Bemerker du andres uvaner?

[leliane]

Inspirert av smatte-tråden; sier du fra til nære venner, kolleger og/eller nær familie (ikke barna dine) om at de smatter, avbryter, snøfter, slafser på tyggisen eller kjører bil som en gammel kæll?

Kommenterer du plagsomme/ekle uvaner folk ikke nødvendigvis er klar over at de har?

[Dali]

Kommenterer min mann når han snakker med mat i munnen. Han sier han har det fra sin mor. Det fikk jeg bevist i dag, da hun hadde den lange utgreiinga med munnen full av kake. Men jeg kommenterte ikke henne.

[safran]

Nei, det har jeg aldri gjort. Selv om jeg kanskje burde ha gjort det et par ganger. Jeg får for eksempel brekningsfornemmelser av folk som biter negler in public. Det er det faktisk ganske mange som gjør, og det virker som det er sosialt akseptert. Jeg holder det for meg selv og brekker meg i smug.

[Polyanna]

Mannen min får høre det meste hvis jeg er i det lunet.

Men jeg sier ikke noe til hverken pappa eller svigerfar om smatting og annet. Eller andre. Og antar at ingen sier fra til meg om mine uvaner, noe som gjør meg litt nervøs.

[Vianne Rocher]

Som regel ikke, og om jeg gjør det gjør jeg det på en skånsom måte under fire øyne. Ville aldri falt meg inn å komme med bemerkninger da det lett kan oppfattes som om man prøver å drite ut den stakkaren det gjelder

Synes folk som føler de må kommentere og irettesette andre til en hver tid er slitsomme, frekke og fryktelig prektige ( min tanke bak den siste er at mennesker som kommenterer andres feil og mangler synes vel selv de er feilfrie siden de føler de kan komme med pekefingeren)

Sambo får gjennomgå. Han har egentlig slutta med mye rart etter at han traff meg. Han sa "liksom" for hvert 4 ord han sa i starten. Vel - han gjør ikke det nå, etter at jeg begynte å ta etter, slik at han fikk høre hvor teit det hørtes ut. " Kan du ikke mange nok ord"?
Ellers takler jeg ikke at folk spiser på kniven, eller smatter høyt. Jeg grøsser bare ved tanken.

[Maverick]

Jeg sørger for å ikke ha noen i min nærhet som driver med denslags.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Sambo får gjennomgå. Han har egentlig slutta med mye rart etter at han traff meg. Han sa "liksom" for hvert 4 ord han sa i starten. Vel - han gjør ikke det nå, etter at jeg begynte å ta etter, slik at han fikk høre hvor teit det hørtes ut. " Kan du ikke mange nok ord"?
Ellers takler jeg ikke at folk spiser på kniven, eller smatter høyt. Jeg grøsser bare ved tanken.

til alt! Meningsløse fyllord er en uting som voksne bør klare å begrense.

[Turban Smukk]

Nei til det meste. Jeg har sagt fra til kjæresten om to ting: Når han har avbrutt meg om igjen og om igjen (han er veldig engasjert og veldig skravlete etter to glass vin. ) og når han har kjørt såpass aggressivt/rykkete at jeg har syntes det har vært ubehagelig (det har muligens skjedd to ganger). Bordvaner kjenner jeg ingen som trenger korreksjon på. Heldigvis!

[Nin]

Jeg skal innrømme at jeg har bemerket mannens uvaner noen ganger på en meget forsiktig og ordentlig måte, og det har han gjort med meg også. Og vi tar så klart sånt til etterretning.
Vi har alle våre negative sider, og skal man leve sammen og ha det bra så synes jeg at man skal kunne prate om og si ifra om ting uten at det er galt.
Men lenger enn det strekker jeg meg ikke. Jeg ville ikke bemerket en kollegas uvaner, en veninnes uvaner o.l. så sant jeg ikke hadde vært nødt til det.

[Katta]

Nei, unntaket er barna som skal rettledes og mannen som får høre det hvis jeg irriterer meg voldsomt over noe. Jeg kunne si fra til venner også, men da som en samtale under fire øyne fordi det kan være greit å få høre hva andre irriterer seg over av og til istedenfor at alle snakker om det bak ryggen til vedkommende.

[shute]

Veldig nære venner/familie, ja. Stort sett. Kanskje ikke det med å kjøre bil som en gammel kæll, siden det er litt vanskeligere å fikse sånn på rappen enn jevnlig smatting.

Akkurat det med å avbryte er jeg ganske god på å be folk unngå, enten de er nærstående eller ikke.

[Mauser]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg får for eksempel brekningsfornemmelser av folk som biter negler in public. Det er det faktisk ganske mange som gjør, og det virker som det er sosialt akseptert. Jeg holder det for meg selv og brekker meg i smug.

"Hei, alle sammen. Jeg heter Safran. Jeg er smugbrekker."

Jeg retter på ungene. Og kjefter på drømmeprinsen hvis det skulle dukke opp noe antar jeg?
Jeg er takknemlig for at det ikke er noen som retter på meg heller. Jeg har opplevd et ekteskap hvor det meste ble tatt tak i og vil aldri mer ha det sånn.

[Che]

Nei, jeg gjør ikke det. Når noen gjør det, kjenner jeg at jeg blir irritert, som om vedkommende tror at h*n er så himla perfekt.

Men jeg kan jo potensielt sett snakke med andre om hvor plagsomt det er at f.eks *** smatter, så det er kanskje ikke noe bedre det heller

[Anne C]

Nei, men mannen min får vel høre noe noen ganger. Men det gjelder egentlig bare når han tygger tyggis, jeg hater tyggistygging (noen burde ikke hatt lov til å ha tygiss i munne, bla mannen min).

[Huldra]

Huff, ja, jeg sier ifra når mannen gjør sine utrolig irriterende uvaner. (jeg er ikke perfekt og han bemerker mine uvaner)

Jeg bemerket min fars og mormors uvane med å snakke med mat i munnen og fikk virkelig høre det fra mormor - sånn snakker man ikke til voksne. Eh, de sa jeg ikke fikk snakke med mat i munnen gjennom hele oppveksten, er det liksom noe bedre at de gjør det?

[Tallulah]

Veldig nære venner og mannen min ja. Men jeg gjør det selvsagt på en så grei måte som mulig, jeg snerrer ikke til dem i irritasjon akkurat.

[trøtt]

Til familie ja, men ikke til andre.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Mannen min får høre det meste hvis jeg er i det lunet.

Men jeg sier ikke noe til hverken pappa eller svigerfar om smatting og annet. Eller andre.

Samme her.