Gavepress og gavemas

[Fibi]

Jeg kjenner at jeg blir litt oppgitt av svigerfamilien min til tider. De er så opphengt i gaver, og gaveverdi, at jeg blir nesten ør til tider. Ja, jeg har tatt meg i å sitte slik i telefonen flere ganger.

Malins ene tante, min manns søster, har kjøpt Rock Band Beatles Edition til Malin. En kjempegave som jenta kommer til å bli overlykkelig over. Hun fikk denne litt billig pga kjentfolk i bransjen. Vel, så sier mannens bror at han også vil være med på gaven. Da hadde hun plutselig 200-300 kroner "til overs". Altså at de til sammen hadde brukt 200-300 mer på de andre tante- og onkelbarna enn på Malins gave. Dette var vistnok sjempekrise. Hun har spurt og gravd om "hva skal jeg kjøpe for de siste kronene?" og "hva trenger hun?". Jeg forsøker meg med at hun ikke trenger å kjøpe noe som helst for de pengene, for det er ikke det det kommer an på, at hun heller kan kjøpe noe til seg selv, eller ta Malin med på kino om det er så viktig at de pengene blir brukt på henne. Men neida, hun må kjøpe en gave. Jeg sier at da får hun finne på noe selv, og det ender med at mannen gir henne kontonummeret til Malins sparekonto og hun skal sette pengene inn der. Jaja, tenker jeg.

Ellers har vi en annen svigerinne som sier at hun bruker 300-400 pr barn hos oss, og at vi "ikke trenger å kjøpe for mer enn det til hennes". Problemet er bare at hun har dobbelt så mange barn som oss, og at det dermed blir altfor dyrt. Vi har faktisk ikke råd til å kjøpe for mer enn 200 til hvert barn (har mange barn å kjøpe til), og jeg er faktisk oppriktig redd for at både hun og (noen av) barna skal synes at gavene er kjipe. De får en kul genser hver, et lite puslespill, og fargeblyanter. Det er gaver jeg og mine barn hadde blitt kjempeglade for, men på "den kanten" er det stooore greier som gjelder. Den eldste nevøen vår, som er ni, får en film (Nightmare before christmas) og et gavekort på Platekompaniet, og kanskje en bok utenom. Han er ikke akkurat kjent for å være takknemmlig, for å si det sånn, og mitt ene forsøk med julestrømpe til ungene endte med at han gråt fordi det ikke var nok godterier oppi.

Nei, nå ble det mye guff her. Jeg er jo veldig glad i svigerfamilien min, altså. De er nydelige mennesker hele gjengen. Men jeg kjenner at det gavemaset og gavestresset blir litt mye. Som om de prøver å overgå hverandre. Gleden av å gi er ikke noe jeg har sett noe til blant nevøene mine, mens Malin elsker å pakke inn gaver hun har laget selv til andre.

Nå er jeg ferdig med å blåse ut.

[Ine]

Skjønner du må blåse ut, så slitsomt!

[slaraffen]

Jeg stoppet svigermor fra å kjøpe ekstrapresang til en av mine i dag. Gavene MÅ ikke være like fancy til alle sammen. De får helt ulike ting, og da er det ikke sammenlignbart.

Når det er prisen, og ikke gaven som er hovedgreia forsvinner det meste av moroa med julepresangene for meg

[Bloppy]

Det der hadde jeg glatt tatt opp med de altså. Skjønner godt at det er frustrerende.

[Neket]

Mannen her er også sånn. Han insisterer på at gavene til ungene skal koste like mye, men han har roa seg i det siste. Jeg syns det blir så dumt å kjøpe bare for å kjøpe.

Hadde forresten en tante som var veldig opptatt av det der når jeg var liten - og vi syns det var helt topp. Hun kjøpte ganske dyre gaver i utgangspunktet, og plusset på med ekstragaver til det ble likt (type: Oi, hvis jeg kjøper denne til han må hun få noe ekstra, så kostet det mer, og han måtte få noe ekstra, osv.) Vi syns det var topp altså - gavedryss!

[kokosbolle]

Svigermor er også ekstremt opptatt av at gavene skal være like mye verdt i kroner og øre, men jeg orker ikke å bry meg. Mamma er også litt sånn, men siden hun nå i år flesket til med ny seng til storebror (kombinert julegave og bursdagsgave) var hun litt betutta da hun skulle finne noe til lillesøster til samme prisen. Jeg klarte å overtale henne til at det kom til å gå opp i opp etterhvert.

[Primrose]

Usj, snakker om å ta bort litt av kosen med jula. Dessuten blir jeg litt sånn at "når vi var små så lærte vi oss å være takknemlige".

[Isprinsessen]

¨Føler med deg. Er det ikke til slike det passer å gi en gjeit eller frisk drikkevann til noen i Afrika etc?

[Pappalille]

Her har ingen av nevøene eller niesene fått for mer enn 250 kroner, og ingen av de voksnes gaver overstiger 500 kroner. (Bortsett fra det vi gir hverandre, men det blir annerledes.) Det er en grense vi har satt nettopp for at ting ikke skal eskalere, og om én nevø får for femti kroner mer enn en niese, vel, det jevner seg ut til slutt. Det viktige er at de får noe de ønsker seg eller trenger.

Ett eksempel; min søsters sønn ønsket seg Bjørn Borg boksere til jul. De koster 199 kroner stykket (i alle fall den jeg fant), da får han én bokser. Litt "liten" gave kanskje, men det var det han ønsket seg, og jeg dobler ikke verdien av gaven jeg normalt ville gitt i redsel for å virke kjip.

Det dreier seg ikke om å ha råd til, det dreier seg litt om hvilke verdier vi vil videreformidle til dem rundt oss. Vi bader ikke i luksus, vi prøver å være miljøbevisste, og det finnes viktigere ting enn materielle goder. Vår egen datters gave blir noe dyrere enn gavene til nieser og nevøer, men slett ikke mye dyrere, og hun får én gave fra oss. Hun skal ikke vokse opp med at jula er en tid å vasse i ting, her skal hovedfokuset være på familien.

Hva andre forventer å få av oss er deres problem, ikke mitt. Hadde noen ymtet frempå at de ikke var fornøyd skal jeg love deg at neste år blir det geit til jul.

[Mjau]

Det er lov å bli frustrert ja, men samtidig så tenker jeg at folk får bare kjøpe så dyre gaver de vil, og så kjøper jeg så dyre gaver jeg vil. Jeg tror man må prøve å la vær å tenke på at det skal koste ca det samme, så lenge man har valgt gave ut i fra hva man tror mottaker blir glad for så har man vel gjort det beste man kan?

Det er absolutt ikke sånn at det er lik pris på det vi gir fra år til år, eller lik verdi på gavene vi bytter med familie og venner. Det kommer helt an på hva vi finner det.

Ikke tenk på gavene, de blir garantert glade for å få både klær og noe de kan leke med i jula. Det må jo være en perfekt julegave det?

[Fibi]

Jeg lærte også å være takknemlig da jeg var liten. På den harde måten. (En fem år gammel Fibi hadde brukket foten for andre gang på under et år. Første gangen var mormor innom med en hel eske fargeblyanter, fargebøker og masse stæsj. Andre gangen fikk jeg "bare" en bok. HUHEI så skuffet jeg ble. Mamma tvang meg til å ringe til mormor for å be om unnskyldning, og den dag i dag ler mormor seg skakk ved minnet. Hun syntes så inderlig synd på meg der jeg hulket frem "jeg mente det ikke", og kommer nok aldri til å glemme det. )

Vi kjøper de gavene vi har råd til, og som vi tror mottakeren kommer til å like/få bruk for. En genser er supert. Klær trengs som regel alltid. Puslespillet er en Meget Pedagogisk Ting fra Søstrene Grene til en tier, og fargeblyantene til de største har bilde av Bakugan på. Instant suksess, lizzm. Vi henger oss ikke så veldig opp i prisen vi heller. Malin får Nintendo DS til jul, noe hun har ønsket seg i to år. En gave vi vet hun kommer til å fly i taket for. Hun får også mobil, altså simkort i en mobil vi har liggende her. Leos gave er ikke like råflott, og langt i fra like dyr. En Timmy Time sovebamse, som lukker øynene og sovner når han legges flatt. Han kommer til å ELSKE den, og det er det viktigste. Så får det heller være at Malins gave koster det triple.

[Teofelia]

Det der hadde jeg enten tatt opp med dem direkte, eller alternativt ignorert fullstendig. Begge deler hadde fungert for meg.

Jeg er slik at jeg kjøper for så mye penger som jeg føler at jeg har råd til fra år til år, og ikke minst, for den summen som skal til for å skaffe til veie det jeg vil gi bort. Det betyr at min søster for eksempel, aldri kan vite om gaven hennes kommer til å koste 200 kr eller 800 kr. Det varierer fra år til år. Tilsvarende kjøper jeg noen ganger billige ting til venners og søsters barn. Andre år blir det større ting. Så vidt jeg klarer å bedømme gjøres det på samme måte hos folk som kjøper gaver til oss, men jeg tenker sjelden over hva gaver jeg mottar har kostet, så jeg vet det ikke. Uansett håper jeg at våre venner og familie bruker den summen de selv ønsker og ikke sammenligner med hva jeg eventuelt har gitt eller ikke gitt.

Hvis noen hadde antydet at jeg "burde bruke" en bestemt sum på gaver, hadde jeg ganske enkelt gitt beskjed om at det er min økonomi som styrer prisen på gavene. Det betyr at enten er det den som vil bruke minst penger som får bestemme nivået, alternativt får hver gi den julegaven de selv ønsker, uten tanke for at beløpet skal være likt.

[Svanhild]

Huff, høres ikke noe koselig ut! Jeg har noen få unger (3-4) som jeg lager ett eller annet til, + noe hjemmelaget til 2-3 voksne i familien. Utgiftene er ikke mer enn en 50-100 kr på hver. Mine egne unger + barnebarn får litt mer, men ikke i tusenkroners-klassen (de får jo så mye ellers i året også, at jeg syns det er unødvendig). Alt dilldallet som vi gav bort (og fikk tilbake...) til div. familie kuttet jeg for flere år siden, og det gikk veldig greit.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

Leos gave er ikke like råflott, og langt i fra like dyr. En Timmy Time sovebamse, som lukker øynene og sovner når han legges flatt. Han kommer til å ELSKE den, og det er det viktigste. Så får det heller være at Malins gave koster det triple.

Jeg synes det er fullstendig bakvendt hvis det er prisen som styrer hva ungene skal få i gave (utover at man selvsagt justerer etter hva man har råd til).

Frøkna får nye slalåmstøvler til jul, som hun både ønsker seg og desperat trenger. Blobben får et Lego-sett, som hun ønsker seg. Det ville jo vært helt fjernt om jeg ikke kunne gitt Lego til Blobben, men måtte kjøpe noe dyrere, bare fordi søsteren har vokst ut av sine sko. Alternativt om Blobben skulle fått to gaver når søsteren bare får én, og kun med den begrunnelse at vi ikke trenger å kjøpe nye slalåmsko til lillesøster, siden hun kan arve etter storesøster.

[Avatar]

Lag avtale om pris.

Jeg har fire barn, åtte tantebarn, fem søsken og dobbelt opp med foreldre. Jula blir dyr! Med min søster har vi avtalt 300,- pr. barn. Med mannen sin bror har vi ikke avtalt noe, men det ligger på 200,-. Type en DVD eller lignende. Da slipper man i hvert fall lure på hvor mye man skal kjøpe for.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes det er fullstendig bakvendt hvis det er prisen som styrer hva ungene skal få i gave (utover at man selvsagt justerer etter hva man har råd til).

Amen.

Jeg har i år bestemt meg for å kjøpe gaver som jeg synes passer til den som skal få det, og jeg gir en god bæng i pris. Og da både øvre og nedre prisgrense. Knøttliten får sikkert en rangle til en hundrings, for det blir hun mest glad for. Mannen elsker jeg høyt i år, for han får dunjakke.
Det er noen i familien som ikke er like takknemlige og mer opptatt av verdi enn innhold, og de får snart bare en pose sjokolader. Eller twist. Til de skjerper seg, voksne menneskene.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Lag avtale om pris.

Eller lag avtale om å drite i pris.

Jeg ville gått fullstendig i baklås om jeg skulle være pålagt å bruke 300 kroner (eller 100, eller 500 for den del) på en gave. Jeg ville trolig strøket folk av gavelista tvert hvis de hadde prøvd seg med å innføre en slik regel. (Og jeg er ikke gjerrig når det kommer til gaver, så det har ingen ting med å spare penger å gjøre for min del.)

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Amen.

Jeg har i år bestemt meg for å kjøpe gaver som jeg synes passer til den som skal få det, og jeg gir en god bæng i pris. Og da både øvre og nedre prisgrense. Knøttliten får sikkert en rangle til en hundrings, for det blir hun mest glad for. Mannen elsker jeg høyt i år, for han får dunjakke.
Det er noen i familien som ikke er like takknemlige og mer opptatt av verdi enn innhold, og de får snart bare en pose sjokolader. Eller twist. Til de skjerper seg, voksne menneskene.

Glad jeg ikke har voksne mennesker rundt meg som bryr seg om pris. Da hadde de ikke fått gave av meg altså.

[amor]

Uff, sier jeg. Dette høres virkelig slitsomt ut! Hvor blir giverglede og takknemlighet av i alt dette?

Jeg kjenner at jeg mer og mer stritter når det gjelder gavemas og alt dette. Jeg får ståpels av bestillingslister og store krav!

Skjønner veldig godt at du kjenner på alt dette.

[Puslingen]

I min familie kjøper me for ca. 200 til barn som ikkje er konfirmert, og ikkje noko til søsken. Dvs. eg og søstrene mine har begynt å gi småting til ca. 100 kr til kvarandre. Med 12 nieser og nevøer seier det seg sjølv at det må begrensast. Og det er berre mi side. Samboeren min har 7 søsken og 17 nieser og nevøer, men der kjøper me kun til dei som bur på samme plass som oss.
Dersom me skulle kjøpt til heile gjengen, hadde eg avlyst jul trur eg.