.

Mange gode råd her, og jeg ville nok ha grepet sjansen hvis jeg fikk den. Men det er to viktige kriterier som må oppfylles for at det skal bli vellykket:
1. God planlegging
2. Du må ha lyst til å dra. Bittelitt, ihvertfall.

Følg magefølelsen. Og lykke til med avgjørelsen.

[Lykkex3]

Svigerinne m/ fam flyttet ned for ca 4 år siden og stortrives. Hun tok kontakt med sjømannskirken og møtte mange norske der. Minstedatteren kom inn i kindergarden og da traff hun mange hyggelige mødre. Hun har inntrykk av at de fleste (iallefall der de bor) er hjemmeværende så hun fikk raskt ett ganske stort nettverk. Mødre er veldig flinke til å finne på ting hele tiden. Alt fra å møtes på lekeplassen, piknik (og da snakker vi piknik med stor P ), sykkelturer eller dra på gymmen. Det er liksom det store der de bor ( 1 t unna Washington). Noen ganger har det blitt litt vel mye for svigerinnen min, men da er det jo bare å takke høflig nei.
Minstedatter der har mistet mye av norsken sin. Hun hadde akkurat fylt 4 når de flyttet ned og nå snakker hun bare amerikansk, tiltross for at de bruker norsk hjemme. Siden dere skal bo der får en så kort periode, så vil jeg ikke tro at det har noe å si for Liv.

En annen positiv ting er jo prisene! De har greid å legge unna penger, for det koster nesten ingenting å leve der (iforhold til Norge iallefall). Det ble helt latterlig å handle mat her hjemme etter at vi var der i høst. Stor forskjell.

Jeg ville absolutt gått for det. Tenk deg den opplevelsen du får. Lære en ny kultur, se andre ting og møte nye mennesker

[Blåbær]

Signerer Kanne jeg.
Dersom du ikke har lyst i det hele tatt ville jeg droppet det.

[Tallulah]

Heldiggris! Jeg som elsker å reise, og i USA spesielt hadde hoppet på denne muligheten. Jeg skjønner alle dine bekymringer også, men det virker ikke som denne flyttingen kommer til å bli like slitsom som forrige? Det er kanskje for en litt lengre, stabil periode også?

Jeg tror det er et norsk miljø i både Boston og San Franciso (de har norsk sjømannskirke), men det er jo ingenting i veien for å henge med lokalbefolkningen også. Begge byene har et rikt kulturliv det er mulig å engasjere seg i, både som frivillig, og som publikum. Barnehagen til Liv kan du søke permisjon fra, slik at hun kan begynne igjen på samme avdeling når hun kommer tilbake.

[Java]

Hva er der Elinblu ønsker? Man er sårbar når man er i barsel. Hvis dette ikke frister deg på noe som helst plan, så synes jeg rett og slett du ikke skal reise.

Jeg ser at dette er en gyllen mulighet og alt det der, man skal ikke stagnere, barn ingen hindring, eventyrlyst, USA et flott land etc. etc., men i bunn og grunn synes jeg du og dere skal ta hensyn til hva som gir en best mulig barsel og permisjonstid for alle denne gangen. Hvis man ønsker å bo utenlands så får man alltid muligheten igjen. Siden forrige barselperiode ble kjip synes jeg dere skal følge det dere aller helst ønsker denne gangen.

Har du derimot lyst, så klapper jeg i hendene og ønsker dere et fantastisk opphold.

[Føniks]

Broren min med barn bor i San Francisco-området for 2. året og de blir i hvertfall i 6 månder til. De stortrives. Vi har vært over to ganger og skal en tur til høsten også. Lekeplasser ol i området der brodern bor kryr av unger og de er rene og pene.

Jeg hadde hoppet på muligheten med en gang. Kan sende deg PM med litt info om området de bor i. De har fått flere venner fra Europa, da det er en del fra Europa i San Francicso-området.

[Palmen]

Da fortsetter jeg litt til. Jeg har bodd i California i nesten 7 år, men litt lengre sør. (LA). California har et veldig behagelig klima, så jeg ser mange fordeler ved å ha små barn der, mindre påkledning og mindre styr for å komme seg ut.

Språkmessig tror jeg ikke at noen vil tape på et halvår ute. Vår lille har jo aldri bodd i Norge, men hun bruker ord på 3 språk, og snakker 2 av de veldig godt til tross for sine 2 år. Klart hun blander språkene innimellom, men det vil jo gå seg til. Hun har gått i engelskspråklig barnehage 3 dager i uken nå i vår, og jeg var litt spent på hvordan det ville gå med språket, men det gikk seg til i løpet av 2 uker.

Både Boston og SF har, som Glitter sier, norske miljøer. De har også expat-miljøer generelt. Grunnen til at jeg fremhever norske og expat-miljøer er at det kun er snakk om et halvt år, og at det er mye lettere å komme i kontakt med folk raskt i expatmiljøer enn blandt lokale.

Jeg kviet meg selv for å gå på coffee mornings eller playdates, og var generelt ganske så fordomsfull mot hjemmeværende expatmødre. Heldigvis viste det seg at blandt alle de hjemmeværende froskene jeg kysset så var det også noen fantastiske mennesker i samme situasjon som meg selv, og som jeg kunne snakke med om andre ting en bæsj og soverutiner. Poenget mitt er at det kan bli ensomt å være hjemmeværende ute under et slik opphold, og det er dessverre ingen som banker på døra di og spør om man skal være venner. Man er nødt til å oppsøke steder der man kan få kontakt med andre, men om man gjør researchen sin og tar skrittet så går det også som regel fint.

Jeg kan bare gi råd basert på mine erfaringer. Om dere gjør dette er jeg sikker på at det blir en fin erfaring, samtidig som jeg også skjønner det godt om du velger å ha permisjonen hjemme med venner og familie rundt deg.

[goldnugget]

Jeg hadde reist på flekken! Selv med 2 barn og en til snart. Det er jo uansett bare for 6 mnd. Språkutvklingen blir ikke noe problem for så kort tid - sikkert ikke permisjon fra barnehagen her hjemme heller.

Jeg hadde det kjempebra som hjemmeværende mamma i USA. Vi bodde i Colorado og Georgia. Mamma-nettverket var supert og aktiviteter på dagtid var det mer enn nok av for mammaer med små barn! Jeg hadde ikke valgt barnehage for så kort tid, men heller funnet playgroup med barn på barnas alder i nærmiljøet. Du finner en for både storesøster og lillebabyen. Søsken er velkommen!
Vi var i små grupper som møttes fast hver uke hjemme hos hverandre. Vi gikk også på svømming og turning og nydelige park- og lekeanlegg hele tiden. Da vi flyttet til Norge ble hverdagen såååå kjedelig! Her slutter jo nesten alle tilbud på formiddagen så fort barnet blir 1 år.

Hadde jeg kunnet velge tror jeg det hadde blitt vest-kysten. Litt bedre klima og roligere stress-faktor i samfunnet.

Flyreisene våre har alltid gått veldig greit, men jeg har planlagt godt og har mye praktiske ting i hånd-bagsjen. Den første reisen til tulla vår var da hun var 2 1/2 mnd - til Norge for første gang. Det var nok den aller letteste med bare pupp og kos og søvn.

Studiene til mannen din blir sikkert intense og han må nok være mye på skolen, men barsel-perioden blir sikkert lettere med nr. 2. Har du litt lyst så tror jeg ikke du vil angre......

[Macky]

Opprinnelig lagt inn av Palmen, her.

Da fortsetter jeg litt til. Jeg har bodd i California i nesten 7 år, men litt lengre sør. (LA). California har et veldig behagelig klima, så jeg ser mange fordeler ved å ha små barn der, mindre påkledning og mindre styr for å komme seg ut.

Det var det jeg også trodde gitt. Hadde før jeg flyttet til SF bare vært i San Diego og LA, og der var det varmt gitt, SF er ikke alltid like varmt. Var der sommeren for 2 år siden igjen, og da var der ikke mer enn 15 grader i midten av juni Men når det nærmer seg juli, august og september, blir det skikkelig varmt!

[Wix]

Jeg må si at jeg skjønner den lite eventyrlystne siden din. Det er jo mye positivt som de andre har vært inne på, og ganske sikkert en unik mulighet. Samtidig blir det mye styr og ikke en "normal" og "avslappende" fødselspermisjon denne gangen heller. Og jeg skjønner hvorfor du har lyst på det også. Samtidig er jeg relativt hjemmekjær og bruker også lang tid på å bli kjent med nye folk og å komme inn i nye miljøer, så 6 mnd blir nesten litt for kort til at det er noen vits hvis det var meg. Men her er vi jo forskjellige. Egentlig skulle jeg nok ønske at jeg var av typen som tar sånne utfordringer på strak arm, men jeg vet med meg selv at jeg sannsynligvis ikke ville reist.