Slutter man å være glad i noen?

[Kirsebær]

Jeg har en teori om at hvis man først har blitt glad i en person, så slutter man ikke å være det. Uavhengig av hvordan forhold man har til vedkommende og uavhengig av hvor utrolig mye dustete den personen kan gjøre i ettertid.

I min verden så har det aldri skjedd at jeg først har blitt glad i noen også sluttet å være det.

Men man kan slutte å like en person man er glad i. Man kan begynne å direkte mislike noen, men likevel så ligger det en klissete klump av kjærlighet et sted som ikke slutter å eksistere.

Er det bare meg som mener at "glad i" ikke kan forsvinne?

Jeg har tusen tanker om dette som egentlig er litt mer omfattende enn det her altså, dette var egentlig mest for å sjekke om dere føler at dere slutter å være glad i noen dere opppriktig har vært glad i.

[Strutsen]

Første tanken som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var "Jamen! Jeg har jo sluttet å være glad i "alle" eks-typene mine!"??

Men! Når jeg tenkte meg mer om, så har jeg "sluttet å være glad i" de jeg faktisk bare har likt veldig godt. For mannen min - om det skulle ta slutt en gang, hadde jeg ikke sluttet å være glad i. For ham er jeg virkelig glad i.

Og selv om jeg absolutt har grunn til å slutte å være glad i min far, klarer jeg det ikke...

Og jeg tror en ser forskjellen på det å like og det å være glad i at en finner seg i langt flere ting med de en er glad i. Eksempelvis foreldre man ikke klarer å bryte kontakten med, venninner som gang etter gang sårer en osv.

Så ja, jeg støtter teorien din!

[Mira]

For tre år siden kunne jeg vært enig med deg, men desverre kan jeg ikke det nå lenger.

[Vimsen]

Jeg har ikke sluttet å være glad i eksene mine.

[Gremli Skremli]

Jeg har opplevd å slutte å være glad i venner. Det har skjedd ved noen få tilfeller, når de ikke har støttet meg i tilfeller hvor jeg virkelig har trengt støtte. Ved sånne tilfeller føler jeg at jeg får se deres sanne side, og at de viser seg å ikke være så gode venner likevel. Jeg har rett og slett forandret syn på dem.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Gremli Skremli, her.

Jeg har opplevd å slutte å være glad i venner. Det har skjedd ved noen få tilfeller, når de ikke har støttet meg i tilfeller hvor jeg virkelig har trengt støtte. Ved sånne tilfeller føler jeg at jeg får se deres sanne side, og at de viser seg å ikke være så gode venner likevel. Jeg har rett og slett forandret syn på dem.

Slike venner er ikkke venner i det hele tatt.

[Anne]

Jeg er på god vei enig med deg, Bæret, men ser også at det skjer faktisk at jeg slutter være glad i noen. Spesielt om de har vært stygge eller har såret meg over evne. Da velger jeg liksom å ikke være glad i dem lengre og til slutt er jeg det ikke heller.

[Obelix]

Å slutte å være glad i noen tror jeg kanskje ikke har har blitt, men at jeg bryr meg mindre om noen; helt klart.

Det kommer kanskje an på hvordan man definerer glad i.
Jeg er glad i mennesker generelt, mens mine nærmeste er jeg GLAD i hvis noen skjønner hva jeg mener.

For at jeg skal blli totalt likegyldig ( som er min definisjon på motsatt av glad i) mot en person, må den ha gjort noe helt forferdelig som står mot alt jeg står for.
Vært slem, gjort noe utilgivelig osv.

[Tallulah]

Jeg mener jeg slutter å være glad i mange av eksene mine, ikke bare slutter å like dem. Men jeg kan fortsatt være glad i den personen de engang var, men det er jo en person som ikke eksisterer lenger. Så da vil jeg heller si at jeg er glad i minnet om en person.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Men jeg kan fortsatt være glad i den personen de engang var, men det er jo en person som ikke eksisterer lenger. Så da vil jeg heller si at jeg er glad i minnet om en person.

Det er kanskje sånn jeg også har det. Eller, jeg vet ikke. Jeg kan ikke ta det inn over meg hvor ille det har gått, men når jeg treffer ham, gjør det vondt å se. Jeg synes synd på ham. Når andre sier at han er bare slem, tenker jeg at de vet ikke alt. Så jeg er kanskje fortsatt glad i ham, på en måte.


So you say I need to consider this
Yours were the face that I couldn't resist
Yours was the fuel to the flames in my heart
Mine were the words that would tear us apart
Well I say I found the letters you wrote
Mine was the smile and the life that you broke
Mine was the story that you told your friends
Yours were the demons you couldn't defend
Understand me, as of lately I've learned a thing or two
There is just no way that I'll be coming home to you
'Cause only a fool would do this again
Only a fool would let you back in
There is no you left to embrace
There is no word would make it feel safe
Love was a gift, stubborn and wild
I was armed with the faith of a child
And you were my joy, you were my friend
There is no going back there again
It's more than you can ask of me my love
I'm coming out of nowhere
It feels good here better than you know
Isn't it only fair that you try and let it go?
Yours was the ring that I started to wear
Yours were the vows that went up in the air
Yours was the choice to stay away from her
Mine was the dream that got lost in the stir
These were the times I would call you my own
These were the times I were waiting at home
I'll tell you something, I've been changing after what you put me through
There is just no way that I'll be coming home to you
'Cause only a fool would do this again
Only a fool would let you back in
There is no you left to embrace
There is no word would make it feel safe
Love was a gift, stubborn and wild
I was armed with the faith of a child
And you were my joy, you were my friend
There is no going back there again
'Cause only a fool would do this again
Only a fool would let you back in
There is no you left to embrace
There is no word would make it feel safe
Love was a gift, stubborn and wild
I was armed with the faith of a child
And you were my joy, you were my friend
There is no going back there again
It's more than you can ask of me my love
I'm coming out of nowhere
It feels good here better than you know
Isn't it only fair that you try and let it go?

[Lorien]

Jeg har sluttet å være glad i ganske mange.

[Kirsebær]

(Her skulle jeg linket til 2. innlegget...det ble jo helt malplassert etter at flere sier at de faktisk slutter å være glad i folk...)

Ja, jeg tror det er noe med at de man helt oppriktig er glad i slutter man ikke å være glad i. Og at man ikke kan gradere det å være glad i noen "jeg er litt glad i ham" "Jeg er veldig glad i ham". Det gir ingen mening.
Man er glad i eller ikke glad i og innenfor det så liker man eller misliker man og alt det der.

Og da ser jeg for meg at folk som har blitt mishandlet elelr behandlet dårlig av noen de er glad i oppriktig mener det når de sier at de fremdeles er glad i mennesket. De misliker personen, men er fremdeles glad i henne/han.

Og det å være glad i noen skal jo egentlig generere glade og gode stemninger, men om man over tid har vært svært glad i noen man misliker, så ødelegger man på en måte knyttepunktet mellom "glad i" og "gode følelser", også sliter man i ettertid med å bli oppriktig glad i noen . For uansett hvor bestemt du er på å la folk komme nær deg og slippe de inn, så sperrer kroppen for av seg selv.
Kroppen og det ubevisste i hjernen forbinner kanskje det å være glad i noen med tunge vonde ting, og dermed så kommer du ikke dit. Eventuelt så finner du noen å være glad i som behandler deg dårlig igjen, fordi det er noe kroppen og hjernen kjennner igjen, og tror er trygt.

Jeg tenker ikke sså mmye på dette som det høres ut som, men jeg blir litt revet med her...

[Tante Grønn]

Nei, jeg tror ikke man kan slutte å være glad i noen. Det kan forresten være litt frustrerende; kjenne at jeg bryr meg om noen jeg helst skulle gitt en god-dag i

[Filifjonka]

Jeg tror fint man kan slutte å være glad i noen.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg tror fint man kan slutte å være glad i noen.

Det tror jeg også.

[Pepper Lemon]

Jeg har sluttet å være glad i mange jeg. Og ikke på grunn av gruff, men fordi jeg etterhvert slutter å kjenne de (mister kontakten), og nå bryr jeg meg filla om de, for å være ærlig. Ekskjæreste for eksempel, som jeg en gang var veldig, veldig glad i. Etterhvert ble han mer som en bror og god venn, og jeg fortsatte å være sammen med ham bare fordi jeg ikke ville såre ham. Så en dag flyttet jeg for å studere, og da gjorde jeg det slutt (møtte egentlig en annen, men hey, hva han ikke vet osv). Så var jeg fortsatt glad i ham, brydde meg om ha, var trist fordi han var trist, og så etterhvert gikk han i glemmeboken. Nå bryr jeg meg virkelig ikke om ham på noen som helst måte. Kun en fremmed, en jeg kjente for lenge siden.

Samme har skjedd med venner som jeg har mistet kontakt med, svigerinner og svogere jeg har hatt som har blitt borte underveis etc.

[Blondie]

Jeg tror følelsene til tider kan overskygges av mislike-tanker, men jeg tror heller ikke at man helt kan legge bort glad-i-følelsene. For meg tar det lang tid å bli ordentlig glad i en person, men da varer det til gjengjeld livet ut.

[Maverick]

Vanskelig. Det er noe med gamle minner som jeg ikke vil skal bli ødelagt av nytt gruff. Glad i-følelsen blir kanskje erstattet av en slags tristhet over at man ikke klarer å være glad i noen lenger. Og da er man jo på en måte fortsatt glad i mennesket.

[him]

Jeg har sluttet å være glad i noen. Nå kan man selvfølgelig diskutere om jeg noensinne hadde vært glad i vedkommende, eller bare hvem jeg trodde vedkommende var. Kanskje kan man si at jeg har forandret meg slik at den personen jeg var, som var glad i noen andre, ikke eksisterer lengre.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg har sluttet å være glad i noen. Nå kan man selvfølgelig diskutere om jeg noensinne hadde vært glad i vedkommende, eller bare hvem jeg trodde vedkommende var. Kanskje kan man si at jeg har forandret meg slik at den personen jeg var, som var glad i noen andre, ikke eksisterer lengre.

him! du tenker så bra! (Og når jeg sier bra så mener jeg selvsagt at hun tenker i like baner som meg innimellom. )

Min teori videre går jo på at ofte så blir man glad i en person som ikke finnes. Man legger til egenskaper, verdier og holdninger til et menneske, og blir glad i det menneske man har i hodet. Og når man virkelig blir kjent med dette mennesket så er det et helt annet. Uten at det har vært noe lureri fra den andre personen. Man har bygget noen som ikke finnnes inni sitt eget hodet, og når det går opp for en at det ikke helt er sånn så raser noe litt sammen. Men vi skjønner jo ikke hvorfor. Vi tror at den andre har forandret seg, eller at den "plutselig" viser nye sider i seg selv.
Også kan man si at man har sluttet å være glad i den personen.
Sannheten er vel at man aldri har vært glad i den personen i det hele tatt.

Sitat:

Kanskje kan man si at jeg har forandret meg slik at den personen jeg var, som var glad i noen andre, ikke eksisterer lengre.

Jeg tror ikke på at stammen i mennesket, det som kjennnetegner selve kjernen i den du er, forandres så voldsomt noen gang i livet, så at jeg kan forandres til noen som ikke er glad i den jeg var glad i, vil jeg ikke gå for.

Men en bra tanke å tenke videre på.