Den filmen som har berørt deg mest?

[Hønni]

Opprinnelig lagt inn av LilleLeo, her.

Den første filmen jeg gråt til var "The Champ".

Jeg gråt skrekkelig under og etter E.T. også!

[lil'c]

Favela Rising, og Cidade de Deus (City of God).
To filmer om Favelaene (slumen) i Rio de Janeiro, førstnevnte er en dokumentar, hvor absolutt alt på filmen er helt sant, ingen skuespillere, alt som er der har faktisk blitt filmet, mye av barna fra Favela'ene selv.
Den andre er en film, men dog sa min nære venn fra Rio at alt det der er sant, det er sånn det er, nå. (han har flyttet til Norge nå, men har jo bodd de første 26 årene av sitt liv i Rio)

Ellers Purpurfargen, Lilja 4-ever, Kids..

[Sitron]

Jeg ser Apocalypto nå. Fy faen.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av LilleLeo, her.

Den første filmen jeg gråt til var "The Champ".
Den var ufattelig sterk for en som ikke var mer enn 12-13,
jeg satt og hulket gjennom filmen, og mamma måtte trøste meg etter en stund.

Jeg så igjen "The Champ" for et par år siden.
Den var like fæl å se som voksen som barn.
Gråt om mulig enda mere nå en første gangen jeg så den.

[Che]

Requiem for a dream....Helg grusom film. Midt i filmen hadde jeg mest lyst til å reise meg opp og rope: "Stopp filmen!!!" - Men jeg satt og ble mer og mer til is....

Av gode filmer tror jeg Amelié er filmen som gjorde meg gladest....

En annen film jeg ikke liker er "hedvig and ...ett eller annet" handlet om en transseksuell mann i et band....Var på kinoens dag for noen år siden (mange år siden nå) og den filmen var nummer 4 av 5 den dagen..Film nummer 5 var en meningsløs film etter å ha sett den filmen....

(Men jeg husker ikke navnet, så den har kanskje ikke berørt meg nok...)

[Agent Scully]

Indiana Jones and the Last Crusade var en av mine første, nær-perfekte kiniopplevelser.
In the Name of the Father så jeg alene på kino, jeg hadde ikke flere tårer igjen på slutten. Brennende papir-scenen ut av celle-vinduene mot slutten ...

[Skilpadda]

"Berørt", betyr det filmer man likte veldig godt, eller filmer man ble veldig rørt eller sjokkert eller skremt av, eller filmer man husker veldig godt i ettertid? Jeg husker Dead Man Walking som en veldig sterk kinoopplevelse, og Leaving Las Vegas også. Lost in Translation berørte meg veldig, på mange måter, og er vel fremdeles favoritten min fra dette århundret, tror jeg.

Filmer jeg husker veldig godt fordi de bare er så bra er for eksempel Amadeus, Smoke, Léon, The Iron Giant og The Good, the Bad and the Ugly.

[Olympia]

Det er nok mange, så jeg kan ikke ramse opp alle.

Men den jeg husker best nå er Open Water, som jeg så for to dager siden. Ble fysisk uvel og følte at jeg måtte kaste opp, så mye gikk det innpå meg. Den var fryktelig, beklemmende, og mannen og jeg endte opp med å se den i fortfilm 4 x hastigheten for å greie å komme oss gjennom den.

[Sansa]

Lilja forever

[Silence]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

"Berørt", betyr det filmer man likte veldig godt, eller filmer man ble veldig rørt eller sjokkert eller skremt av, eller filmer man husker veldig godt i ettertid? (...)

Når denne tråden startet, så slo jeg faktisk opp "berøre" i ordboka på nett. Jeg ble ikke noe klokere av det...

[Pamina]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

"Berørt", betyr det filmer man likte veldig godt, eller filmer man ble veldig rørt eller sjokkert eller skremt av, eller filmer man husker veldig godt i ettertid?

Da jeg skulle dette spørsmålet var jeg veldig i tvil om hvordan jeg skulle stille det, men svarene som er kommet i tråden er veldig i tråd med det jeg ønsket å finne ut.

Jeg tenker meg berørt som noe som er gått inn på deg følelsesmessig enten fordi du ble glad, trist, overveldet, - at filmen har gjort noe med deg på et plan der du husker det godt i ettertid.

Det er min tolkning i alle fall.

[Clubby]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg ser Apocalypto nå. Fy faen.

Den nye av Mel Gibson? Hmm...gleder meg faktisk... nettopp lasta den ned...


Den siste til Will Smith var faktisk VELDIG BRA! The Pursuit of Happyness

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Lost in Translation berørte meg veldig, på mange måter, og er vel fremdeles favoritten min fra dette århundret, tror jeg.

Min også.

[amylin]

Tilværelsens uutholdelig letthet, Mississippi burning, Kramer mot Kramer, Pay it forward bl.a. Kommer ikke på flere nå.

Kiddo, jeg gråter også hver gang Tim Robbins og Morgan Freeman møtes på slutten i the Shawshank Redemption.

[Magica]

Skilpadda og Divine; hva var det med Lost in Translation som berørte dere sånn? Jeg har sett den altså.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Skilpadda og Divine; hva var det med Lost in Translation som berørte dere sånn? Jeg har sett den altså.

Jeg kopierer like godt inn omtalen fra bloggen min, jeg.


If language were liquid

(eller: Hvorfor har ikke norsk noe ordentlig ord for deadpan, understated eller a look that speaks volumes?)

På platen That Was The Year that Was legger Tom Lehrer ut om i hvilken stor grad manglende evne til mellommenneskelig kommunikasjon er tema i moderne skuespill og filmer, og hvordan rollefigurene bruker store deler av tiden på å klage over sin manglende evne til å kommunisere. Han avslutter med "I feel that if a person can't communicate, the very least he can do is to shut up!".

Sofia Coppolas Lost in Translation handler om to personer som har gjort akkurat det. Fremmedgjorte i forhold til sitt eget liv, til ektefelle, venner, øvrige familie og verden generelt, har de valgt å ikke anstrenge seg for å prøve å nå frem til noen, men i stedet trekke seg inn i seg selv og vise et nøytralt, tilsynelatende velvillig ytre skall til omverdenen. Scarlett Johanssons Charlotte er en ung kvinne som ikke vet hva hun skal gjøre med livet sitt, og er i ferd med å innse at hun og fotografektemannen, til tross for stadige forsikringer om gjensidig kjærlighet, hverken kjenner hverandre særlig godt, har noe særlig til felles eller er i stand til å snakke sammen om noe som helst. Bill Murray (i sitt livs kanskje beste rolle) som den noe fallerte filmstjernen Bob Harris viser oss en desillusjonert og ensom mann midt i det som man ofte, litt overbærende, kaller en "midtlivskrise", og som ikke blir mindre dramatisk eller vanskelig av at det har blitt gjennomlevet og beskrevet utallige ganger tidligere.

Strandet i et neonbelyst Tokyo, med jetlagindusert insomnia og omgitt av mennesker som de ikke på noe som helst plan er i stand til å forstå eller kommunisere med, blir det enda tydeligere for begge hvor isolert de føler seg og hvor utrolig lite andre mennesker forstår dem. Charlottes ektemann er oppslukt av jobben sin og har ikke tid eller interesse til det hun ønsker å snakke om, og Bobs passiv-aggressive kone ser ikke ut til å ønske seg annet fra ham enn uttalelser om gulvbelegg og hyller til hjemmekontoret. Når Bob og Charlotte endelig kommer i snakk, har de allerede flere ganger vekslet blikk i forbifarten som har inneholdt mer gjenkjennelse og forståelse enn de har fått fra noen andre rundt seg.

Det er vanskelig å beskrive denne briljante, rørende filmen med ord, fordi den i så liten grad bruker ord selv. Sjelden har jeg sett en film som er så subtil uten å være utilgjengelig, eller så allmenngyldig uten å være banal. Bill Murray er en mester når det gjelder å kombinere stenansikt à la Buster Keaton med fysisk humor (jeg holdt f.eks. på å ramle av stolen under scenen med trappemaskinen i treningsstudioet), men her får han spille på langt flere strenger og vise hvor dyktig han er til å formidle komplekse følelser bare med antydningen av et ansiktsuttrykk. Forholdet som utvikler seg mellom det noe odde paret bygges opp gjennom samtaler der alt det banale (som ville fylt filmen dersom dette hadde vært en s.k. "romantisk komedie") forblir usagt, og gjennom langsomme, nesten dvelende passasjer, bare med hjelp av øyenkontakt og kamerabevegelse. Det mest intense øyeblikket i hele filmen kommer under en scene der Murray synger i en karaokebar - en karaokebar! - og består ikke i annet enn et blikk så elektrisk av blottlagte følelser at kontakten mellom de to nesten gjør fysisk vondt å se.

Alle som har vært i utlandet kan kjenne igjen den befriende, barnslige begeistringen over å kunne si nøyaktig hva man vil, fordi ingen rundt forstår det man sier. Men dette er bare morsomt hvis man har en venn med seg som kan dele latteren. Er man alene i en slik situasjon, er det ikke noe poeng i å si eller gjøre noe som helst, og da vil man langsomt forvitre, forsvinne og etterlate seg et tomt skall. Lost in Translation viser oss to personer som er i ferd med å forsvinne for seg selv fordi ingen rundt dem forstår hva de sier, og som gjenoppdager seg selv (og gleden over livet) gjennom møtet med en beslektet sjel. Og det er stort, og rørende, og til tider hylende morsomt, å se det fabelaktige samspillet mellom Murray og Johansson formidle magien i det som skjer.

Hvis det finnes rettferdighet i verden, er dette det året da Bill Murray omsider blir anerkjent av Akademiet og får den Oscarstatuetten han har fortjent i årevis. Jeg mener, Sean Penn kan de jo gi den til hvilket år som helst.

[Ibidelma]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Tror kanskje "Lilja 4-ever" står øverst på den lista. Fy flate. Et knyttneveslag av en film.
Etter den kanskje "La vita e bella".

Disse og Løvenes Konge og Finding Nemo

[gnuri]

La vita e bella
Gjøkeredet
The Champ
Kramer mot Kramer
Tid for ømhet
Så som i himmelen
Boys dont cry
Edderkoppkvinnens kyss
Stekte grønne tomater
Marita

[Divine]

Skilpadda: Fantastisk bra skrevet! Du får sagt hva jeg føler angående denne filmen, noe jeg selv ikke har klart å sette ord på. Flinke Skilpadda.

[Magica]

Takk, Skilpadda!

Jeg fikk en bedre begrunnelse enn jeg noen gang hadde drømt om.