Er det "verre" å dø for en ateist?

[Sitron]

Jeg kom over en påstand om at en ateist gjerne har det tøffere på dødsleiet enn en troende, nettopp fordi de ikke har følelsen av å gå videre, men rett og slett ende for evig og alltid.

Nå kjenner jeg ingen som har kjempet mot døden, så jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om dette. På den ene siden slår det meg som arrogant, på den annen side slår det meg at det gjerne er lettere å gi slipp i livets siste fase om man genuint tror at man får det bedre. Det er gjerne her snakk om yngre mennesker som ikke er ferdig med å leve.

Hva tenker dere?

[LimboLine]

Jeg tror det er lettere som troende.
Om man tror/håper man får se igjen sine nære og kjære i himmelen, må det vel være lettere?

[Pebbles]

Jeg vet ikke noe om akkurat den problemstillingen her. Men jeg har lest at undersøkelser viser at barn som blir forklart at døden ikke er slutten men en overgang til noe annet takler dødsfall i familien bedre enn andre barn, og det er jo litt beslektet tematikk?

Ellers synes det jo ikke urimelig at man kan oppleve mindre frykt i en slik situasjon om man selv er overbevist om at slutten på livet ikke er slutten på eksistensen.

Men sålenge det bare er snakk om en påstand og ikke undersøkelser, så er det jo ikke godt å vite - og helt sikkert høyst personavhengig.

[glamma]

Opprinnelig lagt inn av LimboLine, her.

Jeg tror det er lettere som troende.
Om man tror/håper man får se igjen sine nære og kjære i himmelen, må det vel være lettere?

Ja, helt enig, det er jo logisk..

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av glamma, her.

Ja, helt enig, det er jo logisk..

Nei, det er ikke logisk. Jeg er ateist og tanken på at jeg slipper å tilbringe evigheten i en eller annen himmel gjør tanken på døden lettere for meg

[glamma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Nei, det er ikke logisk. Jeg er ateist og tanken på at jeg slipper å tilbringe evigheten i en eller annen himmel gjør tanken på døden lettere for meg

For meg er det logisk. Det kommer an på hvordan man ser det, og det er jo helt individuellt.

[Dixie Diner]

Ja det tror jeg. Men det kommer jo selvsagt an på hva personen som skal dø tenker om døden. Mange ateister kan jo også se på døden som en befrielse fordi man da endelig får "sove" og bare være borte, mens andre synes det å bare forsvinne ut i ingenting fremstår som et mareritt.
Min morfar var ateist og var livredd for å dø. Jeg er "troende" (men ikke religiøs) og tror fullt og fast på et liv etter døden, og jeg er overhodet ikke redd for å dø. Jeg ser frem til den dagen (misforstå meg rett) jeg forhåpentligvis får treffe igjen mine avdøde venner og slektninger. Det jeg er redd for er å dø fra de som er igjen eller å miste dem.

Forresten; nå så jeg at du skrev at du snakker om yngre mennesker som ikke er ferdige med å leve, da stiller det seg kanskje litt annerledes. Men jeg tror allikevel det oftest er "lettere" for troende å dø, fordi man "vet" at noe veldig godt venter på den andre siden.

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

JJeg er "troende" (men ikke religiøs)

Hva mener du med det? Hva tror du på, og hva tenker du er forskjell på tro og religion?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Karima, her.

Hva mener du med det? Hva tror du på, og hva tenker du er forskjell på tro og religion?

Jeg har ingen religion men tror på litt av hvert. For å si det enkelt.

[LimboLine]

Jeg tør ikke annet enn å tro at det finnes mer etter døden.
At jeg i det minste får se igjen alle mennesker jeg har vært glade i og som har gått bort. Jeg vil ikke tenke annet.

[Mjau]

Utrolig interessant spørsmål da!
Jeg faller vel selv under kategorien ateist kanskje. Slev om jeg ikke liker å sette merkelappen på meg selv.
Jeg har aldri hatt noen tro, men har aldri vært redd for å dø fordi jeg ikke vet hva som venter meg.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg tror, eller hva jeg skulle ønske hadde skjedd når jeg dør.
En del av meg ønsker å treffe igjen farmor og Bnår jeg dør. En annen del av meg ønsker at sjelen min får leve videre i noen som fortsatt er her på jorden. EN ting er i alle fall sikkert, jeg skal fortsatt være tilstede i denne verdenen og passe på mine kjære etter at jeg dør. Det har jeg bestemt. Sådetså!

Det som er litt interessant også er at da B døde fant jeg en enorm ro i at presten velsignet han, og i det presten sa under begravelsen til tross for at jeg ikke er troende. Tror det handler en del om ritualer altså. Det var i alle fall veldig godt å ha en prest der, eller en sjelesørger da. Det var vel det presten var akkurat da.

Jeg kan vel skjønne at noen syns det er vanskelig å ikke vite hva som skjer etter døden, men det vet jo ingen sikkert før man faktisk dør.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

EN ting er i alle fall sikkert, jeg skal fortsatt være tilstede i denne verdenen og passe på mine kjære etter at jeg dør. Det har jeg bestemt. Sådetså!

Da kan du nok ikke båssettes som 100% ateist!

[Mjau]

Hvillken bås passer jeg inn i da mener du? Jeg tror ikke det finnes noen Gud som passer på oss og dømmer oss.
Jeg tror at sjelen vår lever videre et annet sted, men det er ingen Gud der.
Jeg klarer ikke se at det ene betyr at man tror på det andre. Men det har jeg fått pepper for før og.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Hvillken bås passer jeg inn i da mener du? Jeg tror ikke det finnes noen Gud som passer på oss og dømmer oss.

Jeg tro absolutt heller ikke på en Gud som dømmer oss. Jeg tror ikke på en Gud som i en farsfigur heller, men på en guddommelig kraft.

Jeg definerer meg ikke innunder kristendom eller en annen spesifisert religion - jeg bare "vet" at vi er en del av en større sammenheng.

[Tito]

Jeg er kristen, men jeg vet ikke om jeg synes det hadde vært enkelt å dø nå. Jeg føler meg langt fra klar til å reise fra denne verden, selv om jeg tror jeg kommer til et bra sted. Jeg vil se mine barn vokse opp og jeg tror nok de har godt av å vokse opp med en mor. Jeg er ikke redd for det å dø, jeg har bare ikke lyst til det nå - og tror ikke jeg hadde hatt et lett dødsleie, i hvert fall ikke i den fasen av livet som jeg er i nå.

[bina]

Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".

Jeg ser for eksempel at mange som har mistet barn finner trøst i å tenke på barnet som en engel. Dette er en slags billedliggjørelse av at barnet alltid er med i tankene og i hjertet.

Tilsvarende ser jeg at mange forklarer for barn at besteforeldre eller andre som dør ER et sted, og der har de det godt. Det trenger etter mitt skjønn ikke ligge noe religiøst i dette, det er bare billedliggjøringen. Se for seg et sted hvor den man er glad i har det godt.

Men i bunn og grunn, ja jeg tror det er lettere å dø for en som tror at de nå kommer til et godt sted, enn for den som tror at nå er alt slutt.

[glamma]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".

Jeg ser for eksempel at mange som har mistet barn finner trøst i å tenke på barnet som en engel. Dette er en slags billedliggjørelse av at barnet alltid er med i tankene og i hjertet.

Tilsvarende ser jeg at mange forklarer for barn at besteforeldre eller andre som dør ER et sted, og der har de det godt. Det trenger etter mitt skjønn ikke ligge noe religiøst i dette, det er bare billedliggjøringen. Se for seg et sted hvor den man er glad i har det godt.


Men i bunn og grunn, ja jeg tror det er lettere å dø for en som tror at de nå kommer til et godt sted, enn for den som tror at nå er alt slutt.

Enig i det du skriver, at de som står igjen finner en trøst i troen på at deres kjære har det godt.. Sist men ikke minst barna... de takler jo sorg på en helt annen måte enn oss voksne, og de ønsker jo å tro at den de har mistet har det godt.

[Mauser]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".

Hva med oss som i så fall har evig pine å se frem mot? Eller gjenfødelse som noe forholdsvis langt nede i matkjeden? Eventuelt 72 jomfruer ... av hankjønn, med enorme ***?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men i bunn og grunn, ja jeg tror det er lettere å dø for en som tror at de nå kommer til et godt sted, enn for den som tror at nå er alt slutt.

Jeg tror at de som tror på "noe" nettopp gjør det fordi tanken på at ting er slutt er skremmende. For noen er derimot det at alt er slutt, en mer beroligende tanke enn at det ikke er det. Og for disse, som da som oftest er ateister er det ikke skremmende at det er slutt, og døden hadde heller ikke blitt mindre skremmende om man hadde fått en tro på at det fantes noe.

Om man selv tror at det er noe så skal man være forsiktig med å uttale seg om hva andre som ikke tror synes er skremmende eller ei.

[Mjau]

Jeg ser det blir nevnt at man som troende tror man møter igjen sine kjære på den andre siden. Det tror jo jeg også, eller håper da, selv om jeg ikke tror på Gud. Det å tro på Gud og det å tro på at det er noe etter døden trenger nødvendigvis ikke ha noen sammenheng i mine øyne. For slik er det for meg.