Kjendiser

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg prøver intenst å late som ingenting og oppføre meg normalt.

Det mener jeg at jeg gjør også. Men om det lykkes er jo ikke så godt å si. Kjenner vel ikke så mange superkjendiser. Men har en stor bekjentskapskrets og den inneholder en del ganske godt kjente menneske både innen sport, musikk og næringsliv. Jeg tror jeg oppfører meg ganske normalt i alle fall.

[Benzo]

Oppfører meg ikke noe annerledes overfor kjendiser enn andre dødelige.

[Anne C]

Dette har jeg rett og slett ikke noen erfaring med.

[Nelly Nickers]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Vet du hvordan du ville reagert i møte med en kjendis? Jeg snakker ikke om en man tilfeldig treffer på gata men en kjendis man treffer i en setting hvor det er forventet at man skal ha en viss form for dialog i regi av at dette er en kjendis.

Jeg har nemlig gjort en (høyst uformell) studie på dette i helga og observert at de aller fleste blir ekstra smilende, blide og kontaktsøkende i møte med en kjendis.
Selv reagerer jeg motsatt, blir formell og reservert så da har jeg funnet ut det også om meg selv- merkelige greier. Dere da?

Jeg jobbet i matbutikk hvor Holmenkollkjendiser frekventerte og ble alltid litt når en kjendis kom i min kasse. Klarte garantert ikke å holde maska. Så var det en gang at det ble noe kødd med kassa da Ådne Søndrål sto og skulle betale (han var fremdeles kjent på slutten av 90-tallet) og min unge jypling-nestleder på Ica måtte komme og forklare og beklage. Han hadde tilbrakt barne- og ungdomsårene i Spania og ante ikke hvem Ådne Søndrål var og det var så tydelig i kroppsspråk og alt. Han var helt naturlig og liketil i måten han forklarte og beklaget det inntrufne. Da Søndrål forsvant ut og vi andre sensasjonskåte fremdeles var hypre, skjønte han ikke noe. Han ble dritsur fordi vi syntes han var uvitende om det vi anså som allmennkunnskap. Jaja, dette var i den barnslige ungdom, og jeg håper jo jeg kunne klart å møte både kjendis og mann-i-gata på samme høflige måte som Ica-Tommy gjorde.

[Lhi-My]

Jeg har en nær venn som er svært kjent her til lands. Jeg ble kjent med ham mens vi begge var barn og altså lenge før han ble kjent. Han var nok større kjendis for noen år tilbake, men alle vet fortsatt hvem han er og han er innom tv-ruta nå og da fortsatt. Jeg har av og til beveget meg offentlig sammen med denne mannen og det er merkelig å observere hvordan folk forholder seg til ham. Det er alt fra fjortis-knising til stotring, rødming og ikke minst en overdrevet "jeg er helt naturlig"-holdning som mest av alt virker veldig arrogant.

Jeg har ingen problemer med å oppføre meg som jeg pleier når jeg er sammen med akkurat denne mannen, men jeg innrømmer gjerne at jeg nok kan virke en smule arrogant jeg også hvis jeg møter andre kjente mennesker. Jeg må vel ellers innrømme at jeg er lite oppdatert i kjendisverden siden jeg knapt nok ser på tv og heller ikke leser Se & Hør eller lignende lektyre. Så det kan vel godt tenkes at jeg ikke engang får med meg at jeg har støtt på en kjendis...

[Polyanna]

Det er veldig forskjellig fra gang til gang. Å møte Mette Marit i kaffebarkøen hadde nok ikke vippet meg noe særlig av pinnen. Men å møte kongelige på slottet, i en formell setting, med litt pomp and circumstance rundt, gjorde meg forbausende starstruck.

I møte med kjente mennesker som jeg beundrer og har hatt lyst til å møte og snakke med, så blir jeg nok ekstra imøtekommende og sånn, tror jeg. Det er kanskje bare naturlig? Men ikke mer enn si et jobbintervju eller i første møte med en ny kunde.

[Vito]

Først og fremst er det vel heller liten sjanse for at kjendiser blir "plaget" av meg, jeg har en utrolig liten evne til å legge merke til folk, selv om jeg ser rett på de. Du vet, ser ikke skogen for bare trær opplegget.

De gangene jeg gjennom jobben har hatt nærkontakt med kjendiser på jobben pr tlf (litt letter å få med seg hvem de er når de presenterer seg ) så har jeg ikke reagert noe som helst anderledes enn andre kunder som ringer inn. Ingen særbehandling, ingen fortrinn, bare vanlig kundebehandling. *avslepen*

Forøvrig tror jeg nesten kjendiser har det vanskeligere enn vanlige folk i kontakt med omverden (kontorer, sykehus osv). Janteloven sørger vel effektivt på at de blir "holdt på plassen sin" uten noe særlig håp for særbehandling, heller tvert om.

[Sola]

Jeg og Sarah traff på Eirik Bakke og Gylfi for to uker siden. Sarah pratet i vei med de om at hun hadde vært på Stadion å sett to kamper i år og heiet på de osv. Jeg fikk ikke frem et ord og ble helt stum nærmest. Helt merkelig.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Jeg går rett bort og ber om autograf.

Jeg skjønner ikke at de jeg har pratet med en hel kveld er kjendiser før noen forteller meg det etterpå, så jeg oppfører meg akkurat som vanlig.
Kirsebær: "bla, bla, blablabla, Det er mulig du har nevnt det tidligere i kveld, altså, men hva driver du med igjen ? Jeg har ikke fått det med meg. "
Kjent person: " hm... Vel, jeg spiller litt fotball da. Enn du?"
Kirsebær: "Nå har jeg akkurat skiftet jobb og skravle, skravle, bla, bla. Haha, men du, er du også en av dem som skal dra fram historier om hvor utrolig god du var på fotballbanen som ung, men at desverre ditt og desverre datt så måtte du legge fotballskoene på hylla? Stort sett alle jeg kjenner som spiller fotball i voksen alder har en slik historie. Ha, ha, ha, ha!"
Kjent person: " Jeg kjenner til en del av de typene jeg også, men nei, jeg er ikke en av dem. "

Også snakket vi videre om musikk og film og slike viktige ting. Det var altså en fotballspiller som jeg virkelig, virkelig burde vite hvem var. Men jeg er helt fotballanalfabet.

Hadde jeg møtt noen og vært det bevisst tror jeg jeg hadde oppført meg litt annerledes enn vanlig, for jeg hadde vært redd for å framstå som for kald, for hyper, for ditt eller for datt.

[Misteri]

Etter en to tre halvlitere så blir jeg en ganske så dum kjenismøter, spesielt vist det er en jeg liker. Traff ei i baren en gang, stod alene med henne og da ble jeg litt brød i huet og endte opp med å håndhilse.

Ellers har jeg en tendens til å sky dem, spesielt etter den gangen jeg regelrett sprang ned kronprinsen. Begge endte i bakken og jeg var borte før noen fikk sukk for seg.

[Misteri]

Du er ikke alene med det Kirsebær, søstra mi satt og skravla en hel kveld med Herland. Hun ante ikke hvem hun var og det kom vel fram til slutt også.

[Mani]

Altså fotballspillere er ikke kjendiser i min verden, bare så¨det er helt klart. Ellers synes jeg det er utrolig artig å se at det er så mange forskjellige måter å reagere på. At noen oppfører seg helt som normalt har jeg liten tro på egentlig

[Obelix]

Jeg har oppført meg helt vanlig de gangene jeg har møtt kjendiser.
Og vi snakker da om norske B-kjendiser.
Hadde jeg støtt på f.eks Matt Damon. Da hadde jeg blitt stum. Og tatt på lipgloss.

[Nora H]

Jeg møtte Gro Harlem Brundtland i en bokhandel, hun så på meg og hun smilte til meg. Jeg ble skikkelig flau. Vet ikke hvorfor.

[Tallulah]

Jeg har møtt ganske mange gjennom jobben, så jeg er vant til det og oppfører meg ikke noe anderledes. Men selvsagt er det et par stykker jeg ville blitt veldig starstruck av. Hadde jeg møtt Dolly Parton hadde jeg blitt litt fnisete og stotrete ja. Og når jeg møtte Nick Cave var jeg litt sånn "værnaturlig!værnaturlig" og snakket sikkert litt i falsett.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg oppfører meg ikke noe annerledes rundt kjendiser og skjønner ikke helt hvorfor man evt skulle gjøre det??

Sånn tenker jeg også. Jeg har ingen problemer med å oppføre meg normalt og være meg selv.

[safran]

Jeg ble forresten veldig nysgjerrig på historien til Misteri. Hit and run med krompen, altså?

[Ami]

Med fare for å høres klysete ut - jeg er sammen med kjendiser hver dag på jobb. Tenker egentlig ikke over at de er det, bortsett fra at de er sårbare for offentligheten hvis de ikke presterer sitt beste. Gjør jeg en dårlig jobb kan det gå ut over dem.

Den eneste gangen jeg har blitt litt starstruck var første gang jeg møtte Jon Almaas. Damn, han er kjekk (x10 IRL).

[Ami]

Oh, ja. En gang til har jeg vært starstruck. Det var den gangen jeg fikk klem av Kong Harald på fest. Han er en skikkelig fin fyr.

[Tallulah]

Jeg har også hatt en hit & run med krompen. Jeg holdt på å dytte ham baklengs ned trappa på headon etter at han tråkket på meg. Moren til venninnen min i USA blir fulstendig fnisete og rar når jeg forteller at jeg har møtt både politikere, prinsesser og prinser på byen opptil flere ganger, og at det er relativt normalt i Oslo. I USA er det fullstendig usannsynlig.

De få gangene jeg sikkert kan bli fnisete og stotrete har det egentlig lite med kjendisstatus å gjøre, men mer med at jeg er så utrolig imponert av dem og det de driver med. Jeg har blitt likedan rundt et par fullstendig ukjente professorer.