Har aldri flytta, jeg har rømt....FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner

[Harriet Vane]

Fra 25. november og fram til 10. desember vil Norsk FolkehjelpKrisesentersekretariatet, LO, og Fagforbundet sette søkelyset på et av verdens største menneskerettighetsbrudd, menns vold og overgrep mot kvinner, og krisesentrenes betydning for de utsatte.


Bakgrunnen for en internasjonal kampanje
FNs generalforsamling vedtok i en resolusjon i 1999 at den 25. november er den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Forslaget ble fremmet av Den dominikanske Republikk med støtte fra mer enn 60 regjeringer. Resolusjonen har sitt utspring i en voksende bevegelse for å få slutt på denne volden som rammer kvinner og jenters liv, som er ødeleggende for lokalsamfunn og som hindrer utvikling av ethvert samfunn. Alle de som har sluttet seg til resolusjonen ber om at myndigheter og befolkningen i de forskjellige land iverksetter tiltak som bidrar til å få slutt på vold mot kvinner.

Kvinneaktivister i Latin-Amerika og i Karibia har markert dagen den 25. november i kampen mot vold mot kvinner siden 1981. Grunnen til at nettopp denne dagen er valgt skyldes et brutalt drap på de tre Mirabal søsterne i Den dominikanske republikk som ble drept fordi de var i opposisjon til det brutale diktatorregimet til Trujilo.

I 1991 ble ”16 dagers kampanjen” i kampen mot vold mot kvinner introdusert. Kampanjen løper fra den 25. november til den 10. desember som er den internasjonale menneskerettighetsdagen. Det å trekke forbindelseslinjene mellom vold mot kvinner og menneskerettigheter, understreker at alle former for vold, enten den utøves av myndigheter eller privat, er brudd på menneskerettighetene.



Vold og mishandling av kvinner er et alvorlig internasjonalt problem av stort omfang.

Internasjonale forpliktelser
FNs erklæring om menneskerettigheter av 1948 stadfester at ”alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter”. Likevel krenkes kvinners frihet, verdighet og likeverd stadig gjennom lover og sedvaner på andre måter og i en annen utstrekning enn menns.

De siste femti årene har en stadig voksende verdensomspennende bevegelse, med kvinner i spissen, kjempet for at de samme menneskerettighetene skal gjelde for kvinner og menn. Det dreier seg om kvinners tilgang til ressurser, utdanning, eiendom og inntekt, styrking av kvinners politiske og økonomiske handlingsrom, og om retten til et liv uten undertrykking og vold.

I tillegg til FNs erklæring om sivile og politiske rettigheter fra 1966, er det gjort en rekke forpliktende vedtak i den internasjonale kampen mot kvinnediskriminering de siste femti årene, som:

FN-konvensjonen om avskaffelse av diskriminering av kvinner, 1979, med valgfri protokoll fra 1999 (FNs kvinnekomité – CEDAW)
FNs erklæring om vold mot kvinner, 1993
FNs internasjonale konferanse om befolkning og utvikling i Kairo, 1994
Beijing-erklæringen med handlingsprogram, 1995
Beijing +5-erklæringen, 2000
Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, 2000

Dette er verdifulle redskaper i den internasjonale kampen for bekjempelse av vold mot kvinner, og de bør brukes aktivt. De bekrefter også at FN ser på vold mot kvinner som et alvorlig internasjonalt problem som krever kontinuerlig, langsiktig arbeid.


Historisk tilbakeblikk på krisesentrene
Da det første krisesentrene ble åpnet i England i 1972, var nok ingen klar over at de skulle bli en del av en verdensomspennende reaksjon på menns vold mot kvinner. Og ingen var nok klar over at dette var temaer som etter hvert skulle få stor oppmerksomhet fra både EU, Europarådet, Verdens Helseorganisasjon (WHO) og FN - langt mindre fra vår egne regjeringer.



2. mai 1978 åpnet Camilla Krisesenter i Oslo som det
første krisesenteret i Norge og Norden. Etter hvert
ble det opprettet flere og flere sentre, og i dag har vi
51 krisesentre rundt om i landet.
Etter snart 30 års drift kan vi trygt si at krisesentrene
har vært og er det viktigste sosialpolitiske tiltak for
mishandlede og/eller voldtatte kvinner og deres barn
i Norge. Takket være mange hundre kvinners solidaritet
med volds- og overgrepsutsatte kvinner, har krisesentrene
siden oppstart gitt et unikt tilbud. Et lavterskeltilbud,
uten henvisning eller krav om betaling. Et sted der
kvinner, sammen med sine barn, anonymt, uten å bli
mistenkeliggjort, uten å bli overvåket eller sykeliggjort
har søkt tilflukt for å berge liv og helse.

Krisesentrene er det eneste definerte lavterskeltilbudet
som har faglig innsikt i voldsutsatte kvinner og
barns livssituasjon, deres emosjonelle, psykiske, fysiske
og sosiale behov.

[Harriet Vane]

Omfanget av menns vold mot kvinner

¨ 1 av 3 kvinner i verden har blitt utsatt for vold.

¨ Om lag hver fjerde kvinne i verden utsettes for vold i eget hjem

¨ 19 % av kvinners helseplager og skader i industriland er på grunn av menns vold.

¨ Vold i hjemmet er en av hovedårsakene til skader og død blant kvinner i hele verden

¨ Hvert år blir fire millioner kvinner og jenter kjøpt og solgt verden over – enten inn i ekteskap, prostitusjon eller slaveri. (FNs Befolkningsrapport 2000)

¨ Nesten 1 av 3 kvinner blir hver år voldtatt bare i Sør-Afrika

· Fra januar til juli 2005, ble det rapportert 169 æresdrap, 1163 voldtektssaker, og 108 gjengvoldtekter i Pakistan

¨ Mellom 500 000 -700 000 kvinner blir solgt til lokale prostitusjonsmarkeder i Europa årlig. Mange av kvinnene blir trafikkert inn i prostitusjonen i Norge

¨ FNs Befolkningsrapport 2000 anslår at ca. 2 million jenter står i fare for å bli kjønnslemlestet hvert år. Kjønnslemlestelse forekommer også i Norge.

¨ Voldtekt er den mest underrapporterteforbrytelse som begås, og de faktiske tallene på begåtte voldtekter kan være opptil 50 ganger høyere enn det som rapporteres

¨ Hele 31 prosent av norske tenåringsjenter sier de er blitt tvunget til sex mot sin vilje, viser en undersøkelse i Oslo (Nova i 2002) Nær halvparten av overgriperne er gutter på samme alder som jentene, og de fleste skjer på fest.

¨ Studier viser at kvinner med funksjonshemning lettere blir utsatt for vold og overgrep enn kvinner uten funksjonshemning

¨ I 2005 tok ca 25 000 kontakt med landets krisesentre, enten pr telefon, som dagbruker eller beboer. Hvert år må ca 2 500 kvinner overnatte på et av landets krisesentre på grunn av menns vold

¨ På grunn av fars vold bor hvert år mellom 1800 og 2000 barn på et av landets krisesentre. Fra 1992 til 2004 har 23 924 barn vært beboere sammen med sine mødre

¨ Fra 1992 til og med 2005 har 34 917 kvinner og 25 677 barn overnattet til sammen 1 182 242 døgn på krisesentrene i Norge

¨ På grunn av menns vold er over 1000 kvinner i Norge på flukt. De bor på hemmelig adresse eller de strengeste koder

¨ I 2005 registrerte politiet 4 348 saker om familievold

¨ På grunn av menns vold forteller mellom 50 til 60 % av kvinnene som bor på krisesentrene at de har utviklet angst og depresjoner

¨ 35 % av kvinnene som bodde på krisesentrene i 2002 forteller at de er blitt drapstruet av den mannen som påstår han elsker dem

¨ Fra 1992 til 2005 ble 217 kvinner drept av samlivspartner/ekspartner.

¨ Mellom 30 og 60 prosent av jentene i alderen 13 til 19 år har opplevd ulike former for verbal eller fysisk, seksuell trakassering

¨ For å beskyttes mot menns vold hadde går mellom 1000 til 1200 kvinner til en hver tid med voldsalarm i Norge

¨ Hver fjerde kvinne har vært utsatt for en eller annen form for vold eller trusler om vold i Norge viser en undersøkelse gjennomført av NIBER og NTNU (2005)

¨ Samme undersøkelse viser at en av ti kvinner har etter fylte 15 år opplevde voldtekt

¨ I 2005 ble det anmeldt over to voldtekter pr dag i Norge (798)

¨ En doktorgradsstudie av Kjersti Alsaker ved Universitetet i Bergen viser at 38 % av de voldsutsatte kvinnene som kom til krisesentrene ikke fikk lov av mannen å jobbe

¨ Av de som får lov å jobbe, har mange problemer med å holde på jobben på grunn av vold ogpsykisk terror fra mannen (Kjersti Alsaker).



(Kilder: www.unifem.org / www.unfpa.org / www.krisesenter.com / www.politi.nomaswsc@iafrica.com /

[Ru]

Stopp Volden mot Kvinner