Fra tynn/slank til overvektig

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

Og jeg får litt lyst til å rødprikke denne typen innlegg, kjenner jeg. For det er det at jeg vet de kommer, som gjør at jeg (ikke lengre) har særlig lyst til å delta i disse trådene.

Som Mim sa: snørr og barter. Det er selvfølgelig to ting å være/ha vært ekstremt overvektig, og bare ha noen kilo for mye, og de to tingene er veldig vanskelig å diskutere i samme tråd, uten at noen skal føle seg støtt. Jeg synes forøvrig det er sagt mye fornuftig her om de mekanismene som gjør at man kan gå fra normalvektig til overvektig. Og sammenlikningen med alkoholikere og narkomane er selvfølgelig veldig god, og ikke minst viktig. For mennesker kan jo kutte ut alkohol og narkotika, men man kan ikke si "nei takk, jeg spiser ikke". Og av det følger det jo naturlig at det er mye mer komplisert å være en matmisbruker enn en en som misbruker medikamenter. At ekstrem fedme kan regnes som en sykdom på lik linje med andre misbruk, bør være hevdet over en hver tvil.

Men så er det den andre biten da, og der hvor snørr og barter kommer inn. Det er veldig mange, og stadig flere, som er overvektige. Ikke over grensen til sykelig fedme, men overvektige. As in at fettprosenten er vel over det den bør være. Og det er faktisk et samfunnsproblem og et helseproblem at stadig flere av oss må opp i størrelse 42 til 44.

De aller, aller fleste av oss vil aldri bli sykelig tykke. Vi vi vil bare være litt runde. Vi vil spise oss opp, og slanke oss ned igjen. Og for dem som virkelig sliter med overvekten, der overvekten er mer enn bare kosekilo, så kan jeg forstå at det kan føles fryktelig bagatellmessig det hele, men det er fremdeles et samfunnsproblem at stadig flere av oss springer rundt med for høy fettprosent. Eller springer og springer, det er vel kanskje det at vi ikke springer så mye som er problemet...

Jeg mener det må være lov å adressere det problemet det faktisk er at gjennomsnittsmennesket blir tyngre og tyngre. For det gjenspeiler det at vi spiser feil og beveger oss alt for lite, og gir økning av sykdommer vi ikke vil ha. Og det er trist at et hvert fokus på dette blir vridd til at vi ønsker å se ut som om vi er tyve og modelltynne, for det er ikke det det dreier seg om! Det dreier seg om det Mim snakker om - at man skal være i sitt livs form. Ikke fasong.

Jeg synes virkelig vi er på helt feil vei hvis vi går mot et samfunn der det er ok for alle å være størrelse 42-44. Eller la meg omformulere det, for klesstørrelser er et dårlig eksempel, man bærer klesstørrelser forskjellig, i like stor grad som BMI ikke er et godt mål. Jeg synes det er feil om vi går mot et samfunn der det er ok at "folk flest" (altså ikke de med et komlisert forhold til mat - snørr og bart!) har en så høy fettprosent at det øker faren for sykdommer som kreft og hjerteproblemer.

Og det handler ikke om å slanke seg, men om kosthold (ferdigmat, fastfood, brus, alkoholvaner osv) og om bevegelse.

Når jeg er størrelse 42 er jeg overvektig i form av eplefasong og skyhøy fettprosent. Jeg er nå størrelse 38, men veier omtrent det samme jeg gjorde da jeg var en størrelse 42. Men jeg har midje og en normal fettprosent. Bare for å illustrere at dette ikke dreier seg om vekt for alle.

Sånn, rødprikk i vei, Smilet, om du synes jeg fortjener det. Men jeg mener virkelig at det må gå an å diskutere overvekt som generelt samfunnsproblem, uten at vi samtidig skal føle at vi tråkker på dem som sliter med fedme av helt andre grunner enn dem som bare koser på seg noen kilo. Jeg synes det er rett og rimelig å holde de med sykelig overvekt fullstendig ute av debatten om at gjennomsnittnordmannen er blitt feitere, iom at det er to helt forskjellige ting som ligger bak det å være overvektig og det og være sykelig overvektig. Som det er blitt påpekt igjen og igjen. Man blir ikke sykelig overvektig uten at det ligger noe mer komplisert bak, fysisk eller psykisk. Og det er ingen easy fix for det. Men for nordmenn flest så handler det stort sett og kosthold og trening og det å ta seg sammen på et eller annt vis.

[Milfrid]

Forøvrig blir jeg helt satt ut av å lese alt det folk kan finne på å si til andre i denne og den andre tråden om overvekt. Fy f****! Men det beviser jo bare at det finnes uendelig mange idioter, og at tykk i skallen i grunnen er uendelig mye mindre "sjarmerende" enn tykk i kroppen.

[rine]

Jeg grønnprikker deg; Milfrid. Ikke for å veie opp for evt røde, men fordi du fortjener det.

[Blondie]

Hurra for Milfrid! Du formulerte så godt det jeg har tenkt i hele dag, så jeg nøyer meg med å slenge meg på.

[Luftslottet]

Milfrid:

Du greide å si det jeg ville si så utrolig mye mer treffende!

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg grønnprikker deg; Milfrid. Ikke for å veie opp for evt røde, men fordi du fortjener det.

Jeg også

[Filifjonka]

Veldig bra sagt, Milfrid. Alt kan ikke settes opp mot ekstrem overvekt. Og det må da være bra å ha varsellamper som blinker når man når en viss klesstørrelse eller vekt? Jeg har aldri vært størrelse 42, men har noen få plagg i den størrelsen. Når jeg bruker 40 er jeg på grensa til å bikke over normal BMI (uten at jeg er så opptatt av den måten å måle det på). Og jeg er ganske høy. For folk som er veldig små, kan 42 definitivt være en størrelse som betyr overvekt. Jeg er fullt klar over at mange er slanke i den klesstørrelsen, og at den neppe betyr voldsom overvekt for noen. Selv om det er et mye mindre problem å veie 8 kg for mye enn å veie 40 kg for mye, så kan det jo likevel være et problem og noe man bør jobbe med å snu.

[Olympia]

Utrolig bra skrevet Milfrid. Jeg kjenner at jeg nærmest ikke orker delta i tråden nettopp fordi jeg ikke har et sykelig forhold til mat, og mener at 42-44 ikke bør være gjennomsnittsstørrelse i Norge.

På tiden med to tråder kanskje?

[Dixie Diner]

Ja, ei venninne av meg som faktisk er vektoperert, var vel størrelse 44 (i bukser) da hun ble operert. Og såpass overvektig at hun fikk operasjon. Sikkert vanskelig for noen å se for seg, men hun var altså i fedmeklasse 2 og kunne knapt gå normalt pga. hevelser og smerter i beina pga. vekten. Men hun har en kroppsform som gjør at hun aldri har vært oppe i større enn det til tross for fedme.
Så konfeksjonsstørrelse har ikke alltid så mye å si altså. Det kommer an på kroppsform.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Veldig bra sagt, Milfrid. Alt kan ikke settes opp mot ekstrem overvekt. Og det må da være bra å ha varsellamper som blinker når man når en viss klesstørrelse eller vekt? .

Nettopp. Det blir som om man aldri kan skrive om kvisene eller den sterke hårveksten sin fordi det finnes mennesker med alvorlige sykdommer.

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Utrolig bra skrevet Milfrid. Jeg kjenner at jeg nærmest ikke orker delta i tråden nettopp fordi jeg ikke har et sykelig forhold til mat, og mener at 42-44 ikke bør være gjennomsnittsstørrelse i Norge.

På tiden med to tråder kanskje?

Kanskje? Selv om jeg må innrømme at jeg lurer på hva som bør være gjennomsnittsstørrelsen og hvorfor. Altså, jeg skjønner at 52 og 32 kanskje ikke er helt sunt for de fleste voksne damer, men tenker at folk faktisk kan være friske og fine i alt fra 34 til 48. Eller er jeg helt på jordet nå?

[Blondie]

To tråder vil aldri funke, vi blir aldri enige om hvem som tilhører hvor.

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Alt kan ikke settes opp mot ekstrem overvekt. Og det må da være bra å ha varsellamper som blinker når man når en viss klesstørrelse eller vekt? Jeg har aldri vært størrelse 42, men har noen få plagg i den størrelsen. Når jeg bruker 40 er jeg på grensa til å bikke over normal BMI (uten at jeg er så opptatt av den måten å måle det på). Og jeg er ganske høy. For folk som er veldig små, kan 42 definitivt være en størrelse som betyr overvekt. Jeg er fullt klar over at mange er slanke i den klesstørrelsen, og at den neppe betyr voldsom overvekt for noen. Selv om det er et mye mindre problem å veie 8 kg for mye enn å veie 40 kg for mye, så kan det jo likevel være et problem og noe man bør jobbe med å snu.

Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...

[Dixie Diner]

Eh. Du skjønner at dette er to forskjellige "kategorier", Veravera? Det er ingen her som sier at overvekt oppstår grunnet spiseforstyrrelser, sånn generelt sett. Vi snakker om ekstrem fedme her. De som klarer å forandre seg når varselklokkene ringer, er jo som regel de som IKKE lider av slike problemer.
Vaser i vei ... Satan altså.

[ItsOnlyMe]

Som regel ja, men man kan vel ikke skjære alle over en kam? Kan man? Det må vel finnest noen av dem også som klarer å endre på feks spisemønsteret sitt?

[Dixie Diner]

Selvsagt? På samme måte som noen alkoholikere klarer å slutte med drikkingen helt av seg selv.

[ingling]

Men altså, se her:

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Sitter og undrer litt...
Personer som har vert tynne/slanke/normalvektige og begynner å legge på seg....og etter noen år er enkelte blitt ekstremt overvektige?? Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...) Eller lar man det bare "skure å gå" rett og slett fordi problemet med vekten blir så stort at det er uoverkommelig..?

Mener ikke å kritisere noen eller no`sånt, jeg bare undrer....

Det HI spør om, er jo hvilke mekanismer som gjør at noen går fra normalvekt tildet hun omtaler som ekstrem overvekt. Og så langt jeg kan se er de fleste enige om at hvis vi snakker om den type overvekt, ligger det oftest mer bak enn at en bare må ut og løpe litt oftere og spise mindre, sant? Og når de som da er overvektige i den kategorien vi snakker om deler sine erfaringer, som for noen er vonde og smertefulle, for å svare på HIs spørsmål, synes jeg det er utrolig fint og verdifullt. Jeg skjønner faktisk at hvis en har orket å dele en del av det som folk har skrevet her, kan det oppfattes provoserende når det snakkes om at det lyser varsellamper når en bikker størrelse 42. Skjønner dere det?

Det betyr ikke at en ikke kan delta og mene noe i denne tråden dersom en ikke har den type problemstillinger eller ikke er ekstremt overvektig. Alle kan delta i alle tråder. En bør bare tenke seg litt om i forhold til hva en skriver og hvordan det kan berøre folk.

[ItsOnlyMe]

Da er vi vel litt enige likevel da Iset..

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...

Kjære deg. Noe overvekt oppstår pga. sykdom. Alle kan ikke snu, og de som blir sykelig overvektige, kan gjerne ikke det. Men mange av oss litt gladtjukke kan. Det er det mange har prøvd å fortelle i tråden. Gladtjukk er snørr, sykelig overvekt er barter. Det er ikke det samme!

Jeg skjønner at det er fryktelig vanskelig for deg å skjønne denne forskjellen, men jeg ville nok rådet deg til å slutte å terpe videre på dette. Dette sårer faktisk folk.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...

"Vaser i vei"? Ærlig talt, folk deler historiene sine med deg og forsøker å forklare deg ting, og så sier du at de vaser?

[Milfrid]

Det var med en viss grad av spenning jeg logget meg på her igjen, kan dere si. Vekt og kosthold er et minefelt, og etter å ha vært her på FP en stund så føler man jo at man kjenner personene bak nickene, og det siste man vil er å si noe som støter, jeg er livredd for at det jeg sier skal komme feil ut og gjøre vondt. Men samtidig så brenner jeg virkelig for temaet (altså kosekilo-temaet) og jeg har veldig, veldig lyst til å jobbe med problemstillingene knyttet til kosthold og bevegelse og "kosekilo" når jeg en gang blir ferdig utdannet. Og spesielt rettet mot familier og barn. Forebyggende kosthold. Jeg har null kompetanse når det gjelder misbruk av mat, og jeg tror heller ikke jeg får det av å studere ernæring.

Men det må jeg si: Jeg har lært ekstremt mye her inne av noen av dere. Virkelig, virkelig mye som neppe står i noen lærebøker.