Sykemelding ifm sorg

[Mams]

For snart 2 år siden var jeg sykemeldt i en uke etter at pappa døde.
Det som gjorde at jeg trengte sykemelding da var at eksen hadde kommet 14 dager tidliger og sagt at han vilel skilles, i tillegg så var mamma i Kiel når pappa døde.

Hodet mitt var så propp fult med tanker om økonomi pga skillsmisse og begravelse (jeg ordnet siden mamma ikke var hjemme)
Den uken skulle jeg egentlig hatt opplæring på jobben, og var innom en tur.
Lærte ikke mye gitt.

[Pelle]

Ja, det er nok stor forskjell på ledelsen av slike grupper. Også innenfor de som ledes av "fagpersonell" (som noen ganger kan være nesten hva som helst, ikke alle kommuner satser like hardt på slike områder, mildt sagt).

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Georgine, her.

Men når det er din kone og mor til 3 små barn som omkommer i en stygg ulykke så er det mer enn bare sorg som melder seg. I dette tilfellet så var det angst, fullstendig handlingslammelse og posttreumatisk stressyndrom og etter 4 år greier ikke vedkommende å jobbe mer enn 60 %.

Dette hører vel helt klart hjemme under den vanlige sykemeldingsordningen og etter hvert inn under ordninger for uføretrygd?

[Tertit]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Enig. Men jeg tror faktisk at det finnes en slik ordning, arbeidsgiver kan gi velferdspermisjon med lønn i spesielle tilfeller. (Jeg har fått det i en tidligere jobb. Nå vil jeg tro det varierer fra bedrift til bedrift på hvordan de ordner seg, men i teorien skal det være mulig.)

Jeg har nettopp mistet en av mine nermeste og da fikk jeg en ukes velferdspermisjon med lønn (jobber på sykehus). Det heter seg at de gir inntil en uke.

[Tertit]

Opprinnelig lagt inn av Tertit, her.

Jeg har nettopp mistet en av mine nermeste og da fikk jeg en ukes velferdspermisjon med lønn (jobber på sykehus). Det heter seg at de gir inntil en uke.

Utover dette ble jeg sykemeldt en uke av min fastlege, da jeg ikke var klar for jobb enda. Når en av dine nermeste dør går gjerne den første uken med til mange praktiske ting (papirmølle m.m) og man får ikke tid til å sørge. Den ekstra uken var for meg helt nødvendig. Hadde tenkt meg på jobb etter en uke, men måtte snu.

[Tertit]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Som jeg skrev i en annen tråd så opplevde jeg dette tre ganger i 2009. Det var utrolig godt opp i alt og bare få beskjed om at du kan bare ta permisjon med lønn, ikke tenkt på jobben,sykemeldinger el.

Helt enig med Amo.

[Pelen]

Jeg har bare meg selv å referer til her. Når moren min døde så ble jeg ikke sykmeldt. Jeg fikk velferdsperm noen dager for å rekke til moren min før hun døde så jeg var borte i 3 dager i den forbindelsen samt 1 dag i forbindelse med begravelse. For meg var det terapi å gå til jobb. Jeg trengte å snakke og på jobben var det mange som ville lytte.

Faren min tror jeg ikke heller var sykmeldt uten arbeidsgiveren ga ham litt frie tøyler så at han kunne ta seg fri når han måtte ønske og det gjorde han vel mest i forbindelse med praktiske ting.

Dette tror jeg var helt riktig for oss, men vi var å andre siden forberedt på at hun skulle dø.

Jeg tror at sykmelding over for lang tid ikke hjelper så godt, trenger man det så tror jeg at man også trenger å gå til psykolog eller lignende.

Pappaen min var i en sorggruppe og det var riktig for ham, men det var på kveldstid.

[Martis]

Jeg tror dette er veldig individuelt og det må være rom for å at folk får ta den tiden de trenger, og da mener jeg de som mister noen i sin nærmeste familie. Jeg har 2 kollegaer som har mistet små barn de siste årene og det er helt forskjellig hvor lang tid det tok før de kom tilbake, selv om begge ble tett fulgt opp av arbeidsgiver. Jeg mener også at det er feil at det skal være arbeidsgiver som er styrende, dvs den som gir permisjon med lønn, i slike tilfeller for fokuset må jo være på at den som har opplevd dette forferdelig tapet kan tenke på seg selv og ikke oppleve "mas" om at nå er det nok sørging og nå må du komme tilbake.

[Esme]

Jeg tenker at om man ikke er i stand til å jobbe, så er man syk. Men sympatisykemelding fordi det er synd på noen er ikke på sin plass.

Det har jo nav sagt klart fra om også, normale sorgreaksjoner skal ikke fellesskapet betale for. Om man er uenig i det, så får man heller prøve å få endret på disse reglene.

[Estrella]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Som jeg skrev i en annen tråd så opplevde jeg dette tre ganger i 2009. Det var utrolig godt opp i alt og bare få beskjed om at du kan bare ta permisjon med lønn, ikke tenkt på jobben,sykemeldinger el.

Helt enig.

Og mange reagerer på sorg forskjellig og noen ganger kommer den myyye senere også.

[Appelsin]

Jeg bruker meg selv for å si omtrent hva jeg mener
- at dette er individuelt, avhengig av mange faktorer og også av hvilken jobb man har.

Jeg har akkurat begynt i jobb etter det man kanskje kan kalle mitt livs første sorg, to uker etter at MAen ble påvist og det ble gjort utskrapning. Jeg har flere ganger i løpet av disse to dagene i jobb følt at det var for tidlig å begynne. I jobben min må jeg være sterk for andre, litt på hugget, samt bestemt og trygg i forhold til de jeg samarbeider med på avdelingen. Jeg føler at akkurat der er det et godt stykke før jeg er meg selv igjen.
Å sitte på kontoret med epikrise-haugen kunne jeg sikkert klart forrige uke også, hadde jeg bare vært garantert å ikke møte noen.

[Anuk]

Er forsåvidt enig i at sorg ikke er en sykdom, men å innføre en eller annen velferdspermisjon som skal være i stede blir slik jeg ser det helt feil. For det første er det veldig individuelt hvor lang tid man har bruk for, det er vanskelig å definere hvem man "har lov til" å sørge over, og vi er forskjellige, noen reagerer sterkere enn andre. Derfor synes jeg det er veldig greit at det er noe man avgjør med legen sin.

Det er noe med at i dagens regulerte arbeidsliv er det ikke så mye rom for "livet". Noen arbeidsplasser har det kanskje, men ikke alle. Da blir sykemelding det middelet vi har, når arbeidslivet og privatlivet blir for krevende på en gang. Jeg ser ikke helt poenget med å lage flere ordninger. Jeg ville synes det var ubehagelig å sitte med min sjef å diskutere om jeg virkelig trengte en uke permisjon etter min mors død, men med legen går det greit.

[elg]

Jeg fikk velferdspermisjon med lønn i to uker da min far døde, og det var en veldig god følelse at det var sjefen som ba meg være hjemme. Jeg slapp da å ha dårlig samvittighet for å være bort fra jobb.

[Katta]

Det med at fellesskapet ikke skal betale for normale sorgreaksjoner er greit i teorien, men ikke så greit i praksis synes jeg. For hva er definisjonen på en normal sorgreaksjon? Finnes det en sånn klar definisjon som sier noe om hva slags arbeid man evt skal kunne greie, evt hvor langvarig en sånn sorgprosess skal være (altså hvor lenge skal man selv eller arbeidsgiver betale før det er en unormal prosess som samfunnet skal ta ansvaret for)?

Når noe skjer med en av mine nærmeste fungerer jeg ikke i hodet. Jeg har en jobb som gjør at jeg må fungere i hodet. Det finnes mange jobber jeg kunne gjort selv om jeg var i en form for sorgprosess, men å sitte og ta innover seg andres problemer kan bli i overkant. Og man kan ta katastrofalt feil beslutninger fordi man er irrasjonell når man møter situasjoner som nærmer seg det man selv har vært igjennom. Så hvis man på den ene siden sier at sykmelding er aktuelt hvis man ikke er i stand til å jobbe, og på den andre siden sier at sykmelding ikke skal dekke en normal sorgprosess, er jeg redd man motsier seg selv i endel tilfeller.

[kie]

Kravet om at det skal være en "unormal sorgreaksjon" åpner jo også for økt sykeliggjøring, tror jeg.

Her er en mors erfaring med dette
Og her sier styremedlem i Allmennlegeforeningen noe om dette

Sitat:

Olafsson mener det er et paradoks at det nesten er lettere å få sykmelding om du er deprimert uten noen spesiell årsak enn om det for eksempel kommer av at du har mistet noen nære.- Sover du ikke, spiser du ikke, gråter du hele tiden, er helt lammet, er det rart om det skulle gi sykmeldingsrett for alle andre enn de som har opplevd noe forferdelig i livet,for eksempel å tape en nær pårørende, sier Olafsson.Olafsson mener det er en umulig oppgave å møte mennesker i dyp sorg med at: "dette er normalt og derfor ikke berettiget sykmelding"

Sitat:

Fravær fra jobb kan være fornuftig tilpasning, men kan også etter en tid bli til unngåelsesadferd som er med på å forsterke depresjon og angst som kan følge med

[kie]

Hattifnatten: Ja, jeg er enig med deg. Det er jo derfor det er så dumt når man i en normal reaksjon på en tøff hendelse er nødt til å finne noe unormalt og "galt" for å kunne ta absolutt nødvendige hensyn.

Torggata bad psykologkontor har dette på sin nettside:

Sitat:

Å akseptere det vi kan kalle livets variasjonsbredde innebærer å forhindre sykeliggjøring og en livskrenkende moralisering rundt normallivets forhold. Å sjalte kriser og normale avvik ut som sykt eller uønsket er en skummel tendens.

Jeg er i grunnen litt enig. Samtidig så tenker jeg at det mest korrekte i forbindelse med sykmelding hadde vært om man kunne ha skrevet "sorgreaksjon" på sykmeldingen fremfor all verdens mer eller mindre konstruerte diagnoser.

[Polyanna]

I tillegg til at sorg arter seg forskjellig så er jo også arbeidsplasser forskjellige i "egnethet" ifht å jobbe om man er i sorg. Jeg har en jobb som med tilrettelegging (skjerming mot kundearbeid og interne oppgaver i stedet) nok hadde vært et "sunt" sted å være og fungere så godt jeg bare kunne. Gode, omsorgsfulle kollegaer og passe krevende oppgaver. Om man er lærer for en spesielt krevende ungdomsskoleklasse, jobber på en avdeling for døende kreftpasienter eller annet, så vil det antagelig være veldig vanskelig.