Jeg har hatt et ubehagelig møte med edderkopper i dag

[Dixie Diner]

Og jeg trenger terapi etter dette her!

I går jobbet mannen min og svigerfar ute i hagen, og de tok inn noen leker som lå der, bla. et sånn vannmølle-stativ. Det stod på stuebordet da jeg stod opp i morges, og jeg la ikke merke til noe spesielt. Ikke før mannen min sa "hey, er det spindelvev på den greia?" og pekte. Da så jeg at det var laget et spindelvev fra leken og ned til bordet. Jeg tenkte bare at det hadde fulgt med en eddis på leken og at den hadde hatt en travel natt. Men så ser jeg at det er fullt av sorte prikker i vevet og en slags "pose" nederst på leken. Da jeg kikket nærmere, tror jeg seriøst det var minst 100 små babyedderkopper rundt i spindelvevet (som var ganske stort), rundt på stuebordet, og det lå en hel haug med flere inne i den posen, som var i ferd med å krele seg ut.

Jeg løp hylende ut av stua mens mannen min tok seg av det. Jeg har ikke fobi eller noe, men dette var bare en liten sjokkopplevelse. Tenk om vi ikke hadde oppdaget det og latt det stå før vi dro hjemmefra i morges? Og det verste av alt; barna pleier jo å leke når de kommer ned i stua om morgenen, tenk om minsten hadde tatt den leken og fått hele seg med edderkopper? Det er jo nesten et mirakel at han IKKE tok den.

Jeg føler det kreler over hele meg!

[Maylen]

Hadde en sånn pose på ytterveggen en gang, styrte verre for å bli kvitt den før de små kom ut.

[Mex]

[lillemy01]

ohh baby eddekopper... så søt... (kansje ikke fullt så hjelpfull her)

[rine]

Jeg har ikke nevneverdig edderkoppskrekk, men jeg lurer faktisk på om jeg ikke har bittelittegrann behov for psykologhjelp selv etter den historien der.

Du har min fulle sympati.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av lillemy01, her.

ohh baby eddekopper... så søt... (kansje ikke fullt så hjelpfull her)

1-2 slike kan være søte, jeg er ikke akkurat livredd når jeg ser en. Men 100 stykker på en gang er litt annerledes, synes jeg, spesielt innendørs, og ikke minst tanken på min lille toåring dekket av dem, noe som fint kunne skjedd.

[Fadese]

Jeg har et ganske ukomplisert forhold til edderkopper, men akkurat der hadde jeg nok blitt litt småsvett, ja.

[Canisa]

Jeg hadde også trengt terapi etter noe slikt!

Opprinnelig lagt inn av Maylen, her.

Hadde en sånn pose på ytterveggen en gang, styrte verre for å bli kvitt den før de små kom ut.

Vi hadde også en slik hengende ute. Heldigvis var det inntil en murvegg, så mannen satte fyr på hele sulamitten. : Ond:

[Retz]

Åh, eggsekker jo! Vi hadde mange slike hengende i garasjetaket der vi bodde tidligere. Mens feite, svarte eddermamma satt i et hjørne og voktet dem. Minsten fikk ta en sekk med på skolen en gang til noe relatert undervisning.

[Dixie Diner]

Jeg får faktisk vondt av å drepe sånne små, det er jo barn! Men hva annet kan man gjøre? Ute er det jo én ting, men inne? Jeg synes det er helt fryktelig å drepe unger, samme hva slags unger det er. Men vi hadde vel ikke noe valg.

Retz: oj, hvordan oppbevarte han den, i en boks eller noe? Kom de ikke ut?

[Minty]

Jeg hadde flyttet, tror jeg. :hysterisk:

[Inagh]

Åh, slikt er dødsekkelt!

[Millen]

Æsj, så ekkelt.
Men jeg hadde nok drept det uten å ofre de en tanke.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

1-2 slike kan være søte, jeg er ikke akkurat livredd når jeg ser en. Men 100 stykker på en gang er litt annerledes, synes jeg, spesielt innendørs, og ikke minst tanken på min lille toåring dekket av dem, noe som fint kunne skjedd.

Normalt sett så plager ikke edderkopper meg nevneverdig. Men dette fikk meg til å tenke på den gangen da jeg var liten, rundt 4-5 år, i skogen for å plukke blåbær, og klarte å sette meg i en maurtue!
Det var jo selvfølgelig pissemaur (heter det det?), så jeg var full i vonde bitt over HELE kroppen.
Jeg grøsser ved tanken på mange sånne småkryp kravlende rundt på kroppen.

[Dixie Diner]

Maur er noe herk!

TROR dere ikke jeg fant en overlevende nå? Den har laget spindelvev under stuebordet og kravler i det as we speak. Jeg må finne et glass eller noe å slippe den ut.

[Retz]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Retz: oj, hvordan oppbevarte han den, i en boks eller noe? Kom de ikke ut?

Hun oppbevarte den i et syltetøyglass, mer enn nok luft der for noen timers opphold. Faren hennes plukket den ned fra taket, han var faktisk noe nølende, ventet bare at feitamamma skulle bykse rasende fram fra hjørnet sitt for å forsvare alle sine små, he he.

[Xian]

Dette bringer frem vonde minner:

Sitat:

(...) Dere vet hvordan det er når man er på badetur en vakker sommerdag. Man ligger på håndkleet med en god bok. Man har niste med - kanskje også en iskald øl i frysebagen. Selskapet er hyggelig og vannet forfriskende. Og så - når man skal ut i vannet for å ta dagens tredje eller fjerde dukkert - tråkker man på et glasskår, og skjærer seg dypt i foten. Mens man ennå befinner seg i vannet, sier man til seg selv at det sikkert ikke er så ille. Men når man kommer på land, og det virkelig begynner å verke, innser man at dagen er ødelagt. (Hendelsen med glasskåret kan byttes ut med det å svømme inn i en brennmanet - eller en annen gjenvordighet.) I slike stunder innser man hvor kort vei det er fra harmoni til redsel og gru. I går vendte dagen min slik; med ett befant jeg meg midt i en skrekkfilm, og det i mitt eget hjem.

På noen store kroker på veggen i soveværelset, henger hettejakker og olabukser. Krokene fungerer som en veggfast stumtjener, og jeg, som alltid slenger klær rundt meg, har vært veldig fornøyd med innretningen. Frem til nå.

Da jeg i går passerte krokene på vei bort til vinduet, så jeg i øyekroken noe som beveget seg. Ikke et punkt, men en bølgende bevegelse på 60 ganger 60 centimeter. Omtrent som et loddent veggteppe, slik mange hadde på 1970-tallet. Jeg nærmet meg forsiktig, og blodet frøs til is i årene. Der, utenpå klærne, med sentrum i min nye yndlingsbukse, yret og krøp det ti tusen millioner bittesmå edderkopper. Tett i tett i tett. Væææ! Nå er ikke slike bittesmå edderkopper som danser for enden av sølvtråder det aller verste jeg vet - men i slike mengder ville det skremt selv den mest hardføre.

Jeg rygget mot vinduet. Jeg kunne ikke føle bena mine, huden kjentes klam, og et øyeblikk tror jeg faktisk jeg var borte. Livet passerte revy. Jeg vurderte å hoppe ut av vinduet, før jeg kom på hvor edderkoppene antakelig kom fra. I et sprang hadde jeg hoppet over sengen, og sto med hamrende hjerte ute i gangen. Men hva skulle jeg gjøre?! Geir Ove er i Chicago denne uken, så jeg måtte hamle opp med dette på egen hånd. Eller...? Etter å ha vurdert støvsugeren, løp jeg i stedet inn til naboen.

De så bestyrtet på meg der jeg vaklet inn, hvit i fjeset og knapt i stand til å snakke. Jeg lente meg til dørkarmen, og pustet i hivende støt. Innledningsvis måtte jeg selvsagt unnskylde meg på sedvanlig måte: Fortelle at jeg ikke egentlig er noen pyse. At jeg kan danse med ulver og slanger og det som verre er. La store biller krype på armen (skjønt jeg gjør det i så fall motvillig), og sitte stille med veps på meg. Men at jeg bare ikke tåler edderkopper. Heldigvis forsto de alvoret, og mannen i huset fulgte meg inn. Også han rygget vantro tilbake da han så det digre nettet, som sydet og kokte av små edderkopper. Jeg sto i døråpningen og holdt på å kaste opp.

- Vått papir!, ba han. - Og en pose! Jeg sprang på kjøkkenet og rev med meg hele Torky-rullen. Vætet store flak, og vendte tilbake. Raskt og kontant angrep han veggteppet, og de små edderkoppene myldret enda verre enn før. Noen av dem unnslapp nedover veggen, og jeg skrek - der! der!, og oppførte meg i det hele tatt fullstendig hysterisk.

Etterpå tok han med seg alle klærne ut og ristet dem. Hadde jeg ikke vært så ute av meg, hadde jeg smilt litt over hvordan passerende naboer må ha undret seg da de så ham stå utenfor hos oss og riste lilla hettejakker og olabukser med glitter på baklommene. Men selv om jeg hele tiden fniste hysterisk, var det ikke tid for morskap.

Tankene kretset om hvilket omfang hendelsen kunne ha fått. Tenk hvis jeg ikke hadde oppdaget nettet, og alle edderkoppene hadde blitt voksne om natten mens jeg sov. En etter en hadde de listig sluppet seg ned på gulvet, og gitt seg til å legge egg overalt. Sengen min står en meter unna katastrofeområdet! Men hvor var egentlig moren deres? Henne så jeg ikke noe til. Og viktigst av alt: Kunne hun ha spunnet flere slike skrekkens veggtepper? I klesskapet kanskje, eller på badet? Bak sofaen i stuen?

(Hentet herfra:

http://www.kristiane.org/archives/000806.html )

På denne tiden av året er jeg ekstremt aktpågiven, og sover med ett øye åpent.

[LilleLeo]

Jeg hadde fått ristebyger aldeles! Og jeg dreper edderkopper uten å mukke.

[LilleLeo]

Xian:

[Dixie Diner]

Åh herregud, Xian! Nå er jeg helt ødelagt.