Sykemelding ifm sorg

[Skremmern]

Nå har stormen roet seg litt etter forrige sykemeldingsdebatt, så da spør jeg dere dette. Hvordan ser du på sykemelding ifm sorg? Er det feil og et misbruk å sykeliggjøre sorg, eller det noe legen bare må avgjøre baser på helhetstilstanden til den som sliter etter et stort tap?

[Go\jenta]

Noen blir såpass nedslitt, deprimerte og søvnløse av sorgen at de simpelthen trenger en sykemelding. Noen er så og si i sjokk etter å ha brått mistet sine kjære, og kan overhodet ikke fungere på jobb.

Hvis det er tilfelle, synes jeg selvsagt at man må kunne få sykemelding en periode.

[Perhonen]

Jeg syns man skal få sykemelding, samtidig som jeg ser det som legens ansvar å være med og dytte vedkommende tilbake i jobb. Veldig forsiktig, men på sikt tilbake i jobb, slik at man ikke blir værende i sorgen og ikke kommer seg ut av den.

[Amelie]

Enig med Gojenta. Det kan være godt å komme på jobb, men om det dukker opp ekstra byrder som angst og søvnløshet er det ikke alltid like lett.
Om sykemeldingsperioden varer lenge, blir det oppfølgingsmøter med NAV og forslag til hvordan en lettere kan komme seg tilbake i arbeidslivet. Det kommer f.eks konkrete tilbud om psykolog (utenom vanlig psykolog-kø) og evt tilrettelegging på arbeidsplassen, deltidsjobb, fleksibel arbeidstid etc.

[Ru]

Enig med Go\jenta og Perhonen.

Det hjelper nok ikke å gjemme seg hjemme, men å få litt tid på seg er nok lurt. Tror jeg.

[kokosbolle]

Sykemelding med god oppfølging rettet mot jobb igjen synes jeg må være riktig. Som flere sier, det hjelper ikke å sitte hjemme altfor lenge heller.

[amo]

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Som jeg skrev i en annen tråd så opplevde jeg dette tre ganger i 2009. Det var utrolig godt opp i alt og bare få beskjed om at du kan bare ta permisjon med lønn, ikke tenkt på jobben,sykemeldinger el.

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Jeg tenker som Amo at permisjon med lønn ville vært optimalt.
Det ville det i alle fall vært for meg da vi mistet i januar i fjor.
Jeg var absolutt ikke i stand til å jobbe, og det tok litt tid og faktisk, og når jeg startet opp på jobb igjen var det dager jeg rett og slett bare måtte dra hjem da jeg ikke fungerte.
Det at jeg var sykemeldt de ukene gjorde at jeg fikk en ekstra bekymring med det å bli gravid igjen raskt, fordi jeg kunne risikere å bli like dårlig som jeg nettop hadde vært i svangerskapet som ble avbrutt, og at jeg da mistet rettigheter.

Nå ordnet det seg med svangerskapspenger for min del, men jeg vet at mange som mister sent i svangerskapet føles seg veldig presset til å gå raskt tilbake til joben pga dette.

[Tertit]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Som jeg skrev i en annen tråd så opplevde jeg dette tre ganger i 2009. Det var utrolig godt opp i alt og bare få beskjed om at du kan bare ta permisjon med lønn, ikke tenkt på jobben,sykemeldinger el.

Helt enig med Amo.

[Estrella]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Som jeg skrev i en annen tråd så opplevde jeg dette tre ganger i 2009. Det var utrolig godt opp i alt og bare få beskjed om at du kan bare ta permisjon med lønn, ikke tenkt på jobben,sykemeldinger el.

Helt enig.

Og mange reagerer på sorg forskjellig og noen ganger kommer den myyye senere også.

[Appelsin]

Jeg bruker meg selv for å si omtrent hva jeg mener
- at dette er individuelt, avhengig av mange faktorer og også av hvilken jobb man har.

Jeg har akkurat begynt i jobb etter det man kanskje kan kalle mitt livs første sorg, to uker etter at MAen ble påvist og det ble gjort utskrapning. Jeg har flere ganger i løpet av disse to dagene i jobb følt at det var for tidlig å begynne. I jobben min må jeg være sterk for andre, litt på hugget, samt bestemt og trygg i forhold til de jeg samarbeider med på avdelingen. Jeg føler at akkurat der er det et godt stykke før jeg er meg selv igjen.
Å sitte på kontoret med epikrise-haugen kunne jeg sikkert klart forrige uke også, hadde jeg bare vært garantert å ikke møte noen.

[Ole Brumm]

Ja for en periode tror jeg det for enkelte vil være riktig med sykemelding.

[Polyanna]

Jeg syns det er et vanskelig tema, fordi det vil være så inviduelt hva man trenger, og jeg ønsker meg VIRKELIG ikke en automatikk i at hver gang en besteforelder eller onkel går bort, så har man "krav" på x dager eller uker fri. Slike ordninger fester seg utrolig for som noe man bare kan "ta".

NOEN trenger 3 dager når faren dør, noen trenger faktisk 2 uker når bestemoren som egentlig var den som oppdro deg og som er den nærmeste du har i verden, blir borte.

Det må i hvert fall behandles veldig, veldig skjønnsomt av legene.

[kokosbolle]

Enig med Polyanna at det ikke bør være noen automatikk i dette. Det må gå på skjønn. Jeg klarer fint å jobbe den dagen mine besteforeldre dør, men om mannen min eller foreldrene mine plutselig dør blir det noe helt annet.

[Dixie Diner]

Eller barna, jeg hadde ikke orket å tenke på jobb engang om noen av dem hadde dødd.

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Eller barna, jeg hadde ikke orket å tenke på jobb engang om noen av dem hadde dødd.

Ja, barn ja, de glemte jeg visst. Fortrengte visst det faktum at barn kan dø.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Eller barna, jeg hadde ikke orket å tenke på jobb engang om noen av dem hadde dødd.

det tenkte jeg også på. Hvis noe skulle ha skjedd med en av dem i dag, at jeg da skulle ha begynt å jobbe igjen rett etter en begravelse virker litt utenkelig. Men hvem vet, kanskje var det det som skulle til for å overleve selv. Men dette blir så vanskelig bare det å tenke på det, at jeg håper ikke legene er restriktive mht sykemeldinger i sånne situasjoner.

Og ja - det er trist å miste eldre slektninger også, men de har kommet til sin ende på en naturlig måte, og hos meg gir det en mye mildere sorg. Sorg over et avsluttet kapittel, men god også med alle minner. Å miste et barn blir jo å miste alt håp, all framtid og således mye vanskeligere å takle.

[Anne C]

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, jeg har ikke noen erfaringer. Men jeg må si at jeg stusset litt over en sak som var i media for noen uker siden. Et foreldrepar mistet den voksne sønnen sin (rundt 20 år eller noe) for tre år siden i en fæl ulykke. Ingen av de klarte å jobbe lenger og hadde altså ikke vært i jobb siden ulykken.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, jeg har ikke noen erfaringer. Men jeg må si at jeg stusset litt over en sak som var i media for noen uker siden. Et foreldrepar mistet den voksne sønnen sin (rundt 20 år eller noe) for tre år siden i en fæl ulykke. Ingen av de klarte å jobbe lenger og hadde altså ikke vært i jobb siden ulykken.

Det stusser jeg ikke over i det hele tatt, jeg ser for meg at det kunne skjedd meg meg også. Farlig å ramle ned i sorgen på den måten, men jeg kan tenke meg det kan være et rent helvete å grave seg opp igjen også, spesielt når man ikke har andre gjenlevende barn. Jeg skjønner dilemmaet med økonomi, men jeg synes ikke det er rart at verden ikke går videre for enkelte foreldre etter å ha mistet et barn.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, jeg har ikke noen erfaringer. Men jeg må si at jeg stusset litt over en sak som var i media for noen uker siden. Et foreldrepar mistet den voksne sønnen sin (rundt 20 år eller noe) for tre år siden i en fæl ulykke. Ingen av de klarte å jobbe lenger og hadde altså ikke vært i jobb siden ulykken.

Er det noe å stusse over da? Det er da på ingen måte uhørt at man blir arbeidsufør etter et traume, og det å miste et barn i en fæl ulykke må da være et av de største traumene folk kan oppleve.

Jeg sier ikke at det er normen å ha det slik, men jeg synes ikke det er noe å "stusse over", nei.