Filmer sett i 2012

[Bomull]

Januar
1. Arthurs julegaverace. Søt klassisk og animert julefilm som falt i smak både hos liten og stor. Kino.
2. Skyline. Forferdelig dårlig science fiction omhandlende invasjon av aliens i Los Angeles som jeg ble sittende å se på tilfeldig i går kveld, og jeg ble så fascinert over hvor dårlig den var at jeg til min store forskrekkelse ble sittende klistret, fullstendig fjettret. TV.
3. Hånden som rører vuggen. Gjensyn med gammel film, kun fordi jeg ikke fant noe annet å se på i går. Ikke noe å rope høyt om. TV.
4. Vertical Limit. Nok en kveld på sofaen. Action thriller fra 2000. Action utspiller seg på K2, snøskred og fjellklatring. Fengende nok for en som ikke har sett den før.TV.
5. Abduction. Action/Drama fra 2011. Ingen stor film, men det fløt nå greit avgårde og var fengende nok en kveld midt i uken. Et par overraskelser, ellers ganske forutsigbar handling. Med bl.a Taylor Launtner. DVD.
6. Red Riding Hood. Eventyr 2011. Fra regissøren av Twilight. Moderne utgave av det klassiske eventyret. Jeg satt klistret fra første minutt! Med bl.a Amanda Seyfried. DVD.
7. American Horror Story. Sesong I. Horror/Drama. Veldig psykedelisk og ytterst sær serie fra ultimo 2011. Stiller i klasse med Carnivale på mange måter, selv om det er helt ulike plott. Jeg likte serien godt og så hele sesongen (12 episoder) på tre dager. Nå gleder jeg meg til sesong II om et snaut år. Med bl.a Jessica Lange. Nedlasting.
8. A Cinderella Story. Klissete fjortissfilm av en moderne askepotthistorie uten videre handling fra 2004. Klisjé så det holder. Med bl.a Hilary Duff og Chad Michael Murray. TV.
9. Riding in Cars with Boys. Jeg ser Tallulah så samme film som meg i går, og jeg kan i grunnen bare signere det hun skriver om den. Jeg har sett den før forøvrig, uten at den fenget noe mer den gang. Med bl.a Drew Barrymore. TV.
10. Thor. Jeg har drøyd denne filmen lenge, tenkt at det ikke er noe for meg. Men jeg har samtidig vært veldig nysgjerrig, for denne filmen hadde nemlig permiere da vi var i Los Angeles i mai 2011. Vi stod lenge og så på, og fikk med oss parade, en haug kjendiser og det som var - utrolig moro!! Så da måtte jeg jo se filmen til slutt. Og jeg likte den . Dette er skikkelig eventyr og kan ikke gjøres annerledes. Med bl.a Chris Hemsworth og Anthony Hopkins. Apple-TV.
11. After.Life. Drama/Horror fra 2009. Psykologisk thriller vil jeg si, hvor Liam Neesom gjør en flott rolle som en begravelsesagent som angivelig kan kommunisere med de døde og hjelpe dem over til den andre siden. Spørsmålet er bare, er likene virkelig døde? Jeg satt klistret. DVD.
12. A Lot Like Love. Gjensyn med søt, romantisk komedie. Med bl.a Ashton Kutcher og Amanda Peet. DVD.
13. Inception. Første gang jeg ser denne, og jeg skjønte vel ikke halvparten. Film som veksler mellom drøm og virkelighet, og snedig nok klarer den å lure meg trill rundt også - vet snaut hva som er hva når alt kommer til alt. Men jeg likte filmen, og må se den minst én gang til. Med bl.a Leonardo DiCaprio og Joseph Gordon-Levitt. Nedlasting.
14. Happy Feet II. Søt familiefilm med litt spenning, litt humor, masse musikk og ja ...alt en animert film gjerne har å by på. Jeg likte den, Bråkebøtta likte den, og Bøllen synes den var litt skummel, men likte den han også. Kino.
15. Beauty & the Briefcase. Fryktelig forutsigbar romantisk komedie, ikke mer en passe hjernedød underholdning. Med bl.a Hilary Duff. Netflix.
16. Never been kissed. Gjensyn med romantisk komedie fra 1999. Passe søt, passe morsom. Med bl.a Drew Barrymore og David Arquette. Netflix.
17. Avatar. Første gang for meg. Jeg har utsatt og utsatt det, ikke min sjanger i det hele tatt i utg.pkt, men til slutt måtte jeg jo, filmen roses jo opp i skyene av de fleste. Jeg synes den var overraskende bra og eventyrlig, om enn også litt avansert. Alt i alt en god filmopplevelse. Med bl.a Sigourney Weaver og Sam Worthington. DVD.
18. Morning Glory. Gode skuespillere, men en story jeg føler jeg har sett før, platt og litt kjedelig rett og slett. Med bl.a Harrison Ford. Netflx.

Februar
19. Ghost Whisperer. Sesong I. Har ikke sett denne serien før og jeg koser meg jeg, foreløpig.
20. Cyberbully. Drama anno 2011. Om ei ungjente som blir utsatt for sjikane og mobbing via nett, noe som ligger an til å få alvorlige konsekvenser. Et viktig tema sett i forhold til dagens ungdom og internett, men ingen stor film. Netflix.
21. From Prada to Nada. Romantisk komedie/drama anno 2011. Jeg burde skjønt det bare på tittelen, og herregud for en platt handling. Det var så jeg flere ganger holdt på å skru av, men stod nå løpet ut. Totalt hjernedødt ogvirkelig ikke god underholdning. Følgelig en "latina spin" av Jane Austen´s Sense and Sensibility, men ... . Netflix.
22. Ghost Whisperer. Sesong II. Netflix.
23. Ghost Whisperer. Sesong III. Netflix.
24. Ghost Whisperer. Sesong IV. Netflix.

Mars
25. Ghost Whisperer. Sesong V. Så var hele serien knerta. Synes de to siste sesongene var heller lite givende, men jeg kunne liksom ikke gi meg. Serieavslutningen var som en hvilken som helst episode og ga meg lite, det rant litt ut i ingenting rett og slett ... Netflix.
26. Gossip Girl. Sesong I. En serie jeg heller ikke har sett før, foruten deler av en eller to episoder. Lett blanda underholdning foreløpig. Netflix.
27. The secret life of bees. 2008. Klarte aldri å komme langt inn i boken, men endte opp med å se filmen når min mor først kom innom med den. Datt litt av innimellom, men det var nok konsentrasjonen som ikke var på topp. Tja, litt trist og dunkel film, grei nok. Med bl.a Dakota Fanning og Queen Latifah. DVD.
28. Gossip Girl. Sesong II. Netflix.
29. Lorax - Skogens vokter. 2012. Animert barnefilm om skogens vokter Lorax og en merkelig by ved navn Theedsville. Ikke helt den store handlingen, men søt og morsomt, og veldig PK sett fra et miljøperspektiv, og ungene synes den var kjempespennende. Kino.

[Skilpadda]

Følger Divines gode eksempel og inkluderer komplette TV-sesonger:

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).

5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.

Februar:

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det. )

8. Homeland (Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.

9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.

Mars:

10. Mad Men (sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!

11. Archer (sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.

[Marla Singer]

Jegerne 2: jeg var like skeptisk som jeg mener er normalt og nødvendig å være til filmer med tall bak tittelen, men ble positivt overrasket. God krim fra Norrland, med Rolf Lassgård og Peter Stormare.
Braveheart: filmen om den skotske frihetskjemperen William Wallace, spilt av Mel Gibson. Det er sikkert pinlig, men den appellerer til rettferdighetsfølelsen min og jeg liker den godt.
Town: stedet er Charlestown i Boston, et såkalt tvilsomt strøk med et omfattende kriminelt miljø. Hovedpersonen bedriver ran, og historien videre er ikke akkurat nyskapende. Om man ser bort ifra noen åpenbare mangler (som den fulle mangelen på troverdighet i hovedpersonens personlighet) syntes jeg faktisk den var god som enkel action.
The Rock: sett for ørtende gang, og kommentarer er vel overflødige.
Conan: ikke akkurat overraskende: huff!
Sanctum: action/thriller produsert av James Cameron. Merkelig og tidvis litt grotesk oppkonstruert film om en gruppe dykkere og fjellklatrere som utforsker uoppdagede grotter under jorda på Papua Ny-Guinea. Njæ.
Cinderella man: fin film om bokseren James J. Braddock, spilt av Russell Crowe.
The sum of all fears: selv om jeg faktisk har sett den før, er det en typisk slik film som man uansett føler at man har sett mange ganger før... Men Morgan Freeman er jo alltid en höydare.
Tuba Atlantic: jeg er litt for lite kreativ/intelligent/dyp for de fleste kortfilmer, inkludert denne.
Extreme measures: nei, vettuhva. Nå er det på tide å se god film snart.
Seven: denne hadde jeg ikke sett på mange år! Thriller hvor morderen er inspirert av de sju dødssyndene, med Morgan Freeman og Brad Pitt.

[LilleT]

Januar:
Fish Tank: Jeg liker engelske "forstads-filmer". Jeg likte denne filmen. Den er brutal og litt vond. Samtidig skulle jeg så gjerne ønske at filmen var kortere. Jeg synes det brukes for lang tid på å fortelle historien.
Hoppet: Svensk familiefilm. Grei, men ikke noe mer enn det.
Pianisten: Gjensyn. Synes fortsatt det er en veldig god film.
Klovn: Jeg eier nok ikke humor. Synes den var nesten utelukkende teit.
Inception: Egentlig ikke min type film, men jeg hadde bestemt meg for å se den. Synes den var bra innenfor sin sjanger.
I am legend: Nok en film jeg bare ser for å ha sett. Veldig amerikansk og ikke min type film, men grei nok underholdning.
Den fantastiske Mikkel Rev: Jeg har gått og trodd dette først og fremst var en barnefilm. Så feil kan man ta. Jeg lo tidvis godt.
Kongens tale: Fikk endelig sett den. Absolutt en god film, men er nok ikke enig i at det var fjorårets beste ...
The tree of life: Vakker og litt merkelig. Og sikkert veldig mye symbolikk som jeg ikke forsto meg på.

Februar:
Paris je t`aime: Jeg likte denne godt. Skal jeg være pirkete, hadde jeg sett at de droppet et par av filmene og hatt en enda tydeligere "lenke" mellom dem. Coen-kortfilmen var best. Definitivt!
Avatar: Hadde ikke sett den før. Jeg sliter generelt litt med å motivere meg til å se filmer i denne sjangeren, men den var jo ganske bra.
Et øyeblikk frihet: Ikke fantastisk, men ganske god.
Sønner av Norge: Jeg likte den godt. Ikke minst for det fantastiske stilstudiet!
Melancholia: God film, men jeg bør ikke se gjennomdystre filmer når jeg ikke er i superhumør selv, kjenner jeg. Musikken var jo et kapittel for seg selv. Gjennomført!

Mars:
Drive: Jeg kunne risikert å latt være å se denne filmen fordi jeg trodde den først og fremst handlet om biljakt. Den var heldigvis mye mer enn det, og jeg likte den godt.
127 hours: Hadde hørt at dette er en film man enten liker eller misliker. Jeg likte den godt.
Fjellet: Fantastisk dialog, men synes kanskje det hadde klart seg om det var en kortfilm.
The social network: Jeg synes i grunnen den var temmelig kjedelig.
Shutter Island: Jeg kjente ikke til historien fra før og ble veldig overrasket over den plutselige vendingen i filmen. Spennende og bra, men hva var det egentlig med kulissene?
Source Code: Tja, helt grei. Nok en av disse filmene som ikke egentlig er "min" type film, men som jeg ser mest for å ha sett, liksom.
Up in the air: Nok en av disse "grei underholdning"-filmene. Enten er jeg utrolig kritisk for tida, eller så finner jeg rett og slett ingen skikkelig gode filmer.
Alle årets dager: Kostymedrama er heller ikke helt min greie, altså. Filmen var grei.
Barnepiken: Jeg ble positivt overrasket.
You will meet a tall, dark stranger: Det er et pluss at handlingen er lagt til London. Jeg likte denne også.

[LilleT]

Januar:
Fish Tank: Jeg liker engelske "forstads-filmer". Jeg likte denne filmen. Den er brutal og litt vond. Samtidig skulle jeg så gjerne ønske at filmen var kortere. Jeg synes det brukes for lang tid på å fortelle historien.
Hoppet: Svensk familiefilm. Grei, men ikke noe mer enn det.
Pianisten: Gjensyn. Synes fortsatt det er en veldig god film.
Klovn: Jeg eier nok ikke humor. Synes den var nesten utelukkende teit.
Inception: Egentlig ikke min type film, men jeg hadde bestemt meg for å se den. Synes den var bra innenfor sin sjanger.
I am legend: Nok en film jeg bare ser for å ha sett. Veldig amerikansk og ikke min type film, men grei nok underholdning.
Den fantastiske Mikkel Rev: Jeg har gått og trodd dette først og fremst var en barnefilm. Så feil kan man ta. Jeg lo tidvis godt.
Kongens tale: Fikk endelig sett den. Absolutt en god film, men er nok ikke enig i at det var fjorårets beste ...
The tree of life: Vakker og litt merkelig. Og sikkert veldig mye symbolikk som jeg ikke forsto meg på.

Februar:
Paris je t`aime: Jeg likte denne godt. Skal jeg være pirkete, hadde jeg sett at de droppet et par av filmene og hatt en enda tydeligere "lenke" mellom dem. Coen-kortfilmen var best. Definitivt!
Avatar: Hadde ikke sett den før. Jeg sliter generelt litt med å motivere meg til å se filmer i denne sjangeren, men den var jo ganske bra.
Et øyeblikk frihet: Ikke fantastisk, men ganske god.
Sønner av Norge: Jeg likte den godt. Ikke minst for det fantastiske stilstudiet!
Melancholia: God film, men jeg bør ikke se gjennomdystre filmer når jeg ikke er i superhumør selv, kjenner jeg. Musikken var jo et kapittel for seg selv. Gjennomført!

Mars:
Drive: Jeg kunne risikert å latt være å se denne filmen fordi jeg trodde den først og fremst handlet om biljakt. Den var heldigvis mye mer enn det, og jeg likte den godt.
127 hours: Hadde hørt at dette er en film man enten liker eller misliker. Jeg likte den godt.
Fjellet: Fantastisk dialog, men synes kanskje det hadde klart seg om det var en kortfilm.
The social network: Jeg synes i grunnen den var temmelig kjedelig.
Shutter Island: Jeg kjente ikke til historien fra før og ble veldig overrasket over den plutselige vendingen i filmen. Spennende og bra, men hva var det egentlig med kulissene?
Source Code: Tja, helt grei. Nok en av disse filmene som ikke egentlig er "min" type film, men som jeg ser mest for å ha sett, liksom.
Up in the air: Nok en av disse "grei underholdning"-filmene. Enten er jeg utrolig kritisk for tida, eller så finner jeg rett og slett ingen skikkelig gode filmer.
Alle årets dager: Kostymedrama er heller ikke helt min greie, altså. Filmen var grei.
Barnepiken: Jeg ble positivt overrasket.
You will meet a tall, dark stranger: Det er et pluss at handlingen er lagt til London. Jeg likte denne også.
Oslo 31. august: Den svarte absolutt til forventningene. Flott film!
Trolljegeren: Tvangsrepriseseing. Jeg likte den ikke noe særlig denne gangen heller, men den er jo litt mosom innimellom.
Midnight in Paris: Flotte storbybilder og ellers en helt grei film.

April:
Trainspotting: Tror det må være femte gangen jeg ser denne. 16-åringen kjøpte seg boka, men visste ikke at det var en film også.

[Skilpadda]

Følger Divines gode eksempel og inkluderer komplette TV-sesonger:

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).

5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.

Februar:

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det. )

8. Homeland (Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.

9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.

Mars:

10. Mad Men (sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!

11. Archer (sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.

12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?

April:

13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. )

[Flubby]

Januar
1. Hanna - Nydelig filmet, sterk hovedrolle, spennende plott... Denne anbefales!
2. Captain America: The first avenger - Artig gjensyn med sympatisk superhelt. Liker man Marvel-filmer, er denne den beste.
3. Hoodwinked too! Hood vs. evil - Animasjonsfilm for voksne. Ikke like bra som den første, men vi lo godt et par ganger.
4. Columbiana - Ah, den bitre smaken av hevn, hevn, hevn! Denne filmen var skikkelig kul!
5. Killer elite - Typisk hvem-lurer-hvem leiemorderfilm. Kul nok, grei underholdning.
6. Cowboys and aliens - Iiiiihaa! Jeg elsker denne filmen, den var nesten hakket artigere på BluRay enn på kino.
7. The big red One - Krigsfilm hvor vi følger en liten gruppe soldater gjennom strabasene under WWII. Besynderlig film, må sees!

Februar
8. Mission: Impossible - Ghost Protocol - Jah! Ækksjn, tvers igjennom, jeg ble underholdt som bare det.
9. The Debt - Sterk film om et Mossad-oppdrag som går galt når en trio agenter skal fange og stille "kirurgen fra Birkenau" for retten.
10. The Stuff - Are you eating it, or is it eating you? Fantastisk skrekk-B-film fra 80-tallet
11. The Hangover part II - Møkkafilm! Men Bradley Cooper er fin da.
12. The Descendants - Denne var virkelig, virkelig god! Drama med mye galgenhumor og varme, den traff meg midt i hjertet.
13. The hunt for Red October - Gjensyn. Tom Clancys Jack Ryan avverger nok en atomkrig mellom øst og vest. Yay!

Mars
14. Drive - Gjensyn. Like fantastisk som første gang vi så den.
15. Die Hard 4.0 Live free or die hard - Action tvers igjennom. Savner Al, Holly og Special Agent Johnson and Johnson, men moro lell. Gjensyn.
16. Contagion - Dystert om hvordan en dødelig epidemi oppstår, spres og behandles. Veldig god, nesten litt dokumentaraktig innimellom.
17. 1941 - Crazy-komedie fra 1979 om en japansk landgang i USA under WWII. Veldig snål film.
18. The last action hero - Danny får en magisk kinobillett og befinner seg plutselig i den nyeste filmen til actionhelten Jack Slater.
19. Indiana Jones and the temple of Doom - Gjensyn, like morsom som alltid. Oppusset versjon, veldig fin.

April
20. Into the white - Tre tyske og to britiske piloter strander i den samme hytta på det norske vinterfjellet. Sterk film om vennskap, og mye humor.
21. The Omen - Remake av klassikeren fra 1979. Respektfult gjennomført, men The Omen er fremdeles bare en helt gjennomsnittlig film uansett.
22. Tropa de Elite 2 - Veldig, veldig bra om politikk og korrupt militærpoliti i Rio De Janeiro, som kontrolleres av byens narkokartell.
23. Hereafter - Fin film om det hinsidige, men den har ikke den samme intense nerven som andre Clint Eastwood filmer. Absolutt severdig da.
24. Johnny English reborn - Skikkelig slapstick-tullefilm. Kombinasjon av Mr Bean og James Bond, vi lo masse.
25. The girl with the dragon tattoo - God film. Men jeg likte den svenske bedre. Noomi Rapace var bedre på å få frem sårheten og sinnet til Lisbeth.

Serier på DVD/BluRay
1. Sesong 4 av Chuck - Morsomste spion-farsen som er laget, Timothy Dalton er et FANTASTISK sidekick denne sesongen! Hvordan overleve ventetiden til sesong 5 kommer?

[LilleRosin]

Januar
1.The girl with the dragon tattoo. Likte den godt. Ble spesielt positivt overraska over den nye Lisbeth Salander.
2. Shame. Fantastisk film! Gud så deilig å se noe skikkelig bra! Men trist, trist.
3. King Arthur. Tja. Jeg liker sånne historiske action-drama, så underholdende var det forsåvidt. Men ikke kjempebra akkurat.

Februar
4. Ghost Protocol. Jadda, artig den. Man får det man forventer.
5. Don Juan DeMarco. Gjensyn. Fin og søt og morsom.
6. X2. Superhelter og sånt er jo bare artig!
7. Terra Nova, sesong 1.. Øh. Tror jeg da. Fikk ikke helt med meg at den var ferdig. Småartig dinosauraction med "litt" B-seriepreg.
8. Mr. and Mrs Smith. Gjensyn. Litt artig. Litt.
9. Meet Joe Black. Ganske fin, men for lang.

Mars
10. Dexter, sesong 5. Jeg synes enda seriemord av slemme mennesker er ganske gøy.
11. Hamilton - i nasjonens interesse. Tja. Mikael Persbrandt er jo kul, og en fin Hamilton. Men jeg savnet å se en av historiene fra bøkene. Lett miks, og hvem var hun legedama egentlig? Og så var den ikke akkurat veeeldig god i seg selv. Men helt grei underholdning.
12. Pus med støvler. Har barna det bra, har jeg det bra. Sånn ca.
13. John Carter. For de som liker sånne filmer - kjempegøy.
14. Game of thrones, sesong 1. Bøkene er fantastiske, serien var fin den.
15. Sherlock, sesong 1 og 2. Jeg synes den var fin, men hadde nok skrudd forventningene i overkant opp.
16. X-Men Origins: Wolverine. Ja, jeg synes jo sånt er gøy da.
17. Sons of Anarchy, sesong 3. Jeg liker denne serien veldig godt. Det var et til tider noe komplisert plott, men jeg skjønte det til slutt.
18. Lilyhamer. Jeg koste meg jeg.

[Bobbelur]

1. The Stand. Jeg har bare sett deler av denne serien før, men nå har vi kommet oss gjennom hele. Tror jeg skal lese boka etter hvert også siden Kings bøker alltid er bedre enn filmen.
2. Mr. Nobody. Fikk ikke med meg starten og skjønner at det må jeg sørge for, samtidig som jeg ser filmen en gang til. Den var litt The Fountain på en måte, samtidig som den var lettere. Skal sees minst en gang til.
3. Star Wars. Gjensyn. I bluray. Har ikke lagt meke til at droidene var så møkkete i starten før. Eller vevingen i kappen til Kenobi. Eller hvordan Han Solo lener seg på Chewbacca. Eller... Masse småtterier å få med seg mens jeg koser meg med filmen.
4. Star Wars: Episode V - The Empire Strikes Back. Gjensyn. Veldig hyggelig gjensyn.
5. TRON: Legacy. Wow! Jeg skjønner godt at filmmusikken ble kommentert ekstra da filmen kom ut, for den var fantastisk godt laget og tilpasset. Jeg har sett den første filmen og synes dette faktisk er en flott oppfølger. Veldig hyggelig opplevelse.
6. The International. Jeg likte den. Jeg likte Clive Owen. Jeg likte hele skjiten! Jay! (Trenger noe å være optimist over i dag.)
7. Ocean's Eleven. Jeg har sett hele filmen en gang før, og siste halvdel mange, mange ganger. Moro å se hele igjen, det er så mange småting som jeg får med meg når jeg ikke trenger fokusere på plottet men kan se alle smådetaljer og få med meg alle små replikker.
8. Star Wars: Episoden VI - Return of the Jedi. Jupp. Så har jeg sett hele serien til ende. Kost meg masse med å oppdage filmene på nytt. Se ar skuespillerne hadde blitt eldre. Fine filmen.
9. The Lost Boys. Aldri sett filmen før, og ante egentlig ikke hva jeg skulle se for meg. Ikke annet enn at dette var noe jeg burde ha sett. Angrer ikke, til tider veldig morsom.
10. Chuck, sesong 1. Jeg må bestille sesong 2. Når jeg har flyttet.
11. Cowboys and Aliens. He-he-he-he. Dustekul film. Jeg kan godt se den om igjen altså. (Ja, jeg satt og sikla på baken til DC ganske mange ganger. Gosj!) Filmen fikk slakt, men som ren underholdning fungerte den glimrende for meg.
12. Dune. Gjensyn med miniserie. En del kulisser holdt seg ikke så godt når de ble blåst opp på et større lerret, og en del skuespill irriterte meg. Historien er bra likevel.
13. Monsters. En litt annerledes 'sci-fi'. Den er egentlig ikke sci-fi i det hele tatt, og den er ikke likt noe jeg har sett på lenge i alle fall. Det er ikke fart og action og kule dialoger, og jeg likte den veldig godt.
14. No Strings Attached. Jeg likte den. Akkurat passe søt, akkurat passe morsom, og akkurat passe klissete for å gi meg det lille ekstra, positive dyttet. Søte karakterer.
15. Children of Dune. En nokså ung James McAvoy som var dyktigere enn jeg husker ham. Herlig filmserie.
16. John Carter. Herlig eventyr!
17. From Paris with Love. Jada, joda. Litt morsom, litt kul, litt hoderystende vill. Men ikke spennende.
18. The Eagle. Overraskende type film egentlig. Ikke ren action som jeg trodde, og jeg likte den.

[LilleRosin]

Januar
1.The girl with the dragon tattoo. Likte den godt. Ble spesielt positivt overraska over den nye Lisbeth Salander.
2. Shame. Fantastisk film! Gud så deilig å se noe skikkelig bra! Men trist, trist.
3. King Arthur. Tja. Jeg liker sånne historiske action-drama, så underholdende var det forsåvidt. Men ikke kjempebra akkurat.

Februar
4. Ghost Protocol. Jadda, artig den. Man får det man forventer.
5. Don Juan DeMarco. Gjensyn. Fin og søt og morsom.
6. X2. Superhelter og sånt er jo bare artig!
7. Terra Nova, sesong 1.. Øh. Tror jeg da. Fikk ikke helt med meg at den var ferdig. Småartig dinosauraction med "litt" B-seriepreg.
8. Mr. and Mrs Smith. Gjensyn. Litt artig. Litt.
9. Meet Joe Black. Ganske fin, men for lang.

Mars
10. Dexter, sesong 5. Jeg synes enda seriemord av slemme mennesker er ganske gøy.
11. Hamilton - i nasjonens interesse. Tja. Mikael Persbrandt er jo kul, og en fin Hamilton. Men jeg savnet å se en av historiene fra bøkene. Lett miks, og hvem var hun legedama egentlig? Og så var den ikke akkurat veeeldig god i seg selv. Men helt grei underholdning.
12. Pus med støvler. Har barna det bra, har jeg det bra. Sånn ca.
13. John Carter. For de som liker sånne filmer - kjempegøy.
14. Game of thrones, sesong 1. Bøkene er fantastiske, serien var fin den.
15. Sherlock, sesong 1 og 2. Jeg synes den var fin, men hadde nok skrudd forventningene i overkant opp.
16. X-Men Origins: Wolverine. Ja, jeg synes jo sånt er gøy da.
17. Sons of Anarchy, sesong 3. Jeg liker denne serien veldig godt. Det var et til tider noe komplisert plott, men jeg skjønte det til slutt.
18. Lilyhamer. Jeg koste meg jeg.

April
19. Hugo. Veldig vakker, men noe langdryg.
20. The hunger games. Jeg har ikke lest bøkene, og hadde bare en vag formening om hva den handlet om. Jeg ble positivt overraska. Helt knall fjortisfilm, og severdig for voksne også.

[carmenzita]

Januar
Biler 2, sett sammen med guttungen. Han elsker disse bilene,jeg synes Biler var bedre.
Love Actually, måtte jo se den etter all omtalen den fikk her inne til jul,likte den godt og den blir nok tatt frem igjen.
Whiteout, action/thriller. Basert på en tegneserieroman. Helt grei film.

Februar
Pus med støvler, på kino med guttungen,han lo og koste seg,det gjorde mor også.
Denne blir nok å havne i dvdhylla.

Mars
SafeHouse,Action. Grei underholdning.

April
Twilight Braking dawn part 1, litt kjedelig i forhold til de andre filmene.
Pirater, moro film,5 åringen synes til tider den var litt skummel.

[Mirasol]

Januar:
1. Karate Kid - Likte denne versjonen også.
2. Cornelis - Helt grei "dokumentar"
3. National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
4. Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
5. Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
6. Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken.

Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.

Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.


April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD.

[Skilpadda]

Følger Divines gode eksempel og inkluderer komplette TV-sesonger:

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).

5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.

Februar:

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det. )

8. Homeland (Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.

9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.

Mars:

10. Mad Men (sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!

11. Archer (sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.

12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?

April:

13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. )

14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.

[Flubby]

Januar
1. Hanna - Nydelig filmet, sterk hovedrolle, spennende plott... Denne anbefales!
2. Captain America: The first avenger - Artig gjensyn med sympatisk superhelt. Liker man Marvel-filmer, er denne den beste.
3. Hoodwinked too! Hood vs. evil - Animasjonsfilm for voksne. Ikke like bra som den første, men vi lo godt et par ganger.
4. Columbiana - Ah, den bitre smaken av hevn, hevn, hevn! Denne filmen var skikkelig kul!
5. Killer elite - Typisk hvem-lurer-hvem leiemorderfilm. Kul nok, grei underholdning.
6. Cowboys and aliens - Iiiiihaa! Jeg elsker denne filmen, den var nesten hakket artigere på BluRay enn på kino.
7. The big red One - Krigsfilm hvor vi følger en liten gruppe soldater gjennom strabasene under WWII. Besynderlig film, må sees!

Februar
8. Mission: Impossible - Ghost Protocol - Jah! Ækksjn, tvers igjennom, jeg ble underholdt som bare det.
9. The Debt - Sterk film om et Mossad-oppdrag som går galt når en trio agenter skal fange og stille "kirurgen fra Birkenau" for retten.
10. The Stuff - Are you eating it, or is it eating you? Fantastisk skrekk-B-film fra 80-tallet
11. The Hangover part II - Møkkafilm! Men Bradley Cooper er fin da.
12. The Descendants - Denne var virkelig, virkelig god! Drama med mye galgenhumor og varme, den traff meg midt i hjertet.
13. The hunt for Red October - Gjensyn. Tom Clancys Jack Ryan avverger nok en atomkrig mellom øst og vest. Yay!

Mars
14. Drive - Gjensyn. Like fantastisk som første gang vi så den.
15. Die Hard 4.0 Live free or die hard - Action tvers igjennom. Savner Al, Holly og Special Agent Johnson and Johnson, men moro lell. Gjensyn.
16. Contagion - Dystert om hvordan en dødelig epidemi oppstår, spres og behandles. Veldig god, nesten litt dokumentaraktig innimellom.
17. 1941 - Crazy-komedie fra 1979 om en japansk landgang i USA under WWII. Veldig snål film.
18. The last action hero - Danny får en magisk kinobillett og befinner seg plutselig i den nyeste filmen til actionhelten Jack Slater.
19. Indiana Jones and the temple of Doom - Gjensyn, like morsom som alltid. Oppusset versjon, veldig fin.

April
20. Into the white - Tre tyske og to britiske piloter strander i den samme hytta på det norske vinterfjellet. Sterk film om vennskap, og mye humor.
21. The Omen - Remake av klassikeren fra 1979. Respektfult gjennomført, men The Omen er fremdeles bare en helt gjennomsnittlig film uansett.
22. Tropa de Elite 2 - Veldig, veldig bra om politikk og korrupt militærpoliti i Rio De Janeiro, som kontrolleres av byens narkokartell.
23. Hereafter - Fin film om det hinsidige, men den har ikke den samme intense nerven som andre Clint Eastwood filmer. Absolutt severdig da.
24. Johnny English reborn - Skikkelig slapstick-tullefilm. Kombinasjon av Mr Bean og James Bond, vi lo masse.
25. The girl with the dragon tattoo - God film. Men jeg likte den svenske bedre. Noomi Rapace var bedre på å få frem sårheten og sinnet til Lisbeth.
26. Harry Potter og de vises sten - Eldstes valg. Like bra som de 10 andre gangene vi har sett den.
27. Paul - Hjelpes som vi lo! To britiske nerder treffer utenomjordiske Paul, og hjelper ham å flykte fra noen MIB. Med superduoen Simon Pegg og Nick Frost

Serier på DVD/BluRay
1. Sesong 4 av Chuck - Morsomste spion-farsen som er laget, Timothy Dalton er et FANTASTISK sidekick denne sesongen! Hvordan overleve ventetiden til sesong 5 kommer?

[LilleRosin]

Januar
1.The girl with the dragon tattoo. Likte den godt. Ble spesielt positivt overraska over den nye Lisbeth Salander.
2. Shame. Fantastisk film! Gud så deilig å se noe skikkelig bra! Men trist, trist.
3. King Arthur. Tja. Jeg liker sånne historiske action-drama, så underholdende var det forsåvidt. Men ikke kjempebra akkurat.

Februar
4. Ghost Protocol. Jadda, artig den. Man får det man forventer.
5. Don Juan DeMarco. Gjensyn. Fin og søt og morsom.
6. X2. Superhelter og sånt er jo bare artig!
7. Terra Nova, sesong 1.. Øh. Tror jeg da. Fikk ikke helt med meg at den var ferdig. Småartig dinosauraction med "litt" B-seriepreg.
8. Mr. and Mrs Smith. Gjensyn. Litt artig. Litt.
9. Meet Joe Black. Ganske fin, men for lang.

Mars
10. Dexter, sesong 5. Jeg synes enda seriemord av slemme mennesker er ganske gøy.
11. Hamilton - i nasjonens interesse. Tja. Mikael Persbrandt er jo kul, og en fin Hamilton. Men jeg savnet å se en av historiene fra bøkene. Lett miks, og hvem var hun legedama egentlig? Og så var den ikke akkurat veeeldig god i seg selv. Men helt grei underholdning.
12. Pus med støvler. Har barna det bra, har jeg det bra. Sånn ca.
13. John Carter. For de som liker sånne filmer - kjempegøy.
14. Game of thrones, sesong 1. Bøkene er fantastiske, serien var fin den.
15. Sherlock, sesong 1 og 2. Jeg synes den var fin, men hadde nok skrudd forventningene i overkant opp.
16. X-Men Origins: Wolverine. Ja, jeg synes jo sånt er gøy da.
17. Sons of Anarchy, sesong 3. Jeg liker denne serien veldig godt. Det var et til tider noe komplisert plott, men jeg skjønte det til slutt.
18. Lilyhamer. Jeg koste meg jeg.

April
19. Hugo. Veldig vakker, men noe langdryg.
20. The hunger games. Jeg har ikke lest bøkene, og hadde bare en vag formening om hva den handlet om. Jeg ble positivt overraska. Helt knall fjortisfilm, og severdig for voksne også.
21. Charlies's Angels: Full Throttle. Artig.
22. Zombieland. Ja hva skal man si?

[Bobbelur]

1. The Stand. Jeg har bare sett deler av denne serien før, men nå har vi kommet oss gjennom hele. Tror jeg skal lese boka etter hvert også siden Kings bøker alltid er bedre enn filmen.
2. Mr. Nobody. Fikk ikke med meg starten og skjønner at det må jeg sørge for, samtidig som jeg ser filmen en gang til. Den var litt The Fountain på en måte, samtidig som den var lettere. Skal sees minst en gang til.
3. Star Wars. Gjensyn. I bluray. Har ikke lagt meke til at droidene var så møkkete i starten før. Eller vevingen i kappen til Kenobi. Eller hvordan Han Solo lener seg på Chewbacca. Eller... Masse småtterier å få med seg mens jeg koser meg med filmen.
4. Star Wars: Episode V - The Empire Strikes Back. Gjensyn. Veldig hyggelig gjensyn.
5. TRON: Legacy. Wow! Jeg skjønner godt at filmmusikken ble kommentert ekstra da filmen kom ut, for den var fantastisk godt laget og tilpasset. Jeg har sett den første filmen og synes dette faktisk er en flott oppfølger. Veldig hyggelig opplevelse.
6. The International. Jeg likte den. Jeg likte Clive Owen. Jeg likte hele skjiten! Jay! (Trenger noe å være optimist over i dag.)
7. Ocean's Eleven. Jeg har sett hele filmen en gang før, og siste halvdel mange, mange ganger. Moro å se hele igjen, det er så mange småting som jeg får med meg når jeg ikke trenger fokusere på plottet men kan se alle smådetaljer og få med meg alle små replikker.
8. Star Wars: Episoden VI - Return of the Jedi. Jupp. Så har jeg sett hele serien til ende. Kost meg masse med å oppdage filmene på nytt. Se ar skuespillerne hadde blitt eldre. Fine filmen.
9. The Lost Boys. Aldri sett filmen før, og ante egentlig ikke hva jeg skulle se for meg. Ikke annet enn at dette var noe jeg burde ha sett. Angrer ikke, til tider veldig morsom.
10. Chuck, sesong 1. Jeg må bestille sesong 2. Når jeg har flyttet.
11. Cowboys and Aliens. He-he-he-he. Dustekul film. Jeg kan godt se den om igjen altså. (Ja, jeg satt og sikla på baken til DC ganske mange ganger. Gosj!) Filmen fikk slakt, men som ren underholdning fungerte den glimrende for meg.
12. Dune. Gjensyn med miniserie. En del kulisser holdt seg ikke så godt når de ble blåst opp på et større lerret, og en del skuespill irriterte meg. Historien er bra likevel.
13. Monsters. En litt annerledes 'sci-fi'. Den er egentlig ikke sci-fi i det hele tatt, og den er ikke likt noe jeg har sett på lenge i alle fall. Det er ikke fart og action og kule dialoger, og jeg likte den veldig godt.
14. No Strings Attached. Jeg likte den. Akkurat passe søt, akkurat passe morsom, og akkurat passe klissete for å gi meg det lille ekstra, positive dyttet. Søte karakterer.
15. Children of Dune. En nokså ung James McAvoy som var dyktigere enn jeg husker ham. Herlig filmserie.
16. John Carter. Herlig eventyr!
17. From Paris with Love. Jada, joda. Litt morsom, litt kul, litt hoderystende vill. Men ikke spennende.
18. The Eagle. Overraskende type film egentlig. Ikke ren action som jeg trodde, og jeg likte den.
19. Kong Curling. Ikke sett denne før. Herlige karakterer!
20. Iron Sky. Jeg koste meg. Kul film, gjennomført i forhold til språk, gjennomført herlige karakterer og kulisser og... For en fantasi!
21. Black Swan. For en film!! Jeg er imponert over Natalie Portman - helt utrolig bra!
22. Paradox. Serie fra BBC. Uten tekst og dårlig kvalitet - men jeg koste meg masse og vil gjerne, gjerne hatt mer.
    
23. From Paris With Love. John Travolta og Jonathan Rhys Meyers i action med fart i. Smått morsom. Underholder helt greit. Tenkte ikke over den etterpå i det hele tatt.
    
24. The Avengers. Joss Whedon! Juhu!!
    
25. Tucker and Dale vs Evil. Det er bare ikke LOV å være så klønete! Men når det er sagt så er det en del smått logiske feil her og der. Jeg lot som om jeg ikke så dem. Jeg bestemte meg for at filmen var morsom likevel. Sånn trekke på smilet morsom.
    

[Skilpadda]

Følger Divines gode eksempel og inkluderer komplette TV-sesonger:

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).

5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.

Februar:

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det. )

8. Homeland (Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.

9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.

Mars:

10. Mad Men (sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!

11. Archer (sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.

12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?

April:

13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. )

14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.

15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen på å ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange års erfaring med både teite konsepter, smålatterlige helter og monstre, lite tillitvekkende Råd med eldre menn som ikke har så mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke må få lov til å være så uovervinnelige at de tar knekken på spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er også noe Whedon har finslepet kompetanse på. Jeg storkoste meg med både Ruffalo, Hiddleston, Renner og - alltid! - Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide å bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem å blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til å skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit å gjøre og viste seg å være nødvendig for å få det hele til å fungere. I think there's a lesson here for all of us.

[Tallulah]

Jeg gleder meg til å se Whedon håndtere Thor, fremfor Kenneth Branagh!

(også syns jeg et øyeblikk du hadde skrevet Nameless Elvis, og lurte på hvor han passet inn i konseptet. )

[Skilpadda]

Det hadde vært et kult konsept for en Big Bad, da. Nameless Elvis from Beyond!

[LilleRosin]

Januar
1.The girl with the dragon tattoo. Likte den godt. Ble spesielt positivt overraska over den nye Lisbeth Salander.
2. Shame. Fantastisk film! Gud så deilig å se noe skikkelig bra! Men trist, trist.
3. King Arthur. Tja. Jeg liker sånne historiske action-drama, så underholdende var det forsåvidt. Men ikke kjempebra akkurat.

Februar
4. Ghost Protocol. Jadda, artig den. Man får det man forventer.
5. Don Juan DeMarco. Gjensyn. Fin og søt og morsom.
6. X2. Superhelter og sånt er jo bare artig!
7. Terra Nova, sesong 1.. Øh. Tror jeg da. Fikk ikke helt med meg at den var ferdig. Småartig dinosauraction med "litt" B-seriepreg.
8. Mr. and Mrs Smith. Gjensyn. Litt artig. Litt.
9. Meet Joe Black. Ganske fin, men for lang.

Mars
10. Dexter, sesong 5. Jeg synes enda seriemord av slemme mennesker er ganske gøy.
11. Hamilton - i nasjonens interesse. Tja. Mikael Persbrandt er jo kul, og en fin Hamilton. Men jeg savnet å se en av historiene fra bøkene. Lett miks, og hvem var hun legedama egentlig? Og så var den ikke akkurat veeeldig god i seg selv. Men helt grei underholdning.
12. Pus med støvler. Har barna det bra, har jeg det bra. Sånn ca.
13. John Carter. For de som liker sånne filmer - kjempegøy.
14. Game of thrones, sesong 1. Bøkene er fantastiske, serien var fin den.
15. Sherlock, sesong 1 og 2. Jeg synes den var fin, men hadde nok skrudd forventningene i overkant opp.
16. X-Men Origins: Wolverine. Ja, jeg synes jo sånt er gøy da.
17. Sons of Anarchy, sesong 3. Jeg liker denne serien veldig godt. Det var et til tider noe komplisert plott, men jeg skjønte det til slutt.
18. Lilyhamer. Jeg koste meg jeg.

April
19. Hugo. Veldig vakker, men noe langdryg.
20. The hunger games. Jeg har ikke lest bøkene, og hadde bare en vag formening om hva den handlet om. Jeg ble positivt overraska. Helt knall fjortisfilm, og severdig for voksne også.
21. Charlies's Angels: Full Throttle. Artig.
22. Zombieland. Ja hva skal man si?
23. The Avengers. Dette burde jo være filmen for meg. Actionhelter, aliens, Downey og 3D. Men altså - mulig jeg hadde en ekstra kritisk dag, men oppdaget til min sorg at jeg satt og kjedet meg.