Dikt (trenger dikt om familie/søsken/mor-datter forhold e.l.)

[IdaM]

Noen som har et fint dikt om familie/søsken/mor-datter forhold e.l.?
Det kan være en lyrisk tekst også, en sang eller noe. Leter og leter, men finner ikke noe passende. Det bør helst være litt lengde på det

[DM]

Hva skal det brukes til da?

[IdaM]

Skal brukes til digital storytelling, skoleoppgave

[Skilpadda]

SØSTRENE

Langs veggene i høy spaliér
er klatret opp et rosenflor,
og solbærbusk og epletre
beskytter huset hvor vi bor.

En nyfødt pike og en mor
og rosenstokk ved rosenstokk
på samme underlige jord
er mere enn mirakel nok!

Og stenger jeg mot havens luft,
så puster jeg her inne
en evig-vårlig blomsterduft
av spebarn og av kvinne:

En evighet av melk og ro,
en nyfødt pike og en mor.
Hvor er de søstre begge to,
en bitte liten og en stor!

(Jens Bjørneboe)

[IdaM]

Skilpadda: Så fint dikt Det er jo såååå mange forfattere å ta av at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

Kanskje greit å fortelle litt mer om hvordan jeg her sett for meg oppgaven... Jeg har altså fått i oppgave å lage en digital fortelling som skal vare i ca 3 min (teksten trenger ikke være så lang). Den skal være personlig, men ikke privat samtidig som den skal røre ved "publikum". Jeg har altså tenkt å ta for meg bilder av barna mine i lek, latter, tårer osv og trenger et dikt som kan passe til dette.

Sleng gjerne inn et tips om dere har. Greit å ha litt å velge i

[DM]

Livets Høyeste Lykke

Den vesle varme ungen min
gjør rare lyd med tungen sin,
hun lager merkelige ord
til glede for sin stolte mor.
Min egen lille deilighet,
jeg har slik gunstig leilighet
til gransking av den hvite rand
av underkjevens første tann,
en bitteliten snehvit spiss
av verdens minste tannebiss.

Du vesle fugleungen min,
den lubne, skjønne kroppen din
med de små rare klærne på,
og foten din, med tærne på,
og hånden din, og armen din,
og farven din, og varmen din,
er som et kjempemessig hav
din mor kan øse lykke av.

Men uten kamp, og uten slag,
skal jeg gi slipp på deg en dag.
Hvor min du er, - allikevel,
skal du bli stor, og bli deg selv.
Nå kan jeg bare pleie deg
og elske deg, og eie deg,
og leke med deg, og ta i deg,
og være bunnløst glad i deg.

Men når du selv, om litt, blir stor,
så vil du si: "Nei, æsj da, mor."


Og selvsagt har du rett i det,
det finnes ikke vett i det.
Og så en dag om 15 år,
skal denne bylten uten hår,
som sutter sin egne tær,
si: "Mor, så gammeldags du er."


Og ser du mitt fotografi,
så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far!
Å, gid hvor rare dere var!"

Hva sorger det vil volde meg
i strid for å beholde deg,
hva kamp det enn vil skape meg,
så vil jeg sikkert tape deg.

Vi snakker sammen uten ord,
for selvsagt skjønner jeg, din mor,
allverdens rare skurrelyd.
Jeg legger munnen, from av fryd,
mot nakkegropens myke skinn.

Å, skjønne fugleungen min
---
Hverdag

Når en mårragretten unge slår seg vrang og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes og geitostmaten
eltes mellom fingre som er klønete og små…

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite – det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve midt i hverdagen
og strevet og tålmodigheten din har satt sin strek…

Du er kysten som de engang seiler fra.
Si meg – hvem er stor og hvem er liten da?
Når fremtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda`n blir til sønda`, du ber en stille bønn
da om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan`ke love at du skal kunne sove
når to små kommer inn med mårraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite – det er du som gjør din dag og tinning grå.


(Louis Jacoby)

Jeg ser helheten i et bilde
En sving som varer livet ut
Hvor skal vi treffes nå, min bror?
Et gammelt bilde lever mens såret sakte gror

Jeg skjønner nå så mye mer
Hvor mye kjærlighet betyr
Jeg tenker dypere opptatt av
Hvordan jeg bruker mine ord

Hvor skal vi møtes nå, min bror?
I evigheten henger spor
Av deg i meg et gammelt bilde
Vekker gode minner mens såret sakte gror

Året gikk rart og mistenkelig fort
Gleder ble spredd goder ble gjort
Bursdag i juli, en sving i august
En engel kom bort

Hvor skal vi sette oss, min bror?
Husker du parken, tidlig morgen
Sjarmør i etterfest humør
De minnene for evig mine mens såret sakte gror

For evig fred
For evig minner
For evig fremtid
Du vil alltid skinne

Ser deg i hjertet mitt, min bror.


WY - 8.10.09

[Stompa]

Gro Dahle har et par herlige dikt:

Moren min er en saks

"Moren min er en saks. Hun klipper inn i meg på vei
forbi. Lukter på jakken min, ser gjennom skittentøyet
mitt, leter gjennom lommene. Uansett hvor fort jeg
løper, er det ikke fort nok. Uansett hvor langt jeg
løper, kommer jeg alltid tilbake til kveldsmat.

Slangene vokser opp av jorden det moren min går.
Hun eter seg inn i hodet mitt gjennom øynene mine.
Suger tankene mine ut med sugerør. Jeg tier med to
tunger. Fingrenes reptiler på armen min.

La meg gå. La meg slippe. Kan rosene synge, så
synger de om luft og kjærlighet. Kan de hviske, så
hvisker de om solen. Kan de rope, roper de på nytt
vann i vasen. Nytt vann i vasen, for faen!

Kranglene vokser ut av hodebunnen og ligger og
venter i håret. Jeg øver meg på å stikke moren min
med pinner og nåler. De brede leggene hennes. De
tunge overarmene. Når hun spør meg hva jeg tenker
på, kysser jeg henne.

Moren min lærer meg å lyve. Og jeg løser meg opp i
unnskyldninger. Snarveier gjennom krattet. Omveier
gjennom skogen. Foran speilet lurer jeg også meg selv.
Ingen merker noen forskjell.

Moren min står foran meg med gråten på seg som et
forkle. Da går jeg gjennom henne. Da går jeg tvers
gjennom livmoren hennes. Ingen annen utvei enn ut.

Ikke vent på meg, Mamma. Ikke sitt ved vinduet i
nattkjolen med golfjakken over skuldrene. Jeg
kommer ikke hjem, Mamma. Slå meg. Slå meg. Jeg er
utro mot deg."


Si at du stapper moren din
opp i en koffert
Hva får du da?


En håndbagasje
du må slite med opp trappene
inn gatene
over plassene
gjennom byene Kanskje du vil sette kofferten din igjen
glemme den på flyplassen
låse den vekk i oppbevaringen
Som om du virkelig skulle gjøre det
Som om det ville være nok
Ta en buss eller løpe
Bytte navn
Skifte adresse
Som om det ville hjelpe
Moren din er der
Moren din ser deg
Du trodde du la henne igjen
med kofferten
men hun er fortsatt med
halvt skjult
mellom øyebrynene dine


Datteren min

Datteren min vokser ut av hendene mine og inn i
armkroken. Ut av armkroken og opp på skulderen.
Du må ikke vokse så fort, sier jeg. Datteren min
vokser ut av fanget mitt og fram på gulvet. Den skitne
ullgenseren. Det flokete håret. Opp fra gulvet og ut av
døren. Da tar jeg henne hardt i armen. Nei, sier jeg.

___

Det siste her er ikke komplett. Jeg fant bare et utdrag på nett, men det bør gå greit å få tak i hele hvis du har tilgang til f.eks. norskbøker for videregående skole. Tar ellers forbehold om at linjeskiftene ikke ser helt riktige ut i det første diktet.

Jeg har brukt disse diktene i førsteklasser på vgs, og de treffer veldig mange.