Krangling om arv

[Neket]

Leste dette i dagbladet: http://www.dagbladet.no/2010/08/08/n...mote/12767635/

Jeg blir helt sjokkert - er dette virkelig så vanlig? Og i spørsmålene som er innsendt til nettmøtet florerer det av mennesker som ikke vil dele på arv, og familier som går helt i oppløsning pga arveoppgjør.

Jeg mener at man absolutt ikke har krav på arv, og at alle står fritt til å bruke pengene sine som de vil. Jeg kommer fra et forholdsvis møblert hjem, og sannsynlig vis vil jeg (langt inn i fremtiden håper jeg) arve litt etter mamma og pappa. Men samtidig, dersom de bestemmer seg for å selge alt å bruke pengene på å reise rundt på sine gamle dager, er det helt greit for meg. De har tjent pengene, de bestemmer hvordan de skal brukes. Bestemmer de seg for å gi alt til broren min mens de fortsatt lever, hadde jeg jo ikke blitt sur av den grunn (litt furt kanskje, men ikke sint, og jeg hadde ikke brutt kontakten med hverken foreldre eller bror)? Er det virkelig så vanlig å forvente en stor arv når foreldrene går bort?

[Maverick]

Jeg hører stadig folk fortelle at arveoppgjør fort tar helt av - og nettopp dette er en av grunnene til at jeg er så glad i familien min.

[Agent Scully]

Hvis du ikke blir sur om foreldrene dine gir alt til broren din, så tilhører du nok ikke flertallet.

[Dixie Diner]

Min farsside gikk delvis i oppløsning pga. arv der det faktisk var jeg og min bror som splittet familien, men det der er en lang historie. Jeg synes mange tar helt av ja, men av og til er det ikke uten grunn. I vårt tilfelle ble vi direkte snytt for utrolig mye penger og det på en så frekk måte at det er ikke til å tro, og da er det klart vi blir såre og sinte? Og jeg skal innrømme at jeg hadde blitt veldig overrasket og faktisk også sint om min mor hadde formue og ga vekk alt til min bror sånn plutselig, mens jeg ikke fikk noe som helst. Jeg synes det bør være litt rettferdig fordeling mellom barna, så lenge det ikke ligger gode grunner for noe annet. Og så lenge barna likestilles (igjen - så lenge ikke noe annet taler for det motsatte) så er det etter mitt syn ett fett hva eierne av pengene bruker dem på, om det er sydenturer, champagne og McDonalds, mens de lever.

[Pelle]

Hvordan man reagerer den dagen man finner ut at alle andre søsken arver alt og en selv ingenting vet man jo strengt tatt ikke før det faktisk skjer, vil jeg hevde. Mye vil antakelig også komme an på hvordan foreldre og øvrige søsken har oppført seg, feks om man har et pushy søsken som "tilfeldigvis" ender opp med alt av verdi før foreldrene dør.

Vi har sagt til våre foreldre at de for all del må kose seg med verdiene sine og bruke dem på seg selv, det er dem vel undt. Men jeg må jo innrømme at jeg regner med å arve en eller annen dag, det sier de jo selv også. De eier jo hus og hytter. Hadde det plutselig vist seg at huset var belånt til pipa pga spillegalskap ville jeg mildt sagt blitt overrasket. Men slikt skjer jo også.

Vi forsøkte å si til vår gamle farmor at det hadde vært fint om hun kunne gitt litt signaler om hvem som skulle arve hva av ting. Men nei, det ville hun ikke gi (selv om hun hadde mange tanker om det, men slikt er jo ikke så lett å bevise i etterkant i tilfelle uenighet). Men det er jo slikt som typisk kan ende i krangel, når det ender opp med at alle vil ha en gjenstand, også broren fra Brasil som man ikke har sett på 55 år og som aldri har brydd seg en døyt om sine foreldre.

Så jo; jeg skjønner definitivt at noen ender i kragel. Håepr virkelig jeg unngår det, når den dagen kommer.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Kif, her.

Hvis du ikke blir sur om foreldrene dine gir alt til broren din, så tilhører du nok ikke flertallet.

Jeg tilhører nok det flertallet som ville blitt sur da...
Ikke "bryte-all-kontakt-med-alle"-sur, men sur. Veldig sur. Skuffet, rettere sagt.

Nå er min mor nesten FOR nøye på at det skal være rettferdig fordelt mellom oss da, jeg sørger ikke om min julegave er hundrelappen billigere, de trenger ikke kjøpe noe ekstra til meg fordi hans var litt dyr, liksom. Men om de ga alt til ham... nei, da hadde jeg blitt sur ja.

Om de derimot bruker det opp... ja, det er deres greie. Reis ivei, kos dere, lev, nyt.

Nå forventer ikke jeg en stor arv uansett. Mitt barndomshjem er nok møblert, men ikke ekslusivt... jeg har en uføretrygdet mor med helseutfordringer. Om de bruker pensjonisttiden i varmere hvor hun har mindre smerter, kos dere! Ville vel savnet dem, men det ville være gjensidig. (altså, jeg ser dem kanskje 3-5 ganger i året, så sånnsett ikke noe problem...)

Men ja, jeg hører stadig om at arv er vanskelige greier. Har ikke så mye erfaring med denslags, heldigvis.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av kristine, her.

Bestemmer de seg for å gi alt til broren min mens de fortsatt lever, hadde jeg jo ikke blitt sur av den grunn (litt furt kanskje, men ikke sint, og jeg hadde ikke brutt kontakten med hverken foreldre eller bror)?

Du ville ikke blitt sur? Selv om du selv feks hadde sagt nei til egen familie for å ta deg av dine sykeforeldre og bo med dem i åresvis, mens din bror levde livets glade dager i en by langt unna. Og dukket opp siste året de levde og plutselig hadde de gitt alt til ham?

Slikt skjer jo. Og jeg skjønner godt at folk blir sure.

Om foreldrene dine velger å forskjellsbehandle deg grovt fra dine søsken og du ikke blir sur eller synes det er et problem i det hele tatt, så tror jeg du tilhører mindretallet.

Som en av de som mest sannsynlig ikke ender med å arve noe noengang - fordi jeg har foreldre som rett og slett ønsker å gjøre et poeng av at jeg ikke skal ha noe - så må jeg si at jeg tror det er lettere å være stor på ting så lenge situasjonen er hypotetisk?

[Drømmedama]

Arvestrid får virkelig frem stygge sider hos folk. Jeg har sett det mange ganger på nært hold, ikke et særlig vakkert syn...
Jeg mistet mamma og pappa for flere år siden, og pengene de etterlot seg var vel det siste jeg og mine søsken brydde oss om.
Jeg hadde ønsket mine foreldre hadde brukt enda mer penger på seg selv mens de levde, de hadde selv bygget seg opp den kapitalen og burde nytt det mer, reist mer, hygget seg mer. Vi barna var jo voksne og hadde klart oss fint uten arvepenger, selv om det selvsagt har gjort livet vårt litt enklere.

Vi søsken delte alt uten vonde diskusjoner, bankbøker ble tømt, hus ble solgt, kunst og smykker fordelt og fotografier ble kopiert slik at alle skulle få. Store verdier ble delt ut og alle var gode venner hele veien. Det var ingen vonde følelser eller konflikter. Helt til det kom til kakeboksene. Det var tøft. Er det ikke rart? Gamle og bulkete, med mammas sirlige skrift på klistrelappene; sirupsnipper og krumkaker. Vi ble enige altså, men det kostet oss alle faktisk en stor porsjon med raushet.

[Pebbles]

Jeg synes fokus på arv er usmakelig.
Akkurat som jeg ikke forventer at foreldrene mine skal stille opp for oss med barnepass og annen praktisk hjelp, så forventer jeg heller ikke å arve så og så mye.

Bare tanken på arv gjør meg trist - den dagen jeg evt arver, betyr det jo at mamma og pappa er borte. Penger i etterkant av det, kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg har en utdannelse og jeg har en jobb - jeg skaper mine egne verdier.

Foreldre som gir bort alt til ett av barna og slikt er noe annet - det er jo et symptom på at mye er galt i en familie, og da vil jeg tro at sårheten og sinnet som følger med er utløst av mye annet krøll også og at arvegreiene bare topper det hele.

[Malama]

Mamma har begynt å dele ut kakeboksene...

*diabetesen begrenset julekakebaksten veldig, og kakeboksbehovet også*

Men merker at raushet er en fin greie når jeg og bruderen forsøker å fordele barnebøkene...vi har begge mange minner om de samme...

[Skremmern]

Man kan umulig vite hvordan det er før man er midt oppi situasjonen selv. Det er vanskelig å se for seg evt. situasjoner som oppstår underveis samt fremgangsmetoder hos folk man trodde man kjente godt.

[Esme]

Jeg har vært gjennom et arveoppgjør etter min far og vi greide å fordele ting uten at noen ble sinte og sure. Vi delte gjenstander inn i tre hauger inntil alle var enige om at alle haugene var like bra og så trakk vi lodd. Om man gjør det på en slik måte så gjør det det enklere å komme fra oppgjøret med vennskap og fred i behold.

Om det hadde kommet frem et testamente som gjorde at det ene barnet fikk mye mer enn de andre så hadde jeg blitt sint uansett om det var jeg som fikk mest eller minst. Jeg hadde ikke syntes det var særlig greit nei.

[Neket]

Ja, det er nok lett for meg å si det - spesiellt siden jeg tviler på at det noensinne kommer til å skje. Men for meg er familie viktigere enn penger, og tror det skal ganske mye til før noe økonomisk får meg til å bryte med familien.

Det jeg ville frem til er jo at det ikke er mine penger. Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt om hvordan mine foreldre vil bruke, eventuellt gi bort sine penger. Jeg har møtt folk som f.eks. har planer om å pusse opp når de arver foreldrene sine, og for meg er en sånn tankegang helt bak mål.

[Anda]

Det er ikke det minste rart at arveoppgjør blir vanskelige; de inkluderer to forhold som gjør at folk ofte havner i uføre; penger og følelser.

[Obelix]

Nå har jeg ikke lest artikkelen, men etter mange år i eldreomsorgen har jeg sett både det ene og det andre ifht arveoppgjør.
Det er slettes ikke uvanlig med konflikter allerede før personen er død.
Desverre. Dette splitter mange familier og mange viser seg absolutt fra sin verste side i et arveoppgjør.

[leliane]

Jeg har trodd lenge at slike bitre arvestrider kom av gammelt grums. At noen av søsknene har følt på forskjellsbehandling i barndommen - eller siden - og at dette kommer frem når man skal dele alt. Og noen ganger er nok dette tilfelle. Men så skjønte jeg at det faktisk er lov å forfordele ungene sine i testamenter og arveoppgjør (naive meg trodde det skulle deles likt alltid... )

Jeg hadde nok blitt sur om jeg fikk vesentlig mindre enn søsknene mine, men å bryte kontakten med foreldrene mine eller søsken - det virker helt utenkelig nå. Men så er jeg (foreløpig!) velsignet med rettferdige, snille foreldre og fornuftige, oppegående søsken.

Jeg tror uansett det er et bra tips å holde arveoppgjøret innen familien - uten innblanding av de eventuelt inngiftede svigerbarn. Av de bitreste arveoppgjørene jeg har sett, er det ofte slik at det er partneren til et av søsknene som ofte er utspringet til alt bråket.

Vel - om jeg noensinne ender med å arve etter foreldrene mine så skal jeg kjøpe flybilletter og dyr vin for pengene. Og det har jeg ingen problemer med å planlegge heller.

Men mer seriøst - om man har en ålreit familie hvor man elsker hverandre og stoler på hverandre og er trygge på at man er elsket tilbake så skjønner jeg at det kan virke som om folk er fra en annen planet de gangene det virkelig kommer frem hvor stygt det kan bli i andre familier. Og det er feks under arveoppgjør slik stygghet gjerne blir synlig for omverdenen.

Om man ikke kan tro sine egne øyne så får man bare ta til etterretning at det er en del familier der ute hvor de har viet livet til å behandle hverandre som søppel - og sånt blir det ikke pene arveoppgjør av.

Dessuten er det en ting til. Arvelovene våre er der etter tusen års sedvane. Det er rett og slett en av de lovene hvor folks oppfatning av hva som er rett å gjøre og hva avkom skal ha av rettigheter faktisk er sterkest beskrevet. (I den grad jeg skal påberope meg å kjenne lovverket.)

Det å oppleve at ens nærmeste familie ønsker å ikke etterleve noe som er såpass nedfelt i folkesjela engang oppleves igrunnen som et ganske drøyt overtramp.

[Erica]

Jeg tror jeg ville blitt sår om mine foreldre forfordelte søsteren min med å gi henne masse og meg ingenting. Men jeg håper og tror at den dagen de er borte og vi skal fordele ting så klarer vi å dele tingene deres uten å bli uvenner. Nå har de bare en helt vanlig enebolig som vi antagelig selger, kanskje en bil som også skal selges og ellers er det jo ikke noe voldsomt til verdifulle ting de har. Om vi har sentimentale minner til enkelte ting må vi da klare å velge hver sin gang. Håper jeg ihvertfall.
Jeg skjønner allikevel at familier med mye vanskeligere arveoppgjør får problemer og blir uvenner.

[Drømmedama]

Vi vil nok selv forsøke å gjøre alt så likt som mulig når det gjelder egne barn, slik er det nå og slik vil det nok være i fremtiden også. Vi er redde for å såre noen, at noen skal føle seg mindre verdsatt.
Men Drømmemannen har faktisk sagt i fra til sine foreldre at det er helt ok for ham om de velger å hjelpe hans søster økonomisk uten å samtidig gi til ham, han føler ikke at det er urettferdig. Selv trenger han ikke hjelp, da er det vel fint at de kan bruke mer penger på den av søskene som trenger støtte. Nå er de flere søsken, og andre er ikke enige i at en økonomisk skjevdeling er ok, dette valgte svigerforeldrene mine å rette seg etter.

Greit nok det, men jeg synes i prinsippet ikke voksne barn bør legge seg så mye opp i hva foreldrene velger å bruke sine egne penger på.
Noen voksne barn mener til og med at foreldre som har et høyt forbruk dermed "bruker opp" deres arv. Usmakelig og rar tankegang, spør du meg.
Jeg har forresten selv tenkt å nyte livet mitt så lenge jeg kan, og har ingen intensjoner om å etterlate meg mer enn det jeg kan avse, jeg vil ikke måtte spinke og spare til mine barns fremtidige arv.