Fattigdom i Norge

[Jessica]

http://www.dagbladet.no/2009/09/02/n...nriks/7911020/

Sitat:
- Å være et fattig barn i Norge handler ikke om å sammenligne seg med de rikeste, men å mangle det vanlige barn har. I enkelte studier har fattige barn fortalt at en oppvekst uten penger fører til eksklusjon, dårlig selvtillit og mistrivsel, sier Brækken i Redd Barna.

Jeg vet vi har diskutert dette før, men jeg syns ikke det gjør noe å diskutere igjen.

Hva er å være fattig?

Mange tenker på fattigdom som at man ikke har råd til mat. Det mest elementære, men må det være så ille før man kan si at noen er fattige?

Tror du at du kan bli fattig? Hvorfor tror du ikke du kan bli det evnt.?

[annemede]

Jeg hørte på radioen i dag, en av definisjonene på fattig var å tjene en del mindre enn gjennomsnittsinntekten i Norge, det var på NRK de sa det, jeg tenkte at med den definisjonen så vil alltid noen være fattige.

[shute]

Jeg tenker at absolutt fattigdom og relativ fattigdom er to ulike ting. Det at det ene finnes gjør ikke at jeg synes det andre er noe man skal tenke er helt ok i Norge.

De fleste som ikke har/får en god uføreforsikring kan vel bli (relativt, altså) fattige. Single uføre med omsorg for barn scorer i hvert fall rimelig høyt på statistikkene over supplerende sosialhjelp.

[rine]

Viktig å skille mellom absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Den første typen har vi jo ikke i det hele tatt i Norge. Ved max uflaks på alle plan kunne sikkert jeg også lidd under relativ fattigdom, ja.

[Jessica]

Her står det om absolutt og relativ fattigdom:

http://no.wikipedia.org/wiki/Fattigd...lutt_fattigdom

[annemede]

Jeg tror ikke det er mulig å bli kvitt relativ fattigdom heller, med mindre man innfører borgerlønn eller noe lignende, samtidig er det alltid noen som klarer å spille vekk penger etc slik at de ikke har nok til å dekke basalbehovene, er de fattige da?

[Lavender]

Selv ville jeg klart meg med relativ fattigdom. Men jeg ønsker ikke at mine barn skal opplve at vi ikke har råd til fritids aktiviteter og reiser.

Kommer selv fra relativt fattig familie. Mor aleneforsørger for tre barn, ufaglært helsearbeider i deltids jobb, noe fulltid, men det endte alltid i sykemelding. Jeg om mine søsken hadde inntekter fra vi var 14 år. Det var ok, men skulle gjerne hatt bedre tid og overskudd til studier og venner. Fritidsaktiviteter og sportsutstyr var aldri på tale, vi jobbet dessuten. Vi reiste til syden, og jeg reiste med fly for første gang den sommeren jeg fylte 18. Mamma var blakk og på etterskudd nesten et år etterpå.

Skulle jeg blitt alene med barna, så klarer jeg det nok med full jobb. Skulle jeg blitt enslig eller utenfor arbeidslivet, hadde vi nok måtte flytte og endret livsstil mye.

[mkj]

Altså hvis en skal sammenligne med gjennomsnittet, så vil jo alltid halvparten ligge under det.

Det blir en rar målestokk synes jeg - det må vel heller dreie seg om de som tjener så og så mye under gjennomsnittet.

Ellers er jeg helt enig at en kan være fattig om selv om man har råd til mat. Om ungene ikke kan være med noe av det andre barn gjør, ikke kan gå i bursdager fordi de ikke har råd til gave osv. Da synes jeg man hemmes av sin fattigdom.

Så er det jo mange unger som lever i hjem preget av rus eller spillavhengighet, det blir jo et moment som i og for seg ikke har med størrelsen på inntekten å gjøre, men at inntekten blir brukt på en måte som ikke kommer barnet tilgode.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Tror du at du kan bli fattig? Hvorfor tror du ikke du kan bli det evnt.?

Om både jeg og mannen min blir 100% arbeidsudyktig, så kommer vi til å få dårlig råd ja, selv med de uføreforsikringene vi har. Vi sliter litt om jeg blir 100% arbeidsudyktig, det går temmelig greit (økonomisk sett) om mannen min blir det.

Men det er ekstremt lite sannsynlig at jeg kommer noen gang til å komme i en situasjon hvor jeg er 100 % arbeidsudyktig over en lengre periode, jeg skal alltids klare å gjøre noe. Og det er fordi jeg heldig og kan ta typisk kunnskapsjobber hvor jeg i praksis kan være lam fra nakken og ned og likevel greie å forsørge meg.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg tror ikke det er mulig å bli kvitt relativ fattigdom heller, med mindre man innfører borgerlønn eller noe lignende, samtidig er det alltid noen som klarer å spille vekk penger etc slik at de ikke har nok til å dekke basalbehovene, er de fattige da?

Det er et legitimt spørsmål, annemede. Når må folk ta ansvar for sin egen situasjon selv og når er det et samfunnsansvar.

Relativ fattigdom blir jo dessuten veldig subjektivt og barn ser jo sjelden særlig langt utenfor sin egen, lille sirkel. Det handler jo for eksempel om hvor du bor. Hvis alle vennene bor i eneboliger og har egne rom og kanskje en egen stue som er for barna i huset, hvordan er det da å være den eneste som bor i en treroms leilighet og dele rom med en lillebror? Er ikke det nok i grunnen å føle relativ fattigdom? Det kan da umulig skulle utløse noen stønadsordninger slik at familien skal få råd til enebolig? Det blir for enkelt å si at man er fattige dersom man ikke har det vanlige barn har. Hva har vanlige barn da?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Om både jeg og mannen min blir 100% arbeidsudyktig, så kommer vi til å få dårlig råd ja, selv med de uføreforsikringene vi har. Vi sliter litt om jeg blir 100% arbeidsudyktig, det går temmelig greit (økonomisk sett) om mannen min blir det.

Men det er ekstremt lite sannsynlig at jeg kommer noen gang til å komme i en situasjon hvor jeg er 100 % arbeidsudyktig over en lengre periode, jeg skal alltids klare å gjøre noe. Og det er fordi jeg heldig og kan ta typisk kunnskapsjobber hvor jeg i praksis kan være lam fra nakken og ned og likevel greie å forsørge meg.

Uhelbredelig kreft kan ramme og da kan en ende som 100% arbeidsudyktig. Noe jeg håper aldri skjer. Men sjansen for å bli 100% arbeidsudyktig er det ingen som kan verge seg mot, slik jeg ser det.

[Zulu]

Jeg er ikke glad i begrepet "relativ fattigdom". For meg har ordet "fattig" så sterke konnotasjoner til barbeint, fillete og sulten, at å ikke ha råd til sydentur eller alpinutstyr blir perspektivløst å plassere i samme begrepsapparat. Da mener jeg absolutt ikke å degradere utfordringene og vanskelighetene de relativt fattige i rike land står overfor.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Jeg er ikke glad i begrepet "relativ fattigdom". For meg har ordet "fattig" så sterke konnotasjoner til barbeint, fillete og sulten, at å ikke ha råd til sydentur eller alpinutstyr blir perspektivløst å plassere i samme begrepsapparat.

Der er jeg ganske enig med deg. Jeg mener ikke at man må være barbeint for å være fattig men når fattigdom måles opp mot sydenturer og eneboliger blir det helt feil fokus syns jeg. Relativt eller ikke. Man kan jo heller si at man har relativt dårlig råd.

[Brutus_]

Ang relativ fattigdom. Det handler vel om å kunne oppdra barna sine slik at de ser de viktige tingene i livet og, at det ikke er nødvendigvis er egen TV-stue eller hytte på Hafjell? En helt anstendig og materiell fullkommen barndom på 70- og 80-tallet når ikke dagens til knæra engang, og det er ikke usunt for barn å lære seg refleksjon rundt forbruk. Det er en bragd å bli reelt fattig i Norden etter mitt syn.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men det er ekstremt lite sannsynlig at jeg kommer noen gang til å komme i en situasjon hvor jeg er 100 % arbeidsudyktig over en lengre periode, jeg skal alltids klare å gjøre noe. Og det er fordi jeg heldig og kan ta typisk kunnskapsjobber hvor jeg i praksis kan være lam fra nakken og ned og likevel greie å forsørge meg.

Du kan jo bli skadet på et vis som berøver deg din mentale kapasitet, og da sliter du med å forsørge deg selv på en måte som gir noen videre inntjening. Ikke minst om du er fysisk redusert i tillegg.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Uhelbredelig kreft kan ramme og da kan en ende som 100% arbeidsudyktig. Noe jeg håper aldri skjer. Men sjansen for å bli 100% arbeidsudyktig er det ingen som kan verge seg mot, slik jeg ser det.

Det er derfor jeg skrev "over lengre periode". Om jeg hadde fått uhelbredelig kreft så hadde jeg jo vært mindre interessert i å stå på og omskolere og finne en jobb som hadde passet den nye situasjonen i forhold til om jeg hadde mistet et ben eller blitt lam eller noe slikt som ga en stabil situasjon. I det siste tilfellet så er det jo store forskjeller på hva folk har som bakgrunn og hvor lett det er å finne en jobb som man kan greie. Selvfølgelig er det lettere for "kunnskapsarbeidere" å finne slike jobber enn "kroppsarbeidere".

[Røverdatter]

Jeg tror det er ganske enkelt å se hvem som lever i fattigdom i Norge ut fra målestokken "hva har vanlige barn". Og da tar jeg selvsagt høyde for at vanlige barn har forskjellige ting og at de får være med på forskjellige ting. Men det finnes barn som aldri er med på noe, som sjelden har noe av det klassekameratene har, som sjelden har nye klær, som ikke går i bursdager eller drar på klassetur osv. Disse barna opplever å bli satt utenfor store deler av samfunnslivet på grunn av økonomi, og jeg mener det er såpass stigmatiserende at det ikke hjelper dem særlig å sove innendørs og å ha nok mat. I vårt samfunn har vi så uendelig mange behov utover de basale, og de som ikke får dekket noe særlig av disse behovene får ikke innpass i det som anses som det normale samfunnet.

Det er selvsagt helt umulig for meg å definere en grense for hva som er akseptabelt for barn å måtte unnvære, de er jo også oftest prisgitt foreldrenes prioriteringer, men at det finnes barn som lever i fattigdom og at det har sammenheng med hva som er vanlig blant andre barn i samfunnet er det ingen tvil om. Fattigdom i Norge handler ikke bare om å ikke ha mat på bordet og tak over hodet.

Forøvrig kan man bare snakke med hvilket beredskapshjem som helst og få rapporter om at det finnes mange barn som er vant til å sulte og derfor hamstrer og gjemmer mat. Det er ganske vanlig for midlertidige beredskapshjem å møte slike barn.

Det ville være naivt å tenke at en selv ikke kunne ende opp som fattig. Klart det kan skje. Men det skal veldig mye til. Heldigvis.

[Avelonia]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det er et legitimt spørsmål, annemede. Når må folk ta ansvar for sin egen situasjon selv og når er det et samfunnsansvar.

Relativ fattigdom blir jo dessuten veldig subjektivt og barn ser jo sjelden særlig langt utenfor sin egen, lille sirkel. Det handler jo for eksempel om hvor du bor. Hvis alle vennene bor i eneboliger og har egne rom og kanskje en egen stue som er for barna i huset, hvordan er det da å være den eneste som bor i en treroms leilighet og dele rom med en lillebror? Er ikke det nok i grunnen å føle relativ fattigdom? Det kan da umulig skulle utløse noen stønadsordninger slik at familien skal få råd til enebolig? Det blir for enkelt å si at man er fattige dersom man ikke har det vanlige barn har. Hva har vanlige barn da?

Ja, hva har "vanlige" barn? Godt spørsmål.
Ett annet spørsmål er jo hvorvidt mann er født inni fattigdom og hvorfor? Ett sted må det jo ha gått galt? Ingen kan vel bare være fattige sånn helt uten grunn? Fattig er vel noe man blir og ikke er?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Du kan jo bli skadet på et vis som berøver deg din mentale kapasitet, og da sliter du med å forsørge deg selv på en måte som gir noen videre inntjening. Ikke minst om du er fysisk redusert i tillegg.

Klart det er sjanse for det, typisk hjerneskade etter ulykke, MS, Alzheimer og liknende.

Men HI spurte om man trodde man kunne bli fattig, og jeg svarte at ja, men det er liten sjanse for det. Og sånn er det jo, forsikringsselskapene har jo også en risikovurdering på det, for det er jo store forskjeller blant folk. Ut fra yrke, tidligere sykdommer etc.

[Zulu]

Esme svarer jo fint for seg selv, men det er vel ingen tvil om at det er lite sannsynlig at man skal bli 100 % arbeidsufør over lengre tid hvis man ikke er syk, har en spesielt belastende jobb eller andre betydelige risikofaktorer? At det er ekstremt lite sannsynlig, kan kanskje diskuteres, men lite sannsynlig mener jeg absolutt at det er.

Edit: Og der sa hun nesten det samme selv, ja.