Redd for døden og holdning til eutanasi

[Sitron]

Jeg er nysgjerrig på om det er noen sammenheng. Poll følger.

Tanken er som følger at OM eutanasi var tillatt med et godt og akseptabelt regelverk, for personer som likevel ville dø innen kort tid, hva ville du tenkt da? Sånn for å sette en ramme rundt begrepsmeningen i denne pollen.

Med redd for å dø så menes ikke dødsangst i hverdagen, men om man generelt har et avslappet forhold til døden eller ikke, uten at det nødvendigvis er noe som påvirker en i hverdagen.

Jeg kan ikke stemme. Jeg klarer ikke å gjøre meg opp en mening. Jeg er både redd og ikke redd og både for og mot. :forvirret:

[Susse]

Jeg er ikke redd for døden, og mot eutanasi.

[Sitron]

Her, SF, ta en pille. Det hjelper.

[rine]

Redd for døden, for eutanasi.

[Inagh]

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror at når jeg er død, er jeg død - og ferdig med det.

Jeg er forsåvidt redd for å etterlate meg mann og barn, at det blir trist for dem. Jeg håper også at den dagen jeg rusler, så skjer det fort og smertefritt - jeg er redd for å bli liggende lenge og i smerter.

Like fullt - så langt har jeg tatt et standpunkt mot eutanasi, det er litt for mange etiske spørsmål rundt det, som "hva er egentlig et verdig liv, hvem bestemmer hva som er et verdig liv, og hvem skal ha rett til å avslutte et menneskeliv?"

Så får vi se hva jeg sier om jeg mot formodning en gang skulle ligge og vri meg i forferdelige smerter, med bare en utgang - eller at en av mine kjære skulle oppleve noe slikt.

:turn coat:

[Kirsebær]

Er ikke redd for å dø, for eutanasi


Gitt at jeg skjønte det riktig når jeg gikk ut ifra at eutanasi er aktiv dødshjelp.


Det høres feil og rart ut å si at jeg gleder meg til å dø, for det gjør jeg ikke. Ikke på en syk måte i hvertfall. Men jeg er spent på døden. Har aldri gruet meg eller vært redd for å dø.

[rine]

Rettelse: Jeg går ikke rundt og er "redd for å dø" sånn til dagen, liksom. Jeg er likevel rimelig sikker på at jeg hadde fått veldig dødsangst den dagen jeg evt. sto ansikt til ansikt med døden. Mulig jeg hadde akseptert døden etter en stund, det er jo umulig å svare på, men jeg tror nok jeg hadde vært redd, ja. Å få beskjed om at jeg, eller noen av mine, skulle dø, er min verste frykt. Er det ikke slik for de fleste da?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

hvem bestemmer hva som er et verdig liv

Mennesket selv, selvsagt. Retningslinjer selvsagt, slik jeg ser det må døden være nært, nært forestående, slik at alt håp er ute. Men jeg vil faktisk bestemme selv hva min verdige død er. Og for min del så syns jeg det er helt og totalt forjævlig å skulle dø, kanskje full i kreft eller annen drit, mens man seigpines de siste dagene, bare fordi at andre folk sitter med andre meninger om verdighet og død enn hva jeg gjør. Jeg syns det er simpelthen uakseptabelt at døende mennesker som ønsker en annen utgang nektes dette. Det er rett og slett umenneskelig og uverdig.

[Candy Darling]

I utgangspunktet: helt klart ikke redd for å dø og for eutanasi. Prebarn er det easypeasy. Det er ikke like enkelt å svare det lenger, men jeg antar at jeg kommer dit igjen når barna blir sånn i 18-55-årsalderen.

[Martis]

Jeg syns det er vanskelig å svare. Jeg er ikke redd for døden, sånn i det daglige, men "ønsker" jo selvfølgelig ikke å dø før jeg blir gammel. Er imot aktiv dødshjelp.

[Fadese]

Jeg er ikke redd døden, men jeg er redd for å måtte dø fra mine barn nå mens de er små. Det handler altså ikke om redsen for døden som sådan, men redsel for at barna skal vokse opp uten meg og redsel for at jeg ikke skal få følge dem gjennom oppveksten.
Jeg er mot en lovendring som tillater aktiv dødshjelp.

[007]

Jeg krysset feil, kan eg modde fikse?

Er ikke redd for å dø, mot eutanasi
Jeg er mot eutanasi ut fra verdiene mine og ut fra at jeg er sykepleier og de erfaringene jeg har gjort meg i yrkeslivet. Jeg er ikke redd for døden, og døden kommer når den skal. Om jeg ligger der og lider før jeg dør, så kjenner jeg at det er helt OK. Ingen har sagt at døden skal komme smertefritt og jeg tar døden som den kommer.

[rine]

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Det er jo umulig å vite. Men slik jeg tenker, uten å vite noe om dette, så tenker jeg som så at det hadde vært temmelig tøft. Veldig. Nok til å slå hvilken som helst person i bakken. Men dødsangst? Jeg klarer ikke forestille meg det. Jeg har aldri hatt angst for noe som helst. Da det sto 5-6 leger rundt min 4 uker gamle baby og diskuterte om hun skulle puttes i respirator var jeg ikke bekymret heller. For jeg følte at ting gikk skikkelig for seg. Så kanskje jeg hadde fått hetta om magefølelsen ikke var god. Umulig å si, men om jeg skal gjette, så tror jeg ikke jeg ville opplevd dødsangst sånn uten videre.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Jeg hadde selvsagt blit trist og det hadde vært vondt. Men nei, jeg tror ikke jeg hadde fått dødsangst. Jeg tror ikke jeg hadde blitt redd. Bare trist.
Og jeg hadde for såvidt vært litt lettet over at jeg ikke fikk beskjed om at nå skal du ligge å være syk i ett år, og så skal du dø.

Jeg håper at jeg dør raskt når jeg først skal dø.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er jo umulig å vite. Men slik jeg tenker, uten å vite noe om dette, så tenker jeg som så at det hadde vært temmelig tøft. Veldig. Nok til å slå hvilken som helst person i bakken. Men dødsangst? Jeg klarer ikke forestille meg det. Jeg har aldri hatt angst for noe som helst. Da det sto 5-6 leger rundt min 4 uker gamle baby og diskuterte om hun skulle puttes i respirator var jeg ikke bekymret heller. For jeg følte at ting gikk skikkelig for seg. Så kanskje jeg hadde fått hetta om magefølelsen ikke var god. Umulig å si, men om jeg skal gjette, så tror jeg ikke jeg ville opplevd dødsangst sånn uten videre.

Jeg har hatt dødsangst flere ganger. Etterpå var det angsten for dødssangsten. Dødsangst er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg er sterk psykisk, men dødsangsten kom kastende over meg da jeg fikk kreftdiagnosen første gang. Nå som jeg er evig kronisk kreftsyk så har jeg ikke hatt dødsangst. Takk og lov for det.

INGEN kan vite om de ikke ville fått dødsangst. Den kommer når den kommer og det er et helvete....

[rine]

[quote=Jessica;1963118]
INGEN kan vite om de ikke ville fått dødsangst. quote]

Det tenker jeg også.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Det tviler jeg på. Det nærmeste jeg (i dag) kommer redsel for døden, er en redsel for å ikke skulle leve lenger.

Jeg ville helt sikkert gå i stykker innvendig av sorg over å ikke få leve lenger, ikke få se barna mine vokse opp og være der for dem lenger og ikke få bli gammel sammen med mannen min, men selve døden har jeg ikke angst for, og det er det ikke sikkert jeg ville få selv om jeg visste den var nært forestående.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Rettelse: Jeg går ikke rundt og er "redd for å dø" sånn til dagen, liksom. Jeg er likevel rimelig sikker på at jeg hadde fått veldig dødsangst den dagen jeg evt. sto ansikt til ansikt med døden. Mulig jeg hadde akseptert døden etter en stund, det er jo umulig å svare på, men jeg tror nok jeg hadde vært redd, ja. Å få beskjed om at jeg, eller noen av mine, skulle dø, er min verste frykt. Er det ikke slik for de fleste da?

Det er ikke det jeg er mest redd for, nei. Som Kirsebær er inne på, så kan jeg ikke tenke meg så veldig mye som ville vært grusommere, men det er andre ting jeg er reddere for sånn i det daglige.

[Martis]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Hadde jeg fått en dødsdom så hadde jeg nok vært skrekkslagen, men nå er det så fjernt at jeg går ikke rundt å tenker på det.

Samtidig så vet man aldri hva som kommer. Min tante fikk hjerneblødning når hun var 36, som jeg er nå, og døde fra en 18 måneder gammel småttis, som jeg har nå. Klart jeg tenker på det innimellom.