Er du en klager/sutrer?

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Joda, jeg ser at hun har klagegrunn. Men samtidig er alt relativt.
Noe som virker tilsynelatende enkelt for en person, kan være bortimot umulig for en annen. Jeg har hatt noen runder med meg selv faktisk, fordi jeg tar meg å tenke at enkelte sutrer over småting fordi jeg mener jeg har hatt større problemer å stri med selv. Men så innser jeg jo at alle har sitt å stri med på en måte, innenfor rammene av det de har opplevd.

Skal vi se om jeg klarer å ordlegge meg (har litt gangsperre på språket i kveld - skrivesperre?): Hvis jeg tenker meg at spennet av det jeg opplever går fra det aller mest negative/triste/vanskelige jeg har opplevd, til det sterkeste/flotteste/mest fantastiske jeg har opplevd. Så er det min skala for ting jeg opplever i mitt liv, krydret med erfaringer og hvordan man er skrudd sammen og alt mulig rart.
Hvis vi så tar et hvilket som helst annet menneske, så vil skalaen være annerledes, og ytre (eller indre) faktorer være annerledes. Hvis dette mennesket så sier til meg "å guuud, så vanskelig og tøft det er at <et eller annet som virker greit for meg>", så er det jo fort gjort å si at dette mennesket syter og klager og sutrer. Det ligger jo litt i de ordene at hun gjør dette uten å ha "fortjent" det, uten å ha "rett" til det. I forhold til vår egen skala, liksom.
Bare fordi jeg ikke skjønner dette andre menneskets grunn til å klage/syte/sutre, så er det jo tydelig at opplevelsen er så sterk at hun føler behovet. Og da ER det så ille for det mennesket, uavhengig av hva jeg mener liksom.
Dette mennesket vil sannsynligvis ikke oppleve det som syting og klaging selv, det ER jo ille.

Ble det bare tull eller kom jeg i mål ?

Kronekspempelet: min mor. "Ja, men jeg hadde jo tre barn, en hund og en skfitarbeidense mann, og det klarte jeg fint" er svaret på ethvert tilløp til tungsindige tanker om hverdagslivets motgang.
Det bryr meg jo midt i ryggen at hun opplevde sitt liv som greit.
Det har jo null og niks med hvordan jeg opplever mitt liv.

Jeg synes det er stor forskjell på klaging/sutring og på det å fortelle om ting man ikke synes går så bra. Gode venner merker forskjellen og bør være obs på den...

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

En av grunnene til at jeg kan oppfattes som ei sutrehøne er at jeg har et vel sterkt behov for å forklare og underbygge.

Her inne føler jeg også til tider behov for å forklare misforståelser og underbygge, også blir det bare nye misforståelser

I det virkelige liv klager jeg ikke nei. Jeg har vært i helvete flere ganger og setter enormt pris på livet mitt.

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Jeg kan jo skjønne at hun synes det er frustrerende at hun får feriepenger av bare 12 uker ettersom de fleste får av hele permisjonen.

Dessuten er det jo et faktum at det fødes for få barn i Norge, og jeg synes jo ikke vi kvinner alene skal ta ansvaret for å få opp fødselstallene. Det er jo ikke dumt om det legges til rette.

Får de fleste det?

Poenget mitt er at vi har en av verdens aller beste permisjonsordninger. Vi får betalt av staten for å være der det viktige første året. Men klage det gjør vi. Selvfølgelig kan mye forbedres, men om vi klager for mye? Ja, det synes jeg definitivt!

[kie]

Det er litt situasjonsavhengig.
Jeg er syk som en mann. Når jeg er syk blir jeg utrolig sytete og navlebeskuende.

Ellers synes jeg dette blogginnlegget hadde en interessant vinkling på det med å "syte".
http://beatesrasteplass.wordpress.co...e-ut-i-smerte/

[Line*]

Jeg er nok egentlig bare et rasshøl med egne meninger. :har ikke lest tråden:

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av kisha, her.

Det er sjelden nordmenn klager, og gjør de det, er det som oftest med god grunn.

Unnskyld, hva sa du???
SJELDEN at nordmenn klager???

I ærlighetens navn så har jeg aldri vært borti et folkeslag som klager så mye som nordmenn, og det til tross for at nordmenn stort sett har det veldig veldig bra. Kanskje derfor vi klager så mye, fordi vi rett og slett LETER etter feil, mangler og andre ting vi kan syte over.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Her er et eksempel på sutring som jeg ikke har noen forståelse for, som gjør meg : Jeg var engang på en berømt fjelltopp på Sri Lanka (Adam's Peak for de som er kjent). Gikk opp om natta for å se soloppgangen fra toppen. Da sola kom opp stod jeg der på toppen, helt fjetret, og så det mest fantastiske synet jeg har sett noengang. Ved siden av meg stod ei jente som ustanselig klagde og sutret over at hun var kald på beina (det er et buddhistisk tempel på toppen, så man må ta av skoene). Jeg tror kanskje hun hadde en like stor opplevelse som meg. Har en mistanke om at hun var av typen som syter og klager som en vane, en måte å snakke på. Men der og da kunne jeg pælmet henne utfor kanten, jeg kunne ikke fatte at det gikk an å klage i et så magisk øyeblikk.

Slike ting er det jeg klager over. Folk som klager.

Et knallbra eksempel på klaging som jeg også får utslett og blåmerker av!

[Elin]

Jeg husker også jeg ble fryktelig provosert over et tv-innslag jeg så på NRK fra Thailand etter tsunami-katastrofen. De var på et sykehus og intervjuet overlevende nordmenn som ikke hadde skadet seg nevneverdig (mest type sår og mindre bruddskader) og der satt de og sutret og bar seg over hvor ille det var at de måtte ligge på madrasser på gulvet....
Mulig de var lykkelig uvitende (men det tror jeg ikke) over hvor utrolig heldige de egentlig var, men alt de hadde å syte over og bære seg overfor var altså madrasser på gulv. Da kjente jeg at jeg ble kvalm og uvel av hvor utrolig selvsentrerte enkelte kan være, selv i en krise-situasjon.

[Maz]

Jeg tror nok ikke de jeg anser som klagete eller sutrete nødvendigvis anser seg selv slik.

Litt morsomt at det ikke er spesielt mange her som innrømmer å være sutrehøner.

Jeg tror nemlig ikke jeg nødvendigvis er værre enn alle andre, men er jeg rett person til å bedømme det? Neppe.

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av Hempa, her.

Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke at jeg sutrer. Jeg får ofte høre at jeg er så overdrevent positiv. Det henger nok sammen med at jeg forsøker å motivere de helsikes klagerne rundt meg.

Det er vel egentlig slik jeg er også.
I likhet med Lille*My har jeg en anelse om at det kan virke irriterende på enkelte.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Unnskyld, hva sa du???
SJELDEN at nordmenn klager???

I ærlighetens navn så har jeg aldri vært borti et folkeslag som klager så mye som nordmenn, og det til tross for at nordmenn stort sett har det veldig veldig bra. Kanskje derfor vi klager så mye, fordi vi rett og slett LETER etter feil, mangler og andre ting vi kan syte over.

Ja, på enkelte områder så klager vi lite. Vi er ikke så veldig personlige i offentlige rom. Hadde en kollega av meg kommet for sent på jobben og klaget til meg at det var kona sin feil hadde jeg blitt ... stum. Dette er ting ingen sier i Norge. Det er heller ikke ofte jeg hører folk si noe annet enn at de har det bra på direkte spørsmål. Helse er det også sjeldent at folk klager over.

I Norge er vi derimot veldig flinke til å klage over offentlige problemer synes jeg. At bussen ofte er forsinket. At det er noe riv ruskende galt med det politiske systemet. At det er galskap at ingen tok signalene før ditten og datten gikk ad undas osv

[MokkMokk]

Jeg har nok periodevis vært en klager, ja. Er litt problemorientert av natur, noe som stort sett fungerer greit for meg (syns det er lettere å finne løsningene når problemene først er definert, enn å være en sånn superpositiv, løsningsorientert person som aldri ser problemer overhodet). Men jeg merker at klaging suger energi, og jobber med meg selv ift. dette. Blir gjerne oppmerksom på at jeg klager idet jeg gjør det, og tar meg selv ofte i det der og da.

Det å få et alvorlig sykt barn gjorde forøvrig mye med meg sånn sett - idag har jeg lettere for å glede meg over de små tingene og sette pris på at vi faktisk stort sett har det veldig bra. Gidder ikke lenger irritere meg så veldig over bagateller, eller forhold jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med uansett.

[Hyacinth]

Sier som en venninne sier: Enhver er seg selv nærmest. Det er veldig sant.

[Tinka]

Opprinnelig lagt inn av MokkMokk, her.

Det å få et alvorlig sykt barn gjorde forøvrig mye med meg sånn sett - idag har jeg lettere for å glede meg over de små tingene og sette pris på at vi faktisk stort sett har det veldig bra. Gidder ikke lenger irritere meg så veldig over bagateller, eller forhold jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med uansett.

Signerer denne og er helt enig.

[Bluen]

Som glisende grinebiter med som favorittsmiley må jeg jo svare i denne tråden. Flat og fargelös sutring er jo kjedelig å höre på, men jeg må innrömme at jeg blir mer skeptisk til folk som aldri klager, jeg da - de som smiler blekt og synes det går bra uansett, eller som er krampeoptimistiske. Det må da väre kjedelig å mangle temperament? Jeg kan nok väre fäl til å klage, men pröver å gjöre det på en morsom måte og er ikke en sur person. Jeg håper "blid pessimist" er en mer dekkende betegnelse. De fleste skjönner at ikke alt er like alvorlig ment, men skikkelige gladjenter og jeg kan nok ha litt problemer med å komme overens. Det topper seg når folk taper så det suser i kortspill, men smiler og sier at "det er jo bare et spill". Det vitner om manglende engasjement og blir kjedelig (uten at det dermed er sagt at folk skal bör like ille som meg, som er en så elendig taper at jeg lett mister både hodet, sjarmen og livsgnisten i spillsammenheng ).

Når det gjelder alvorlige problemer i livet, tror jeg det er sunt å klage og få ut sorg og frustrasjon. For meg har det värt av uvurderlig betydning å skrive av meg det vonde i forbindelse med ufrivillig barnlöshet og min brors heroinmisbruk. Ved å virkelig klage min nöd og la alt väre virkelig svart der og da, har det blitt mulig å gå videre. Man må kjenne på bunnen for å kunne sparke ifra og komme seg opp igjen.

Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

Dylan Thomas

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Det må da väre kjedelig å mangle temperament?

Dette er omtrent det dummeste jeg har hørt på lenge. Mangler man temperament om man ikke klager? Seriøst?

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Får de fleste det?

Poenget mitt er at vi har en av verdens aller beste permisjonsordninger. Vi får betalt av staten for å være der det viktige første året. Men klage det gjør vi. Selvfølgelig kan mye forbedres, men om vi klager for mye? Ja, det synes jeg definitivt!

Ja vi har verdens beste permisjonsordninger, og derfor må det jo være frustrerende å ikke få det de fleste andre får. I større firmaer, organisasjoner og det offentlige får man full opptjening (eller 80% dersom man har hatt et helt år permisjon). Jeg synes det er sløvt av de firmaene som (kanskje med unntak av veldig små og sårbare bedrifter) å ikke la fødselspengene gå gjennom bedriften og gi de ansatte som bidrar med en viktig samfunnstjeneste (å befolke landet) full opptjening av ferie.

Men jeg forsvarer ikke sutring.

Jeg synes imidlertid det er enda mer irriterende med folk som er frekke, sure, negative, egoistiske, kyniske og kalde.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

frustrerende å ikke få det de fleste andre får

Det kan vel forøvrig ellers også være en kilde til folks sutring. At man alt for ofte sammenligner seg med andre og konstant måler eget velbefinnende opp med hva andre til enhver har/får/opplever etc. Farlig, for da taper man som oftest i egne øyne. Det er alltid noen som (tilsynelatende...) har "alt". Og "urettferdigheten" frustrerer - og så sutrer man.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Det kan vel forøvrig ellers også være en kilde til folks sutring. At man alt for ofte sammenligner seg med andre og konstant måler eget velbefinnende opp med hva andre til enhver har/får/opplever etc. Farlig, for da taper man som oftest i egne øyne. Det er alltid noen som (tilsynelatende...) har "alt". Og "urettferdigheten" frustrerer - og så sutrer man.

Jada... du har absolutt et poeng der. Men de som får opptjent så lite ferie i forhold til andre får min medlidenhet.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Dette er omtrent det dummeste jeg har hørt på lenge. Mangler man temperament om man ikke klager? Seriøst?

Hun sa ikke det, da; hun sa at hun syntes det var kjedelig med folk som er bare "blekt optimistiske" hele tiden. Man trenger jo ikke å klage eller sutrefor å være noe annet enn det, man kan f.eks. innimellom være sur og gretten. Har jeg hørt.